Å bli ferdig med barn

Jeg klarer ikke å bli enig med meg selv. Hva vil vi. Bli ferdig med babyproduksjonen på noen år, slik at vi i senere år får en del tid for oss selv, til reising og planlegging og sånn, eller skal vi (for alt i verden) unngå to (tre) tette, og dermed forlenge babytiden?

Hva er best? Spørsmålet er mest rettet mot de som vet de skal ha flere barn, men som enda ikke vet når de skal få dem. Hva veier dere for og imot?

Jeg ser fordeler og ulemper med begge, men jeg vet med meg selv at jo tettere barna er (blir), jo fortere blir vi "ferdige". Så tiden med to eller tre tette blir sikkert veldig hektisk, for så å roe seg veldig, kontra litt hektisk, rolig, litt hektisk, rolig osv når man venter noen år mellom.

Jeg skjønner meg ikke på dette bli ferdig argumentet. For meg er det å "bli ferdig med" noe som forbindes med noe negativt. Jeg synes småbarnstiden er herlig og forstår ikke at det er noe en skal forte seg å bli ferdig med.

Jeg tror jeg heller vil forte meg med tenårene... (som om det er mulig)

Som om jeg skulle ha sagt det selv.

Fra spøk til revolver; Personlig ville jeg spredd årene litt. Jeg synes småbarnstiden er herlig, og det smerter meg at jeg er (98% sikkert) ferdig med å få barn. Hvis man "sprer" om seg sånn aldersmessig sett, så får man jo flere småbarnsperioder.

Vi har to tette, men kommer nok til å prøve på en til om noen år. Må bare bli enig med gubben først. Ønsker meg en babytid til, bare kose og snuse og dikke med babyen helt alene uten å være gravid eller ha et storesøsken hjemme.

Jeg har hatt det slik i tankene, og er fortsatt ikke helt sikker på hva jeg vil.
Vi har to tette, men har hele tiden tenkt at vi skal ha 4 på sikt. Altså to tette til, for vi er veldig fornøyd med aldersforskjellen til ungene, nesten 18 måneder. De er 5 og 3 1/2 i dag. Nå venter jeg nummer 3, og føler det kanskje er nok. Kanskje fordi jeg er lei av å gå gravid, og da kommer tanker på at med 4 unger blir feriene dyrere, jeg må kanskje jobbe mer enn jeg har gjort, samtidig som der blir mer å gjøre hjemme, man må stille opp for ungene på forskjellige områder. Rett og slett mindre tid.

Og selv om jeg vet det hadde gått bra med 4 barn, så tenker jeg at det kanskje er mer behagelig med 3. 😮

Jeg aner ikke, jeg håper bare jeg får en sånn ro i meg når nummer 3 er kommet til verden at jeg føler at familien er komplett.

Nå vet jeg ikke om jeg svarte på spørsmålet ditt, men jeg fikk iallfall luftet hva jeg tenker. 😮

Jeg forstår hvor du vil hen.
Jeg har dessverre ingen gode råd å komme med. Hadde jeg vært yngre når produksjonen startet hadde jeg først fått to, så sett an flere år senere om jeg var klar for flere. Nå er vi dessverre kommet i den situasjonen at her må det blir tette om vi skal ha tre. (Har to nå).

Maz skrev:

Jeg skjønner meg ikke på dette bli ferdig argumentet. For meg er det å "bli ferdig med" noe som forbindes med noe negativt. Jeg synes småbarnstiden er herlig og forstår ikke at det er noe en skal forte seg å bli ferdig med.

Hva er det du ikke skjønner? Er det noen som sier at babyårene er grusomme? Hvis du leser mine begrunnelser, ser du at jeg argumenterer for senere år. År jeg og mannen kan bruke på oss selv, og jo tidligere vi stopper produksjonen, jo yngre er vi når barna flytter ut og klarer seg på egenhånd.

vicky skrev:

Nå vet jeg ikke om jeg svarte på spørsmålet ditt, men jeg fikk iallfall luftet hva jeg tenker. 😮

Dette er tråden for lufting. Kanskje blir du enig med deg selv mot slutten?

Skremmern skrev:

År jeg og mannen kan bruke på oss selv, og jo tidligere vi stopper produksjonen, jo yngre er vi når barna flytter ut og klarer seg på egenhånd.

Det har du jo ingen garanti for. Det er mye som kan skje før barna flytter ut eller evt ikke flytter ut. Det er nå du lever, og du må tenke på hva som betyr mest for deg nå også.

Vi tenker også på det med å bli ferdige tidlig for å nyte tiden sammen etter at barna har flyttet ut. 😮

Jeg skjønner generelt ikke argumentet med å"bli ferdig med" noe som er positivt.

Jeg tror ofte slike langtidsplaner møter skjær i sjøen.

Som moden mamma har jeg muligens en helt anderledes vinkling. Virker ikke som jeg er helt alene om å tenke slik haller.

Jeg er av den oppfatning at to tette er pes, mens litt mer aldersforskjell er bra. Jeg vil helst ikke vente ti år, men om guttungen blir fire-fem før han får søsken så er det helt fint. Det er flere fordeler som teller for aldersforskjell, som at jeg vil ha mer tid til å nyte den koselige, men tøffe toddlertiden. Jeg synes det virker hardt å begynne på ny runde med søvnløshet rett etter to år med våkenetter, det skal bli fint å få sovet i et års tid. Dessuten er det gunstig for min karriere å ikke skulle gå ut i permisjon igjen på en stund. Jeg har ingen hast med å bli ferdig med småbarntiden, jeg er ennå ung (30) og vil kun være 45 år når han blir myndig. Å bli ferdig med barn slik at man kan reise er heller ikke et argument for meg, jeg synes det er helt greit å reise hvor som helst med barn, i hvert fall når de nærmer seg småskolealder. Så altså - no rush.

(Dette er imidlertid en konklusjon jeg har kommet til etter å ha vinglet verre. Det har aldri vært soleklart for meg om det beste var å bli ferdig eller ei. Nå ble det slik at det blir aldersforskjell på noen år, og jeg kjenner at det er jeg veldig godt fornøyd med.)

blomstermamma skrev:

Det har du jo ingen garanti for. Det er mye som kan skje før barna flytter ut eller evt ikke flytter ut. Det er nå du lever, og du må tenke på hva som betyr mest for deg nå også.

Vi tenker også på det med å bli ferdige tidlig for å nyte tiden sammen etter at barna har flyttet ut. 😮

Selvfølgelig har man ingen garantier, trodde virkelig det var unødvendig informasjon.

Maz skrev:

Jeg skjønner generelt ikke argumentet med å"bli ferdig med" noe som er positivt.

Jeg tror ofte slike langtidsplaner møter skjær i sjøen.

Som moden mamma har jeg muligens en helt anderledes vinkling. Virker ikke som jeg er helt alene om å tenke slik haller.

For meg er ikke småbarnstiden kun positiv, den er krevende og tidvis veldig slitsom. Jeg elsker ungerne mine og nyter denne tiden, men jeg er en hykler om jeg sier at jeg aldri er så slien og lei av dem at jeg mest har lyst å grine. Så selv om det er vemodig at denne tiden går fort så er jeg sjeleglad for at den ikke er "for alltid".

Vi prøver sånn delvis på nummer 2 nå, og jeg tenker som så at OM vi skal ha flere barn etter det, så blir det tett. Jeg har ikke lyst å dra det ut i "all evighet", om vi klarer å lage to tette, så blir det i så fall det da. Det har litt å gjøre med jobb og karriere, så lenge vi har små barn står det hele, i hvert fall for min egen del, litt på hvil. Jeg er ikke villig til å dra så mye og så langt, så lenge barnet/barna er små; samtidig må jeg det om jeg skal komme meg noe høyere opp i systemet.

På den andre siden, så ser jeg jo hvor opptatt poden er av babyer og slikt, og at bestekompisen som er like gammel, skal bli storebror.
Jeg vet at poden, som blir (minst) 4 år før det kommer baby her i huset, blir en kjempegod storebror; og at det enklere å forberede ham på det når den tid kommer siden det jo tross alt går an å ha en dialog med ham.

Aldersforskjellen mellom nr 1 og 2 her er 5 år og jeg syns aldersforskjellen var kjempefin da nr 2 var en uvanlig krevende baby og småbarnstiden med henne var ikke noen dans på roser. Da vi begynte å planlegge nr 3 så måtte vi ta hensyn til hvordan hun var og min helse. Pga mitt bekken og langvarige kvalme var det aldri aktuelt å få ungene tettere enn det vi fikk. Jeg ble gravid med nr 3 da nr 2 var litt over to år. Det er altså tre år mellom de to.

For min del er det viktig å kose seg med hvert enkelt barn når de er babyer. Jeg har hatt to som krever ganske mye og en som ikke har krevd så mye og jeg vet at for oss har det vært veldig riktig å vente såpass lenge mellom hvert barn. At vi forlenger småbarnstiden tenker jeg ikke så mye på lenger, tiden går så utrolig fort uansett. Jeg har snart en 13 åring som akkurat ble født.

Her blir det 5 år mellom 3. og 4. mann og 13 år mellom første og sistemann. Det er mange år med små barn, men jeg er fortsatt ung og jeg driver ikke med aktiviteter som ikke lar seg kombinere med en familie. Jeg trives godt hjemme og jeg elsker å reise med barna og se gleden deres over å oppleve nye steder. Frem til jeg blir pensjonist må jeg uansett jobbe og har da ikke så mye fritid likevel. Jeg vil tro at jeg faktisk kommer til å ha mer fri fra jobb mens jeg har små barn enn når ungene er ute av rede. På den måten har jeg mer tid til opplevelser nå enn senere.

En ting jeg har skjønt etterhvert er at barna beriker mitt ellers kjedelige liv såpass mye at den dagen de har flyttet ut kommer jeg til å angre på mine tanker om mer tid. Helt ærlig husker jeg ikke så godt hvordan livet var uten barn, jeg har jo hatt barn siden jeg var 20 og vet ærlig talt ikke hva jeg skulle gjort uten de. Misforstå meg rett, jeg koser meg også med alenetid, men vet ikke om den hadde blitt satt pris på på samme måten hvis jeg hadde hatt det hele tiden.

Hadde jeg kunnet velge, så hadde jeg fått tre tette. Fordi barna da er nærmere i alder, og det er lettere å finne på aktiviteter som er kjekk for hele familien samlet.

Om jeg skulle få en til, så blir ikke det før om fem år til, og når da minstemann blir fem, så er eldstemann 15-16 år, og mellomste 10. Det er et ganske stort sprang, men så lenge jeg blir så syk som jeg blir både under graviditeten og etter fødselen, så må vi ha lang tid i mellom, og får bare ta livet som det har kommet.

Jeg har selvsagt et svar utfra egen erfaring.
Jeg synes det er kjempedeilig nå, at jeg bestemte meg som 25 åring å ikke få fler.
Nå er jeg 41, og begge har flyttet hjemmefra.
Min venninne er 42, og har en tiåring, det er i følge henne ikke noen drømmesituasjon.

Men det er vel situasjonsbetinget også.

Lenam skrev:

For meg er ikke småbarnstiden kun positiv, den er krevende og tidvis veldig slitsom. Jeg elsker ungerne mine og nyter denne tiden, men jeg er en hykler om jeg sier at jeg aldri er så slien og lei av dem at jeg mest har lyst å grine. Så selv om det er vemodig at denne tiden går fort så er jeg sjeleglad for at den ikke er "for alltid".

For min egen del, har det ikke så mye med å nyte småbarnstiden å gjøre. Jeg elsker denne tiden, og skal oppleve småbarnstiden flere ganger uavhengig av tidsperspektivet.