Har du vært sint på barnet ditt/barna dine?

Veronal skrev:

Når du skriver det sånn så lurer jeg litt på om du kanskje tror at jeg (og mine foreldre) ikke har et register av følelser som uttrykkes. Akkurat det har jeg i høyeste grad - men jeg mangler foreløpig en lunte.

Nei, jeg tror ikke det. Jeg bare understreket at disse følesene ble høylydt uttrykt hos oss.

Etter snart 13 år som mor har jeg vært sint på barna mange ganger ja. Da har de som regel tøyd strikken ganske langt. Kjenner jeg at jeg begynner å bli sint, prøver jeg å roe meg ned, for jeg liker ikke å bli sint på ungene. Men noen ganger når de selvsagt grensa for hva jeg synes er nok, og da blir jeg sint, ja. Noe annet ville vært unaturlig synes jeg.

Ber gjerne om unnskyldning hvis jeg etterpå synes at jeg ikke reagerte rett, og/eller forklarer hvorfor jeg ble sint.

Har lært ungene mine at alle har lov til å vise alle følelser, og at det er sunt å få det ut, så lenge man ikke skader andre.

Jeg blir ofte både sint og irritert. Men jeg er litt usikker på om jeg retter følelsene mine mot dem. Det er mer mot situasjonene, tror jeg. en jeg skal prøve å kjenne etter neste gang, og evt rapportere tilbake da.

Ja, det har jeg vært og det kommer jeg nok til å bli igjen. Det går heldigvis fort over - for oss begge. Vi er nok litt for like enkelte ganger - Poden og jeg.

Jeg har ikke vært sint, ikke irritert engang. Men jeg regner med det kommer når barna blir større, for jeg blir både sint og irritert på andre.

Ja, jeg har vært sint på S, men mest de siste par årene da. Det skjer jevnlig det. Jeg er sint på et eller annet ganske ofte jeg da, jeg har IKKE lang lunte.

Jeg er en ganske hissig person. Men jeg er merkelig avbalansert overfor Junior. Dette betyr ikke at jeg alltid har lang tålmodighet, men at jeg gjennomfører ting uten å bli sint. Skrur noen ganger nesten av følelsene? Men det har skjedd at jeg har sprukket, men det kan jeg telle på en hånd, det har hatt en årsak og det har gått fort over. Man er jo bare et menneske.

Det har hendt at jeg har blitt sint på LilleVenn ja, men det skjer egentlig veldig sjelden. Vi har havnet inn i et litt skjevt mønster hjemme hos oss; hvor LøveMannen blir sint og jeg er fredsmekler 🙁 Ikke akkurat idéelt det heller.

Stompa skrev:

Jeg tror vi lever i forskjellige verdener. Her er min:
Irritert:
Sint:

I den verden befinner jeg også meg. Det gjør også alle tre barna. Mannen er på Veronals.

trøtt skrev:

Med mitt temperament er jeg stolt av meg selv hvis jeg klarer en dag uten å være sint på en av ungene. Jeg blir fort sint, men fins ikke langsint og jeg ber ofte om unnskyldning til ungene.

Her kan det smelle både en og ti ganger i løpet av en dag. Ingen av oss er langsinte heldigvis. Det kan gå temmelig hett for seg hos oss. Alle untatt mannen gir klart utrykk for hva de vil og mener. Jeg er veldig glad for at vi bor enebolig. Jeg er vokst opp i en familie hvor man gir høylytt uttrykk for sine meninger. Det er ikke mannen. Stor forskjell der. Man kan alltid høre oss. Vi er generelt høylytte. Ungene må stadig vekk minnes på at det finnes en innestemme og en utestemme. Det trenger jeg selv å bli påmint om stadig vekk. 😮

Før i tiden ble jeg aldri sint, bare irritert. Et par år i terapi tok av "irritertlokket" og sinnet kokte da det var grunn til det. Jeg kjente på de ekte følelsene. I dag kan jeg kjenne forskjell på irritasjon og sinne og jeg er ikke lenger redd for sinnet eller for å vise meg slik jeg er. Poenget mitt er at om man aldri kjenner sinne kan det være en grunn til det (for noen).

Ja, jeg har vært rødglødende margsint på storebror, irritabelt sint på mellomste og foreløpig bare oppgitt irritert på lillebror.

Jeg blir heldigvis aldri sint på barna så lenge de er små, under 2,5-3 år kanskje? Etter det kan jeg bli ordentlig sint i visse situasjoner, mer jo eldre de blir egentlig. På tenåringer kan jeg bli veldig sint.

Sjuåringen er utrolig vennlig og hyggelig og lite vrien for tiden, så det er egentlig aldri noe å bli sint på ham for. Det går igrunnen ukevis uten at vi er sinte på hverandre.

Heller sint enn skuffet og manipulerende og overføre dårlig samvittighet til barna. Ja jeg blir sint. Jeg blir sint når de biter hverandre, når de biter meg.

Ja.

Jeg blir fullstendig rasende, både på barnene og på andre.

Jeg har kort lunte og et eksplosivt temperament. Jeg skrek til storesøster senest i dag. Vi har en ødelagt bok liggende som et minne om hva som skjer dersom man kaster bøker i gulvet for hardt.

Men jeg sier unnskyld. Når jeg ser at det er mest min egen feil at jeg ble sint, så sier jeg det også. Og vi er veldig flinke til å snakke om det og gå videre.

For meg er dette den eneste måten jeg klarer å takle det på. Bare fremtiden vil vise om det gjør noe galt med barnene. Men jeg satser på at det å si unnskyld og snakke om det også er bra. Og tenker litt, som Miss Norway, at andres reaksjoner må de lære seg å takle, på godt og vondt.

Jeg har til tider vært rasende på Snupp og han har vært like sint tilbake. Vi er begge veldig hissige av natur og vi blir fort sinte og like fort venner igjen. Mannen er litt oppgitt av over hvor kranglete Snupp og jeg til tider kan være.

Jeg har hittil ikke vært sint eller irritert på Mini. Hun er alt for liten.

Men det skal sies at jeg blir sint på Snupp på en helt annen måte enn jeg ville blitt på en voksen. Rett og slett fordi han bare er et barn og jeg derfor ikke krever samme empati eller innsikt av ham som jeg ville forventet av en voksen.

Jeg ser at mange av dere skriver at dere sier unnskyld til ungene etter at dere har blitt sint på de. Men, det er stor forskjell på å være sint og på å eksplodere og ta ut sinnet på en uheldig måte. Jeg kan mange ganger være ekstremt sint på poden, uten at jeg agerer urimelig eller voldsomt.

Ja. Noen ganger skikkelig sint også.

Jeg har nok vært sint på eldste ja, men nå begynner han å komme i en alder hvor han har fått litt for sterke meninger på visse områder ja.

Jeg har kort lunte, men har blitt veldig flink til å telle til 56.

Klart jeg har vært sint! Jeg har tross alt vært mamma i snart tolv år. Men sint eller irritert spiller vel liten rolle - det viktigste er vel hvordan man uttrykker sinnet eller irritasjonen sin.