Greit at barna velger kort utdannelse?

Det er nok mange som kunne trengt ekstra økonomikursing i utdannelsene sine, og det er en stor svakhet ved kunstutdannelsene i Norge at det ikke er endel av læreplanen. De aller fleste kunstnere blir selvstendig næringsdrivende, og når de har null peil på hvordan de skafffer seg penger, og null peil på hvordan de styrer de pengene som kommer inn så blir det vanskelig. I tillegg så stilles det null krav til levering (bare prosess) på designutdannelsene, og dette er jo faktisk i hovedsak utdannelser som må forholde seg til kunder, bestillinger og deadlines!

Om de har et mål og en mening med en fagutdanning OG velger slik at de ikke stenger dører for videre utdannelse, så syns jeg det er fint og flott. Jeg tror folk som velger et fag ut fra en oppriktig, sterk interesse for det, vil kunne score helt fint på både helse og lykke og kanskje økonomi også (om de ikke velger dameyrker, selvsagt).

Om de derimot bare ramler innom omsorgsfag fordi der går venninnen eller "mask og mekk" fordi det virker enklest (ja, jeg vet at det sikkert ikke finnes mer), så er det noe annet.

Så jeg ønsker meg vel mest at de skal finne et fag eller en retning som de går inn for med liv og lyst. Jeg hadde ikke syns det var så staselig å sitte og tenke på at sønnen min satt og svettet og slet over et medisinstudie som han hadde både evner og iq til, men som han hadde valgt pga. status og ikke lyst, og det han virkelig kunne blitt god i og hatt det supert med, var å studere historie.

Floksa skrev:

Nei, jeg syntes det var morsomt at hun, med hennes utdannelse ikke greide å se den praktiske og enkle løsningen på problemet. Den lå jo der, helt oppe i dagen.

:er en enkel sjel:

Ville hun fått det til før hun tok utdannelsen, tror du?

Tror du utdannelsen ødela henne?


Eller kan det hende at tekniske ferdigheter ikke har noen korrelasjin til utdannelse overhodet?

Det er nok av leger og andre som jobber med folk i sårbare situasjoner som har peopleskills og omsorgsevne som tilsvarer at de burde jobbe helt alene innerst inne i et arkiv. Men med masse damer inn i legeyrket vil senke prestisjen og lønna, så da ordner det seg vel.

Men altså, det med økonomi og ledelse er ikke bare et savn i kunstnermiljøet, altså. Det skorter ganske mye i diverse bedrifter av typen frisørsalong, kafeer, rørleggerformaer, snekker/tømrerbedrifter osv. Et mesterbrev er ingen garanti for at du er en dyktig leder, husker å betale momsen eller følger opp den sykemeldte.

Tjorven skrev:

Jeg synes det er viktig at ungene utnytter potensialet sitt. Ikke alle bør bli akademikere. Men hvis ungene ser ut til å ha anlegg for å ta lengre utdannelse, så kommer jeg til å legge forholdsvis mye press på dem for at de skal ønske seg den veien.

Signerer Tjorven jeg.

Polyanna skrev:

Tror du utdannelsen ødela henne?

Antagelig.

Forresten er det en annen ting jeg også er opptatt av, og det er at de skal forstå at valgene de tar også får innvirkning på levestandarden deres, resten av livet. Altså, om de vil velge et enklere liv, med billigere vaner, rimelig bolig og ikke/billig bil, så er det helt fint.

Men jeg er litt redd for at de, siden de vokser opp relativt priviligert, skal ende opp som de i luksusfellen, som tror at det å kjøpe de tingene man har lyst på, bo der man vil, og kunne gå ut når man vil, er noe som bare "er der". Vil de ha det sånn, så må de ta valg som gjør dem i stand til å tjene godt.

(Og - understreker - om de tar et aktivt valg om at de IKKE vil prioritere materielle verdier særlig høyt, og forstår/aksepterer hva det innebærer, så er det selvsagt helt i orden. Men de får værsgod ikke dukke sjokkerte opp og være indignerte over alt andre har råd til og ikke de, altså!)

Polyanna skrev:

Om de har et mål og en mening med en fagutdanning OG velger slik at de ikke stenger dører for videre utdannelse, så syns jeg det er fint og flott. Jeg tror folk som velger et fag ut fra en oppriktig, sterk interesse for det, vil kunne score helt fint på både helse og lykke og kanskje økonomi også (om de ikke velger dameyrker, selvsagt).

Om de derimot bare ramler innom omsorgsfag fordi der går venninnen eller "mask og mekk" fordi det virker enklest (ja, jeg vet at det sikkert ikke finnes mer), så er det noe annet.

Så jeg ønsker meg vel mest at de skal finne et fag eller en retning som de går inn for med liv og lyst. Jeg hadde ikke syns det var så staselig å sitte og tenke på at sønnen min satt og svettet og slet over et medisinstudie som han hadde både evner og iq til, men som han hadde valgt pga. status og ikke lyst, og det han virkelig kunne blitt god i og hatt det supert med, var å studere historie.

Jeg kjenner jeg er veldig enig med Polyanna! Og man kan vel strengt tatt ikke trekke statistikk ned på individnivå og argumentere ut fra det. Det blir som tannpleieren til Lillemor sa til min kjære: "Jeg pleier å informere om at dere bor i et område med høy forekomst av karies, så det er veldig viktig å være nøye med tannpuss". Yeah, right! Nå har vi flyttet, så vi praktiserer tannpuss kun annenhver dag.

Hadde min sønn blitt renovatør og fått fagbrev hadde jeg helt ærlig dødd av stolthet.
Det hadde virkelig vært en seier

Jeg er HELT enig, Polyanna, man må jo ta konsekvenser av valgene sine.

Madam Mim skrev:

Men altså, det med økonomi og ledelse er ikke bare et savn i kunstnermiljøet, altså. Det skorter ganske mye i diverse bedrifter av typen frisørsalong, kafeer, rørleggerformaer, snekker/tømrerbedrifter osv. Et mesterbrev er ingen garanti for at du er en dyktig leder, husker å betale momsen eller følger opp den sykemeldte.

Det skorter egentlig på det blant veldig veldig mange gründerbedrifter tror jeg. Dersom flere hadde hatt kunnskapen som skulle til for å lage en god forretningsplan samt en del kunnskap rundt både økonomistyring og markedsføring osv. så tror jeg langt flere nyetablerere ville klart seg enn det de faktisk gjør i dag.

Når det gjelder mine egne unger så vil jeg nok presse på for at de skal fullføre videregående og skaffe seg studiekompetanse slik at de har mulighet til å studere på høyskole/universitet senere. Selv begynte jeg ikke på høyere studier før jeg var over 30, og det er jeg glad for, jeg var rett og slett ikke klar tidligere og ville sannsynligvis endt opp med noe helt annet enn jeg faktisk gjør nå. Etterhvert som jeg har blitt eldre har jeg erfart at penger faktisk betyr en hel del, og har derfor valgt en utdanning hvor jeg har mulighet til å få en anstendig lønn når jeg er ferdig. Selvsagt er det viktig med et yrke man trives i, men det er absolutt et pluss om man tjener gode penger på det også.

Det aller, aller viktigste er at ungene skal trives med de de skal jobbe med - enten det krever kort eller lang utdannelse.

Min eldste står på kanten av karrierevalg nå (begynner på videregående til høsten), og jeg prøver å få henne inn på høyere utdannelse (tankemessig). Foreløpig ser det ut til at hun vurderer et yrke som krever 4 år på universitet/høyskole.

Yngstemann har talt forlengst; Arkeolog (med vekt på egyptologi) og fotballspiller. Måtte bare drømmene og motivasjonen vedvare.

Jeg tenker jo først og fremst at bare jeg får lokket og lurt dem gjennom videregående, så kommer det til å ordne seg etterhvert. Å ha basisen på plass er mye av greien, tror jeg. Så får de heller jobbe, reise, tulle og fjase litt før de bestemmer seg for hva de vil.

Statistisk ligger de godt an, med to foreldre med høyere utdanning, bosatt i et område der de fleste har høyere utdanning, og der de aller fleste er veldig positive til skolen og læring.

Siden både Teomannen og jeg har ganske utdanningstung bakgrunn, både i form av egen utdannelse og jobber, så vil det nok ligge ganske langt opp i dagen at vi antar at jentene skal velge høyere utdanning. (Og statistisk sett vil de trolig gjøre det også.) Jeg kommer ikke til å bli veldig begeistret hvis en av dem dropper ut av videregående. Og sant og si blir jeg ikke overlykkelig om de velger å bare avslutte videregående heller.

Jeg er krystallklar overfor Frøkna på at de som er flinke på skolen får velge de morsomste jobbene, og at man trenger å gå på "voksenskole" før man kan begynne å jobbe. Egentlig regner jeg med at jentene mine kommer til å vokse opp i troen på at grunnleggende, obligatorisk skolegang er minst 18 år.

Floksa skrev:

Tenkt scenario:
hun jobber som renholder i noen år, deretter begynner det å klø i fingrene ( eller helst i hjernen ) og enten finner hun da opp et supert renholdsmiddel eller starter sin egen bedrift.
Enver og kunnskapstørst blir jo ikke borte.

Langt de fleste som finner opp geniale reholdsmidler har høyere utdannelse i kjemi, og skal man starte en bedrift (som lønner seg over tid), så er det en stor fordel med kunnskap om økonomi og forretningsdrift.

Floksa skrev:

Og svaret er her. Hun burde jo vært langt bedre rustet til å løse oppgaven enn jeg er.

Yeah right.

Selvfølgelig må de ta masse utdannelse. Storebror skal bli astronaut, lege og forsker på biobrensel. Lillebror skal bli fotballproff, tannlege, elektriker, rørlegger og bilmekaniker. Sånn at mor er hjulpet på alle måter. Og kan skryte av det. Om de mistrives bryr vi oss ikke om.
Neida, bare de gjør et "ærlig" arbeid, og trives med det de gjør, så får de nå gjøre hva de vil for meg.

Holder Storebror her i huset på karriereplanene sine, blir det ham som holder veiene oppe vinterstid om noen år - for han skal kjøre store skrapebiler, og så skal han kjøre heisekran når han ikke kjører skrapebilen.

Statistisk sett, siden han kommer fra et hjem med to foreldre med høyere utdanning, ender han nok i et eller annet akademisk yrke - siden begge foreldre også er utstyrt med 10 tomler og null praktisk sans. Mest sannsynlig blir han noe innen data, som sin far - for han bor foran pc'n om han får velge selv, i en alder av sju.

Uansett - jeg kommer nok til å insistere ganske heavy på at han skal gjennomføre videregående skole. Hva han så velger, får bli opp til ham, bare han ikke forventer at mor og far skal forsørge ham gjennom livet.

Og for all del - jeg er av den oppfatning at noen faktisk må måke snø for å holde veiene oppe her i landet, noen må tømme søppel, noen må vaske gulvene. Det kunne ikke ramle meg inn å se ned på mennesker som velger å ha dette som yrke - for uten dem hadde samfunnet gått ganske så raskt til grunne.

Blondie skrev:

Jeg skjønner selvsagt at du snakker statistikk, Mim, men jeg sliter med å se at det er en reell bekymring likevel. Jeg er omgitt av mennesker med det som blir omtalt som kort utdannelse og ser intet mønster i dette. Spesielt ikke dette med lønn, min erfaring er at man med fag/svennebrev kan ha like høy (og ofte høyere) lønn enn akademikeren - dessuten uten studiegjelden.

Helt enig. Jeg ser heller ikke noe mønster i dette, og tror nok miljø, oppvekstvilkår osv. har vel så mye å si for hvor man vil havne. Det er lurt med utdannelse ja, men fortsatt bør det være slik at man velger studier etter evne og lyst, og ikke etter hva som forventes fra samfunnet,foreldre o.a. Altfor mange av mine venner fra videregående og høyskole valgte feil retning og har i dag helt vanlige jobber med grei, helt middels lønn, som de kunne hatt helt uten utdannelse i det hele tatt.

Ja, det er sant. Eldstefrøkna mi (5 år) skal jobbe med gris når hun blir voksen og onkel NN er død. (Onkel driver grisegård.) At hun foreløpig ikke tør å klappe selv små griser, ser hun ikke som noe problem. Heller ikke at hennes relativt unge onkel må ut av bildet sammen med alle hans arvinger.

Kanne skrev:

Det jeg aldri kommer til å bifalle er å droppe ut av videregående. Har de fullført videregående er det alltid en mulighet til å velge høyere utdanning i etterkant. Har de ressurser til å ta lange studier har de også ressurser til å ta fag de måtte mangle for å komme inn på dem.

🙂 nemlig. Tror for de aller fleste at studieretning/yrkesvalg og vei videre rett etter videregående er altfor tidlig. De færreste blir vel de de drømte om under videregående, eller er det noe jeg bare tror...?

Min yngste skal bli jobbemann (snekker), brannmann, militærmann og politimann. Så han har nok å henge fingrene i når han starter å utdanne seg.