Spinoff: Sorg og sykemelding

rine skrev:

Det er fullstendig stuerent å være borte fra jobb fordi "det ble rett og slett litt mye for meg" og jeg er ikke sikker på at det bare en en positiv ting.

Miss Norway skrev:

Men atte - er det egentlig noe problem sånn i praksis? Seriøst altså, jeg er ferdig å tulle nå. Sånn vanligvis og med vanlige sorgtilfeller, generalisert, ekstretilfeller aside.

Det skjer, man får et (lite) sjokk, blir veldig lei seg og ute av seg. Man har en jobb der det ikke funker å grine/være ufokusert, og bruker av egenmeldingsdagene. Eller omsorgspermisjon om man har. Arbeidsgiver betaler sykepenger uansett (fordi det er innenfor arbeidsgiverperioden). Mange har dessuten utvidedet egenmeldingsperiode.

I noen tilfeller trenger enkelte lengre tid. Men da er det jo fordi man har en reaktiv depressiv episode, ikke sant? De aller færreste er så ute av seg i mange dager at de ikke kan være jobb i "vanlige" sorgtilfeller? (Ekstremtilfeller ser vi bort fra, ikke sant. For ekstreme tilfeller gir ekstreme reaksjoner.)

Mindy Macready skrev:

Dere leger, altså, nå må dere bli enige!

Det er forøvrig sånn missa sier det jeg tenkte at det var ment å fungerer.

Hattifnatten skrev:

Hvem er disse legene som lettvint sykmelder? De historiene jeg kjenner til om sånt er fra "gamle dager". Det var fra den tiden før de siste omleggingene og hvor det var mer fokus på diagnose og antall dager enn på arbeidsevne og hvor evt. restarbeidsevne skal vurderes.

Det var også før den tiden da NAV ble hissigere med å kontrollere og å overprøve behandlende leges vurdering.
Det fantes også en tid da det var lettere å få sykmelding fra andre leger enn ens faste lege. Nå for tida har jeg inntrykk av at sykehusleger sykmelder mer begrenset enn tidligere og at legevaktleger bare unntaksvis sykmelder. Stemmer ikke dette?

Med det systemet som er nå skjønner jeg ikke at det kan være så¨enkelt å bli sykmeldt for enhver filletilstand.


Når det er sagt så tenker jeg at det å være fullstendig psyksk utbrent er en tilstand som kan være like hemmende for arbeidsevnen som det å ha omgangssyke. Det er slik det skal vurderes er det ikke? Det er evnen til arbeid som følge av tilstanden som skal vurderes, ikke hva slags sykdom det er.

Katta skrev:

Jeg er uenig med missa i at det er en reaktiv depressiv periode når man går over 3 dager med sorg. Jeg tror det er der det ligger. Systemet er vi enige om, jeg bare vil ha en sorgreaksjonsdiagnose for å få ting riktig i systemet.

Ved depressive episoder av alle tre alvorlighetsgrader kreves vanligvis en varighet på to uker for at diagnosen skal kunne stilles. Kortere varighet kan likevel aksepteres hvis symptomene er svært alvorlige og har brå debut.

Miss Norway skrev:

Du har nok rett ja. Det er på en måte ikke lov å motsi det der, for da er man slem og uempatisk.

Miss Norway skrev:

Vi har identifisert problemet, jah! Det oppstår mellom dag 4 og dag 13! Og jeg har kalt det reaktiv depressiv episode uten å blunke (og lagt sorgreaksjon til som fritekst). Den 14-dagersregelen er kunstig og man kan fint gjøre unntak fra den:

Brå debut vil jo en sorgreaksjon slik vi har diskutert på generelt grunnlag her ha, og symptomene er jo svært alvorlige hvis man fremdeles ikke er arbeidsfør etter fire fridager.

Jeg ser at det hadde vært greitt i forskningssammenheng å skille ut rene sorgreaksjoner fra andre årsaker, men likevel synes jeg det er skummelt og at det lett kan bli slik at bordet fanger og det plutselig er en "rett" alle har "krav på".

Miss Norway skrev:

Ja, symptomdiagnosene synes jeg fungerer fint egentlig. Man stagger litt, og får en ørliten timeout som ikke kan forlenges i seg selv. (Og så kan fastlegen overta problemet. )

Neida, men det er bare det å få påpekt at "skoen trykker" uten å si noe om det er foten eller skoen som er feil.

Miss Norway skrev:

I noen tilfeller trenger enkelte lengre tid. Men da er det jo fordi man har en reaktiv depressiv episode, ikke sant? De aller færreste er så ute av seg i mange dager at de ikke kan være jobb i "vanlige" sorgtilfeller? (Ekstremtilfeller ser vi bort fra, ikke sant. For ekstreme tilfeller gir ekstreme reaksjoner.)

Floksa skrev:

Men hvilke tilfeller er det du snakker om da?
Mener du virkelig at man bør greie seg med 4-6 dager om man mister barn eller partner? Og at om man trenger mer enn de dagene for å komme seg så har man en depressiv reaksjon?

:det er et samfunn jeg ville vil være en del av:

Hattifnatten skrev:

Om det er en heftig sorgreaksjon behøver det heller ikke være snakk om en type reaksjon som passer inn i det man normalt kaller depressiv reaksjon. Det med at sorg blir plassert i en depresjonsdiagnose fører til at sorgreaksjoner blir båssatt på en uheldig måte. En manisk pasient blir ikke diagnostisert med depresjon. En pasient som er i sorg bør heller ikke få diagnosen depresjon hvis ikke kriteriene for depresjon oppfylles.
Kan man bruke "sorg" som diagnose kan det dekke det store spekteret av ulike reaksjoner.

Du har veldig rett i at det er de aller færreste som trenger sykmelding for sorg. Jeg ser det ganske sjeldent i grunnen. De gangene det skjer er det nødvendig, både for arbeidstaker og ikke minst for arbeidsplassen.

Noen har en periode med sterk fortrengning etter dødsfall. Man kan føle seg helt "normal", men de som er rundt skjønner at personen ikke er som vanlig. Det å gå på jobb i denne tiden kan føre til at fortrengningsperioden kan trekke ut i tid.
Mister man ektefellen sin og hele kroppen nekter å innse at det har skjedd kan det virke som den naturligste ting i verden (for den som står i det) å fortsette på jobb. Man kan til og med ønske å gå på jobb. I slike tilfeller kan det være lurt at mennesker rundt hjelper personen med å begrense flukten. Ofte fungerer mennesker i fortrengning svært dårlig på jobb. Hadde noen av mine medarbeidere kommet på jobb etter en stor tragedie og tydelig vært i fortrengning hadde jeg reagert.
Da kan man ikke snakke om depresjon. Det med fortregning kan trekke ut i tid, men det er fremdeles ikke depresjon. Det behøver ikke å etterfølges av depresjon heller.