Spinoff: Sorg og sykemelding

Polyanna skrev:

Jupp, ingen ting er selvforskyldt, vi er viljeløse ofre for livets omstendigheter, alle sammen.

Jeg tolker det slik at det er noe som er selvforskyldt, men fysjom å si det høyt. Eller skrive det, da.

rine skrev:

Jeg tolker det slik at det er noe som er selvforskyldt, men fysjom å si det høyt. Eller skrive det, da.

Selvfølgelig er det noe som er selvforskyldt. Når alt kommer til alt er det vel ganske mye som til en viss grad er selvforskyldt. Det er jo ingen tvil om at det finnes gode valg og dårlige valg. Og tilsynelatende gode valg som viser seg å bli dårlige på sikt. Og halvdårlige valg som viste seg å bli helt fabelaktige likevel, eller som viste seg å bli enda mer krise enn man kunne forestille seg. Og av og til hoper ting seg opp før man har rukket å gjøre de gode tiltakene. Sånn er livet.

Spørsmålet er vel mer hvor lite samfunnet skal stille opp for folk når det er et element av selvforskyldt oppi det hele, og i hvor stor grad dette samfunnet forventer at enkeltindivider greier å ordne seg sikkerhetsnett for alle eventualiteter selv.

rine skrev:

Jeg tolker det slik at det er noe som er selvforskyldt, men fysjom å si det høyt. Eller skrive det, da.

Ja, det er klart noe er selvforskyldt. Jeg burde ikke ha jobbet ved siden av studiene, lest så mye på pensum, jobbet så mange timer som lærer, fått tre barn, fått en kreftsyk mor, tatt så mye av nattevåken, osv.

Men jeg trodde jo at jeg var på den sikre siden. Jeg følte meg aldri sliten (og gjør det faktisk ikke enda, men jeg tåler ikke for store belastninger før jeg får vondt). Jeg hadde små krav til husarbeid og trodde at jeg var på totalt sikker grunn.

Inntil 4 måneder etter minstemann var født. Da sa altså kroppen stopp - og full stopp 6 måneder etter det igjen.

Det er ikke så lett å se den veggen før du plutselig er der, altså.

rine skrev:

Vel, jeg sparker ikke den veien, og ikke så veldig mange andre heller etter det jeg har fått med meg. Jeg tenker derimot at det kan være fornuftig at en av partene (det dumme er at det nesten alltid er kvinnen) å være hjemme litt lenger når man har mange små barn. Begynne i 100 % stilling med et barn på ti mnd, ett på to og ett på tre. Gå kl. 7 og kommer igjen kl.17. Det går sikkert fint i august, men hvordan er ståa i november? Sjansen for lengre eller kortere sykemeldingsperioder er vel relativt høy, og hvem tjener egentlig på at folk driver seg selv så hardt? Gjør man det selv? Neppe, det er sikkert tøft for både selvtillit og psyke ellers å få seg en trøkk. Bra for barna med stressete og ampre foreldre? Tror ikke det. Bra for pasientene/kundene/elevene som stadig må forholde seg til nye vikarer? I think not. Samfunnsnyttig at kvinner kommer fort tilbake i jobb? Defintivit, hvis klarer å holde seg der. Dette er ikke et "kvinner tilbake til kjøkkenbenken-innlegg," bare noen tanker om at Familien AS kanskje bør vurdere andre alternativer enn begge i full jobb hele småbarnsperioden.

Jepp. Jeg mente "sparking" slik du først skrev det, altså. Ikke sparking av noen som ligger nede osv.

Jeg tenker at dette er en ganske vanskelig avveiing for de som står i en situasjon som ikke fungerer og som ikke er sånn stilt at de kan velge "plan c" når plan A og plan B begge får negative konsekvenser. Derfor tror jeg det er er for lett å være etterpåklok på andres vegne og si ting som at "dette burde du ha skjønt" og "selvforskyldt". Det er til tider en vanskelig avveiing. Man ofrer viktige ting når man velger det ene fremfor det andre og sett kun fra en synsvinkel er kanskje valget til og med dumt. Jeg tror det er mange som møter veggen fordi det beste alternativet de kunne komme opp med var å "bite tenna sammen og være flink". Ikke fordi de planla å bli utbrent, men fordi det å holde ut til det blir bedre var det beste man kunne komme opp med i en situasjon der alternativet ville være å være en av disse "nekene" som jobbet deltid i happimuffinsland.

Jeg vil bare anerkjenne at valget man står i må være utrolig vanskelig noen ganger. Og jeg kan godt forstå at noen vil oppleve det som en "damned if you do, damned if you don't". Jeg tror man skal være litt forsiktige i bruken av ord som "selvforskyldt" når man sitter med fasiten i ettertid og noen har gått på en smell. Folk flest gjør så godt de kan for å imøtekomme alle forpliktelser og innfri forventningene de møter. Såpass at de blir forstrukket noen ganger.

kie skrev:

Poenget mitt er at det er søren ikke lett å skulle manøvrere med livet sitt i dette og veie for og imot, og samtidig være sikre på å ikke ende opp i en "selvforskyldt" situasjon. Det tror jeg mange kjenner på.

Færre enn man skulle tro, er min erfaring. Men kanskje er det bare det at jeg har vært borti så mange. :desillusjonert og kynisk:

Så hvis man har tatt et feil valg så skal man fritas fordi det var vanskelig? Det skal i hvert fall ikke gå (økonomisk) ut over deg, så da får regningen videresendes oppover i systemet til Fellesskapet? :setter på spissen:

Selvforskyldt er det forresten også når jeg får syke barn. Jeg har fått barn og burde ha visst at det ville følge sykdom med dem.

Det er også selvforskyldt å måtte være borte fra jobb fordi man faktisk får barnet.

Det er selvforskyldt å få lungekreft av røyking = ikke behov for sykemelding?

Hva med den som får hjerteinfarkt pga for lite trening = ikke behov for sykemelding?

At kroppen totalt kollapser pga overbelastning over laaaang tid (og helt uten at man merker dette selv) = ikke behov for sykemelding? (Dette er da min situasjon...)

Den dagen man må betale deler av behandlingen for hjerteinfarkt, slag og lungekreft selv fordi man har røyket skal jeg synes det er greit at man avkortes i ordninger på psykisk grunnlag fordi man selv ikke har senket tempoet i tide.

Jeg er ikke for at det offentlige skal dekke alt på noe vis, men jeg synes at hvis "dårlige valg" skal inn som parameter, bør det inn over hele linja. Og da blir det et samfunn jeg helst ikke vil være en del av.

Kie og oslo78: Det er klart at mange sykdommer skyldes selvforskyldte ting, men jeg mener faktisk at akkurat den sliten/utbrent/møtt veggen-greia har tatt fullstendig av. Den har jo det når den snart er like vanlig som forkjølelse? I oslo78 sitt tilfelle tenker jeg det er soleklart at du ble syk, virkelig syk, selvforskyldt eller ikke, og tenker at det høres usannsynlig ut at du skulle klare å gå på jobb, men jeg synes fremdeles at mange tyr for lett til lege og sykemelding når livet går litt imot. Dere trenger ikke være enige, men jeg tror ikke noen klarer å si noe som får meg til å endre på akkurat den oppfatningen, altså.

oslo78 skrev:

Jeg har fått barn og burde ha visst at det ville følge sykdom med dem.
Alle unger blir syke ja, så det er å forvente. Å satse på noe annet er litt vel optimistisk
Det er også selvforskyldt å måtte være borte fra jobb fordi man faktisk får barnet.
Tror nok arbeidsgiver var glad for akkurat den faktisk, tenk på alt det griseriet på jobben lissom...

Sorry, måtte bare. Tråden var blitt så seriøs, og så har jeg fått opp blodsukkeret igjen nå.

Miss Norway skrev:

Sorry, måtte bare. Tråden var blitt så seriøs, og så har jeg fått opp blodsukkeret igjen nå.

Man er velkommen til å få barn på min jobb.

rine skrev:

Kie og oslo78: Det er klart at mange sykdommer skyldes selvforskyldte ting, men jeg mener faktisk at akkurat den sliten/utbrent/møtt veggen-greia har tatt fullstendig av. Den har jo det når den snart er like vanlig som forkjølelse? I oslo78 sitt tilfelle tenker jeg det er soleklart at du ble syk, virkelig syk, selvforskyldt eller ikke, og tenker at det høres usannsynlig ut at du skulle klare å gå på jobb, men jeg synes fremdeles at mange tyr for lett til lege og sykemelding når livet går litt imot. Dere trenger ikke være enige, men jeg tror ikke noen klarer å si noe som får meg til å endre på akkurat den oppfatningen, altså.

Men jeg har jo alltid (og er fremdeles) vært enig med deg i dette. Det er kanskje for mange som blir sykemeldt. Det er noen som utnytter systemet. Men det er ikke til verken min eller samfunnets beste at jeg ikke skulle få litt tid på meg til å komme tilbake i jobb nå. Sykemelding kan også noen ganger være en vel verdt investering - sett fra samfunnets side altså. Jeg skal jo jobbe 35 år til, så noen måneder med sykemelding nå tror jeg vil lønne seg på lang sikt - igjen sett fra samfunnets side.

rine skrev:

Jeg tolker det slik at det er noe som er selvforskyldt, men fysjom å si det høyt. Eller skrive det, da.

Næsj. Mye av det vi opplever er selvpåført. Noen ganger også som konsekvenser av å ha valgt så godt man klarte utifra de forutsetningene man hadde. Det er klart man kan henge seg opp i sammenhengen mellom eget valg og konsekvensen, men jeg synes det er greit å ha som utgangspunkt at folk flest gjør så godt de kan. Noen ganger bommer de og da er mitt fokus litt mer rettet mot "hvordan fikse" for min del. Og til tider også respekt for at avgjørelsen faktisk ikke var så enkel og åpenbar som den gjerne er i ettertid.

Ellers er det jo ganske vanlig å "vite om" veldig mange som er sykmeldt på for tynt grunnlag, men man kjenner oftest ingen. Alle man kjenner historien til godt er som regel skikkelig syke og det er ingen tvil om at de ikke greier å gå på jobb.

Katta skrev:

Diagnosen kan fint hete "alvorlig sorgreaksjon". Så unngår man på et vis å ta med det som ikke bør ha noen diagnose. Tenker jeg. Det er i hvertfall mye riktigere enn å kalle det depresjon. Slik det er nå, blir det litt som om man skulle kalle brystsmerter for hjerteinfarkt fordi det ikke fantes noen diagnosekode som dekket den mer uspesifikke, vanlige varianten. Men klart, dette er en mer jobbteknisk frustrasjon enn noe annet. Og et problem for de som får følgeproblemene av å ha en F-diagnose (psykiatri-kapitlet) feilaktig i registret sitt i etterkant.

Nettopp.

Katta skrev:

Ellers er det jo ganske vanlig å "vite om" veldig mange som er sykmeldt på for tynt grunnlag, men man kjenner oftest ingen.

Jeg kjenner flere som jeg har nektet sykmelding som har fått det av fastlegen istedet. Teller det?

:high on carbs:

Miss Norway skrev:

Jeg kjenner flere som jeg har nektet sykmelding som har fått det av fastlegen istedet. Teller det?

:high on carbs:

Jupp. Samtidig kan det jo være du er en sånn ufølsom lege som henges ut på ymse forum. Neida, men det der er ikke enkelt. Jeg er i grunnen glad vi så å si aldri sykmelder. Paradoksalt nok er det i forbindelse med sorgreaksjoner vi faktisk gjør det.

Pleiepenger derimot...

Katta skrev:

Ellers er det jo ganske vanlig å "vite om" veldig mange som er sykmeldt på for tynt grunnlag, men man kjenner oftest ingen. Alle man kjenner historien til godt er som regel skikkelig syke og det er ingen tvil om at de ikke greier å gå på jobb.

Selvsagt kjenner vi ingen. Fordi vi ikke er synske. Vi kan synse og mene, men det vil alltid være umulig å være hundre prosent sikker på at vedkommende ikke er ordentlig syk i og med at "sykdommen" ikke synes. Det er "lettere psykiske lidelser" som øker mest, er det ikke? Når det er sagt, så hører man jo titt og ofte historier, både på nett og RL, om folk som har vært til lege og vil bli sykemeldte, og som blir opprørte når legen mener de ikke trenger det. Er det pasienten som vet best, eller er det legen?
Og, Kie: Jeg er faktisk enig med deg i at folk flest gjør så godt de kan, og gjør det de mener er best. Jeg tror andelen mennesker som tenker at "hvordan skal jeg nå få svindlet til meg en friuke, mon tro?", er forsvinnende liten. Det handler vel om flytting av grenser, om et generelt samfunnsproblem, tenker jeg. Det er fullstendig stuerent å være borte fra jobb fordi "det ble rett og slett litt mye for meg" og jeg er ikke sikker på at det bare en en positiv ting.

Jeg skulle ønske flere leger var som Miss Norway.

Katta skrev:

Diagnosen kan fint hete "alvorlig sorgreaksjon". Så unngår man på et vis å ta med det som ikke bør ha noen diagnose. Tenker jeg. Det er i hvertfall mye riktigere enn å kalle det depresjon. Slik det er nå, blir det litt som om man skulle kalle brystsmerter for hjerteinfarkt fordi det ikke fantes noen diagnosekode som dekket den mer uspesifikke, vanlige varianten. Men klart, dette er en mer jobbteknisk frustrasjon enn noe annet. Og et problem for de som får følgeproblemene av å ha en F-diagnose (psykiatri-kapitlet) feilaktig i registret sitt i etterkant.

Men atte - er det egentlig noe problem sånn i praksis? Seriøst altså, jeg er ferdig å tulle nå. Sånn vanligvis og med vanlige sorgtilfeller, generalisert, ekstretilfeller aside.

Det skjer, man får et (lite) sjokk, blir veldig lei seg og ute av seg. Man har en jobb der det ikke funker å grine/være ufokusert, og bruker av egenmeldingsdagene. Eller omsorgspermisjon om man har. Arbeidsgiver betaler sykepenger uansett (fordi det er innenfor arbeidsgiverperioden). Mange har dessuten utvidedet egenmeldingsperiode.

I noen tilfeller trenger enkelte lengre tid. Men da er det jo fordi man har en reaktiv depressiv episode, ikke sant? De aller færreste er så ute av seg i mange dager at de ikke kan være jobb i "vanlige" sorgtilfeller? (Ekstremtilfeller ser vi bort fra, ikke sant. For ekstreme tilfeller gir ekstreme reaksjoner.)

rine skrev:

Selvsagt kjenner vi ingen. Fordi vi ikke er synske. Vi kan synse og mene, men det vil alltid være umulig å være hundre prosent sikker på at vedkommende ikke er ordentlig syk i og med at "sykdommen" ikke synes. Det er "lettere psykiske lidelser" som øker mest, er det ikke? Når det er sagt, så hører man jo titt og ofte historier, både på nett og RL, om folk som har vært til lege og vil bli sykemeldte, og som blir opprørte når legen mener de ikke trenger det. Er det pasienten som vet best, eller er det legen?
Og, Kie: Jeg er faktisk enig med deg i at folk flest gjør så godt de kan, og gjør det de mener er best. Jeg tror andelen mennesker som tenker at "hvordan skal jeg nå få svindlet til meg en friuke, mon tro?", er forsvinnende liten. Det handler vel om flytting av grenser, om et generelt samfunnsproblem, tenker jeg. Det er fullstendig stuerent å være borte fra jobb fordi "det ble rett og slett litt mye for meg" og jeg er ikke sikker på at det bare en en positiv ting.

Jeg skulle ønske flere leger var som Miss Norway.

Det jeg uthever er jeg enig i. Det forplanter seg nedover i ungdomspopulasjonen også, og det er skremmende å se. Men ellers tror jeg du misforsto meg, grunnen til at man ikke kjenner noen mener jeg er at jo nærmere man kommer enkeltindividene jo mer forståelig er det at det er for mye for dem. De man bare ser på litt avstand er det lettere å dømme.

Miss Norway skrev:

Så hvis man har tatt et feil valg så skal man fritas fordi det var vanskelig? Det skal i hvert fall ikke gå (økonomisk) ut over deg, så da får regningen videresendes oppover i systemet til Fellesskapet? :setter på spissen:

Fint du sa at du setter det på spissen.

De aller fleste valg får konsekvenser for den enkelte. Økonomi er bare en del av det. Jeg tror ikke så mange fritas for konsekvenser, selv om de kanskje ikke må flytte på hospits fordi helsa røyk. For eksempel. Jeg synes det må være greit å ha to tanker samtidig og jeg er glad for at vi demper fallet litt for de som tryner.