Spinoff: Sorg og sykemelding

Jeg sier ikke at ikke folk kan gå på en smell etter et dødsfall, men jeg kan ikke helt se det store behovet for enda en greie for å fylle opp i byråkratiet liksom.

Jammen om du har angst, så har du jo angst, og det finnes det jo koder for vel?

m^2 skrev:

Kanskje folk rett og slett misforstår og ikke vet hva pleiepenger er? Men tror at andre har vært sykemeldt når det faktisk er pleiepenger de har fåtT?

I de tilfellene jeg viste til i HI var det snakk om sykemelding som kom ut over 10 dagers velferdspermisjon etter dødsfallet var inntruffet, ikke pleie av syke i forkant. Men det er snakk om noen få enkelttilfeller på en arbeidsplass, altså aner jeg ikke om dette har noen som helst utbredelse andre steder. Men vedkommende mente altså at det var en ny norm.

Jeg tror det er veldig variabelt. Også i forhold til hva man jobber med. Jeg ser for meg at jeg midt i en stor sorg som var innenfor normalen kunne ha klart kontorarbeid med mulighet for gråtepauser ganske greit, men som f.eks. terapeut i en sorggruppe tror jeg at jeg ville ha slitt. Jeg merket i alle fall veldig godt da jeg var i ferd med å knekke sammen at det å romme såpass mange vonde og vanskelige følelser selv gjorde det vanskelig å også skulle ha en "containerfunksjon" for andres sorg og smerte. Jeg kan også godt forstå at det for en kollega som nylig har mistet et nært familiemedlem i selvmord blir ekstra krevende å skulle ha en terapeutfunksjon overfor suicidale pasienter.

For det er jo gjerne litt sånn også, er det ikke? At mens noens arbeid blir et avbrekk og mulighet for å prøve å få tankene over på noe annet, så er andres arbeidssituasjon fulle av triggere.

Miss Norway skrev:

Men atte - er det egentlig noe problem sånn i praksis? Seriøst altså, jeg er ferdig å tulle nå. Sånn vanligvis og med vanlige sorgtilfeller, generalisert, ekstretilfeller aside.

Det skjer, man får et (lite) sjokk, blir veldig lei seg og ute av seg. Man har en jobb der det ikke funker å grine/være ufokusert, og bruker av egenmeldingsdagene. Eller omsorgspermisjon om man har. Arbeidsgiver betaler sykepenger uansett (fordi det er innenfor arbeidsgiverperioden). Mange har dessuten utvidedet egenmeldingsperiode.

I noen tilfeller trenger enkelte lengre tid. Men da er det jo fordi man har en reaktiv depressiv episode, ikke sant? De aller færreste er så ute av seg i mange dager at de ikke kan være jobb i "vanlige" sorgtilfeller? (Ekstremtilfeller ser vi bort fra, ikke sant. For ekstreme tilfeller gir ekstreme reaksjoner.)

Men uansett om det er et ekstremt tilfelle eller et normalt tilfelle, så er det utrolig kjipt å ha den "psykisk" biten på en sykemelding, når man hadde en heftig sorgreaksjon.
Jeg har 2 sykemeldinger i livet mitt som har denne depresjonsbiten på seg, (er det F?) den ene er fra når min aller beste venn tok livet av seg, og den andre er når jeg ble truet på livet av en tidligere kollega (og utviklet PTSS, men det kom jo ikke frem i sykemeldingen), og dermed tok fra meg muligheten for en fullverdig mulighet for å få lov til å forsikre meg, legg på en kreftdiagnose så har du en stykk umulig å forsikre Inter. Det er skikkelig surt, ikke minst fordi jeg veldig gjerne skulle hatt mulighet for å være forsikret.
Jeg synes en sorgmelding høres veldig fornuftig ut, da er det rom for stor sorg uten at man havner inn under noe som egentlig ikke er relevant.
Det er ganske mange jobber man ikke kan utføre når man er i sorg, jeg husker enda når jeg satt i kassa på en stor matvarebutikk og kjempet mot tårene hele vakten etter et dødsfall, det var skikkelig ukult og arbeidsgiver ga ingenting slækk.