Spinoff: Sorg og sykemelding

rine skrev:

Jeg kan ikke se at sorg skal være en mindre gyldig grunn enn alt det andre tullet folk sykemelder seg for. Utbrenthet (som man i en del tilfeller kan skylde seg selv for, i motsetning til dødsfall i familien) mistrivsel på arbeidsplassen, protestaksjoner osv. Et dødsfall i nær familie kan man tross alt ikke noe for, og jeg kan godt se for meg at man kan ha vanskelig for å fungere optimalt dagen etter at far eller mor er død, selv om man burde ha ventet det. Jeg har en jobb der jeg er såpass "out there" at det ville vært temmelig umulig for meg å stå foran en klasse veldig kort tid etter et slikt dødsfall. Jeg er for en innstramming i sykelønnsordningen, men jeg kan som sagt ikke se at dødsfall i familien peker seg ut som en spesielt dårlig grunn til å sykemelde seg. Og jeg bruker bevisst begrepet "sykemelde seg", siden det er det vi gjør her i Norge.

Jeg må nesten bare fortelle om meg selv her. Jeg er utbrent. Og jeg er sykemeldt. Hvorfor? Fordi jeg ikke er i stand til å jobbe.

Så var det hvorfor jeg ikke er i stand til å jobbe da... Jeg gikk på veggen i fjor høst. Jeg hadde kraftige smerter i armer, rygg, nakke og skuldre i et halvt års tid - uten å bli sykemeldt for det. Så slo magen seg vrang. Kraftige magesmerter kombinert med søvnløshet på natta. På en måned sov jeg i gjennomsnitt mellom 1 og 2 timer om natta. Smertene i magen ble sterkere og sterkere. Jeg lå i fosterstilling på badet om natta og gråt av smerte.

Utbrent: ja. (Det tok dog et halvt år og en altfor tidlig oppstart i arbeidslivet med smell nummer 2 før vi skjønte det). Mulig å gå på jobb: nei. Jeg har aldri noen gang vært utbrent i hodet. Jeg har lyst til å gå på jobb. Jeg gleder meg villt til jeg er tilbake med de flotte kollegaene og de supre elevene mine. Jeg er motivert og entusiastisk og gleder meg over livet - men kroppen stopper meg hvis jeg tar i for hardt. Nå er jeg endelig kommet dit at jeg klarer en helg med familien uten å bli dårlig. Endelig klarer jeg å gå 40 minutters tur uten å få kraftige smerter etterpå.

Utbrent er ikke "har ikke så lyst til å gå på jobben". Utbrent er kroppen som sier KRAFTIG, KRAFTIG stopp.

Jeg er veldig enig i det Katta skriver. Det hadde vært mye greiere om Sorgreaksjon kunne brukes som diagnose. Det er et begrep de fleste forstår uten særlig forklaring. De generelle kravene for sykmelding skal selvfølgelig fremdeles gjelde.

Jeg opplevde som fastlege lite påtrykk fra pasienter som ønsket sykmelding ved "normale sorgreaksjoner". De gangene jeg sykmeldte pasienter etter dødsfall i nærmeste familie, var det temmelig spesielle omstendigheter. Type (uten at dette er korrekte beskrivelser) far på 78 år kveles av fiskepudding på kjøkkenet mens sønnen leser avisen i rommet ved siden av. Eller datter på 17 tar livet av seg uten noe som helst forvarsel.

Jeg hadde forresten en veldig fleksibel (og dessuten ellers fantastisk) sjef tidligere, som muliggjorde at jeg kunne sitte på intensivavdeling i over en uke og passe på mammaen min på 52 som ble akutt og livstruende syk. Sjefen sa bare at jeg måtte dra (til en annen del av landet), og de dagene jeg var borte bare forsvant, på et vis. Jeg ble i hvert fall ikke trukket i lønn.

Strutsen skrev:

Onkel er ikke i "nær familie" (foreldre/foresatte, søsken og besteforeldre), og dermed får man ikke betalt velferdspermisjon. Derimot har mange bedrifter en ordning der man kan ta ut "velferdspermisjon uten lønn".

Der jeg har jobbet har det også stått: "og andre personer som står arbeidstaker nær". SÅ jeg har fått velferdspermisjon både for pappas tante og min gudfar. Og jeg har ikke en gang dårlig samvittighet for det, dette var personer som sto meg veldig nært og som var som besteforeldre for meg.

Appelsin skrev:

Jeg hadde forresten en veldig fleksibel (og dessuten ellers fantastisk) sjef tidligere, som muliggjorde at jeg kunne sitte på intensivavdeling i over en uke og passe på mammaen min på 52 som ble akutt og livstruende syk. Sjefen sa bare at jeg måtte dra (til en annen del av landet), og de dagene jeg var borte bare forsvant, på et vis. Jeg ble i hvert fall ikke trukket i lønn.

Denne rausheten fikk jeg også oppleve da mannen var alvorlig syk. Det var "dette er midlertidig, det ordner seg". Og det var fantastisk godt.

Strutsen skrev:

Nei, hvorfor skal du ha dårlig samvittighet for det, når vedtektene på din arbeidsplass sier at det er en gyldig grunn? Det er bra for de som har en slik ordning på sin arbeidsplass. Men vil ikke det åpne for problemer med å sortere ut hvem som står arbeidstakeren nær? Krever ikke det åpenhet mellom arbeidstaker og arbeidsgiver og familiære relasjoner? Ikke alle ønsker å være åpen om overfor sin arbeidsgiver om sitt privatliv. Vanskeliggjør ikke det arbeidsgiverens oppgave med å betale riktig velferdspermisjon?

Jeg vet ikke. Jeg fikk i første omgang nei til velferdspermisjon for begravelsen til pappas tante, da måtte jeg jo velge om jeg bare skulle godta det eller forklare arbeidsgiver hvor nært forholdet var. Jeg valgte det siste. I teorien kunne jeg fått flere dager fri, men jeg valgte selvsagt kun å søke om det antall dager jeg trengte, og brukte ferie/avspasering til resten.

rine skrev:

Vel, det er jo rimelig mye fokus på tidsklemma og alle ballene vi insisterer på å ha i lufta hele tiden, spesielt damer kanskje? Litt føre var går det vel an å være, selv om det er det kan føles som om man blir sparket mens man ligger nede.
Jeg har egentlig litt troen på sparking, men fortrinnsvis i ræva, før man gjør noe dumt.

Det er minst like mye "sparking" i forhold til deltidsarbeid og andre grep noen velger å gjøre. Også der får man jo gjerne høre om at man må være føre var osv. Jeg får litt inntrykk av at det fort blir en tap-tap-situasjon som diskuteres i vei med en "la dem spise kake"-holdning.

kie skrev:

Det er minst like mye "sparking" i forhold til deltidsarbeid og andre grep noen velger å gjøre. Også der får man jo gjerne høre om at man må være føre var osv. Jeg får litt inntrykk av at det fort blir en tap-tap-situasjon som diskuteres i vei med en "la dem spise kake"-holdning.

Amen!

Jeg reagerer ikke på at man vil at det skal være høy terskel for å bli sykemeldt, få velferdspermisjon e.l., men det at det tilsynelatende helst skal være vanskeligere for noen.
Jeg er helt utrolig sjokkert over at det går an å for alvor (går jeg ut fra, er det en spøk så blir jeg glad!) foreslå A- og B- sykemeldinger. Det er så ufattelig at jeg ikke klarer å si noe annet enn at det sjokkerer meg.

Oh, come on! Det er helt utrolig hvor selektiv hukommelse du har noen ganger, kie. Greia med deltidsarbeid og denslags er ikke "FY DU FÆLE MENNESKE SOM IKKE JOBBER FULLTID!!!", det er at man gjør et poeng ut av at alle bør vite konsekvensene det har for en personlig å jobbe deltid.

No har ikkje eg lest heile tråden, men eg tenker jo at sidan arb.givar uansett må betale lønn i arbeidsgivarperioden, kan dei likegodt gi uløna permisjon, framfor at arbeidstakar må sjukmelde seg, viss det er alternativet. Pengane må dei ut med uansett, men den siste varianten gir meir goodwill på sikt.

Elles enig i at det ikkje nødvendigvis er arb.givar/stat sitt ansvar å dekke opp for alt som skjer i livet..

kie skrev:

Det er minst like mye "sparking" i forhold til deltidsarbeid og andre grep noen velger å gjøre. Også der får man jo gjerne høre om at man må være føre var osv. Jeg får litt inntrykk av at det fort blir en tap-tap-situasjon som diskuteres i vei med en "la dem spise kake"-holdning.

Vel, jeg sparker ikke den veien, og ikke så veldig mange andre heller etter det jeg har fått med meg. Jeg tenker derimot at det kan være fornuftig at en av partene (det dumme er at det nesten alltid er kvinnen) å være hjemme litt lenger når man har mange små barn. Begynne i 100 % stilling med et barn på ti mnd, ett på to og ett på tre. Gå kl. 7 og kommer igjen kl.17. Det går sikkert fint i august, men hvordan er ståa i november? Sjansen for lengre eller kortere sykemeldingsperioder er vel relativt høy, og hvem tjener egentlig på at folk driver seg selv så hardt? Gjør man det selv? Neppe, det er sikkert tøft for både selvtillit og psyke ellers å få seg en trøkk. Bra for barna med stressete og ampre foreldre? Tror ikke det. Bra for pasientene/kundene/elevene som stadig må forholde seg til nye vikarer? I think not. Samfunnsnyttig at kvinner kommer fort tilbake i jobb? Defintivit, hvis klarer å holde seg der. Dette er ikke et "kvinner tilbake til kjøkkenbenken-innlegg," bare noen tanker om at Familien AS kanskje bør vurdere andre alternativer enn begge i full jobb hele småbarnsperioden.

Philippa skrev:

En bekjent mistet en onkel og måtte dra 50 mil i begravelse. Da fikset han seg slik at han slapp å bruke av egne fridager og fikk velferdspermisjon. "for det skal jo ikke gå ut over MEG at jeg må dra bort i begravelse!"
Nei, for det er arbeidsgiveren din det skal gå ut over.

Sorry, glemte en vesentlig ting: begravelsen var på Kristi Himmelfartsdag. Dermed måtte han bruke sin fridag på begravelsen, og ba derfor om ekstra fri for å "spare" sin egen dag.

Nå er jeg forsåvidt aldri i situasjonen hvor jeg må innvilge fri i forkant, lenge leve løsarbeidere, men jeg skal ærlig innrømme at jeg stusset og ikke akkurat skrev stjerne i boken den gangen en fyr forklarte uavklart fravær to ganger med bestemors død. (Og ja, han henviste til den samme bestemoren begge ganger.)

Philippa skrev:

Sorry, glemte en vesentlig ting: begravelsen var på Kristi Himmelfartsdag. Dermed måtte han bruke sin fridag på begravelsen, og ba derfor om ekstra fri for å "spare" sin egen dag.

De holdningene du beskriver der er jo ikke gode selvfølgelig, men jeg synes ikke nødvendigvis det er galt å søke velferdspermisjon på grunn av en onkels begravelse. Eller av arbeidsgiver å si ja til dette.

Maverick skrev:

Oh, come on! Det er helt utrolig hvor selektiv hukommelse du har noen ganger, kie. Greia med deltidsarbeid og denslags er ikke "FY DU FÆLE MENNESKE SOM IKKE JOBBER FULLTID!!!", det er at man gjør et poeng ut av at alle bør vite konsekvensene det har for en personlig å jobbe deltid.

Litt av noen vrangbriller du har, skjønner jeg.

Dette handler veldig lite om selektiv hukommelse. Jeg skriver at jeg synes det går begge veier og retorikken ofte blir ganske lik den bl.a. rine kom med her. Poenget mitt er at de aller fleste lever i en sammenheng og en helhet, der man faktisk må velge et eller annet. For de som da står i fare for bl.a. utbrenthet (og som rine da nevner i forhold til at de bør ta grep før det kommer så langt), så vil selvsagt dette måtte veies opp mot konsekvenser disse grepene vil få.

Når vi diskuterer på nett er det veldig lett å ta ting ut av denne sammenhengen og tenke at "dette burde folk ha tenkt på før". Uten å ta med den sammenhengen som kompliserer det å skulle mene noe om hvordan andre best bør leve livet sitt. Det gjelder meg og det gjelder andre som diskuterer. Jeg vil tro at ganske mange, både av de som ender som utbrenthet og de som ender som pensjonstapere, har følt på det dillemmaet i forkant av "det dårlige valget". (Eller "selvforskyldt", som det ble kalt.)

Poenget mitt er at det er søren ikke lett å skulle manøvrere med livet sitt i dette og veie for og imot, og samtidig være sikre på å ikke ende opp i en "selvforskyldt" situasjon. Det tror jeg mange kjenner på. Og det tror jeg man lett glemmer når man diskuterer en sammensatt problematikk stykkevis og delt.

Hva selektiv hukommelse angår så synes jeg ikke jeg har det. Jeg blir derimot overrasket over at du tydeligvis fortsatt drøvtygger på et eller annet som får deg til å lese meg såpass selektivt og med en real porsjon (feil)tolkning.

Jupp, ingen ting er selvforskyldt, vi er viljeløse ofre for livets omstendigheter, alle sammen.

Katta skrev:

De holdningene du beskriver der er jo ikke gode selvfølgelig, men jeg synes ikke nødvendigvis det er galt å søke velferdspermisjon på grunn av en onkels begravelse. Eller av arbeidsgiver å si ja til dette.

Det synes ikke jeg heller. Men jeg vet også om et tilfelle, der en person ba om å få velferdspermisjonen "etterbetalt" fordi h*n mente h*n hadde krav på det, og ikke skulle lide nød av at personen ble begravet mens h*n hadde ferie (helligdager). Jeg fatter ikke hva slike mennesker tenker!

Og så kommentar til det svaret du ga meg tidligere. Jeg skal selvfølgelig ikke trekke i tvil det du sier om at det er normal sorgreaksjon å sørge seg syk, regner med at du har mitt større erfaringsgrunnalg enn meg.

Og jeg innser at ting er litt mer komplisert enn det jeg synes det burde være (ting er ofte det. ). Men jeg er fremdeles skeptisk til sorg som diagnose, kjenner jeg.

Mindy Macready skrev:

Det synes ikke jeg heller. Men jeg vet også om et tilfelle, der en person ba om å få velferdspermisjonen "etterbetalt" fordi h*n mente h*n hadde krav på det, og ikke skulle lide nød av at personen ble begravet mens h*n hadde ferie (helligdager). Jeg fatter ikke hva slike mennesker tenker!

Og så kommentar til det svaret du ga meg tidligere. Jeg skal selvfølgelig ikke trekke i tvil det du sier om at det er normal sorgreaksjon å sørge seg syk, regner med at du har mitt større erfaringsgrunnalg enn meg.

Og jeg innser at ting er litt mer komplisert enn det jeg synes det burde være (ting er ofte det. ). Men jeg er fremdeles skeptisk til sorg som diagnose, kjenner jeg.

Diagnosen kan fint hete "alvorlig sorgreaksjon". Så unngår man på et vis å ta med det som ikke bør ha noen diagnose. Tenker jeg. Det er i hvertfall mye riktigere enn å kalle det depresjon. Slik det er nå, blir det litt som om man skulle kalle brystsmerter for hjerteinfarkt fordi det ikke fantes noen diagnosekode som dekket den mer uspesifikke, vanlige varianten. Men klart, dette er en mer jobbteknisk frustrasjon enn noe annet. Og et problem for de som får følgeproblemene av å ha en F-diagnose (psykiatri-kapitlet) feilaktig i registret sitt i etterkant.