Har du vært sint på barnet ditt/barna dine?

Maz skrev:

Jeg regner med det, men jeg husker ikke noen episode. Jeg spurte min 6 åring om mamma har vært sint på henne. Hun sier nei.

hehe min sier "ja, men jeg vet du er glad i meg likevel, selv om du oppfører deg sånn!!"
😱:o

Ja det har jeg. Men jeg viser ikek sinnet mitt ovenfor barnet som med roping etc, jeg prater vanlig. Noen ganger med hevet stemme dersom jeg kjenner at jeg nesten tilter.

annemede skrev:

Heller sint enn skuffet og manipulerende og overføre dårlig samvittighet til barna. Ja jeg blir sint. Jeg blir sint når de biter hverandre, når de biter meg.

Så sant så sant. Dere som aldri blir sinte på barna deres må da være utrolig aggresjonshemmede? Sinne/aggresjon er en medfødt, adaptiv følelse som SKAL bli aktivert når noen tråkker på grensene våre, invaderer oss, er urettferdige, osv. Og det gjør ikke barn mot foreldrene sine, liksom?

Hvis en ikke opplever sinne/aggresjon på et bevisst nivå, har en mindre kontroll over hvordan disse følelsene kommer til uttrykk, og dermed hvordan en virker på andre (for ja, følelsene forsvinner ikke selv om en ikke vedkjenner seg dem). Da er det bedre å kjenne og vite at "nå er jeg skikkelig forbanna" - da har man i det minste en anledning til å reflekter over egne reaksjonsmåter, og til en viss grad velge hvordan en vil agere på følelsene sine.

Hoi, det var en interessant analyse, Pida. Nei, jeg er ikke aggresjonshemmet. Jeg er streng, men jeg har mangelfullt uttrykk av det eksplosive elementet som jeg mener er en vesentlig del av det å være sint.

Veronal skrev:

Nei, jeg er ikke aggresjonshemmet. Jeg er streng, men jeg har mangelfullt uttrykk av det eksplosive elementet som jeg mener er en vesentlig del av det å være sint.

Når du sier det eksplosive elementet, sikter du da til det som kommer til uttrykk eller det som skjer inni en person når h*n blir sint?

Jeg kan også være streng, men jeg ser ikke på streng og sint som det samme. Det er fint mulig å være streng uten å være sint.

Begge deler. Det som kommer til uttrykk filtreres vel av selvkontrollen.

Ja, det har jeg.

Ja. Når ungen løper fort ut av en butikk, rett mot veien med mye trafikk, og nekter å høre at jeg roper på han, da blir jeg sint, redd og forbanna. Vurderer sterkt å ha han i bånd.

Man behøver etter min mening være aggresjonshemmet fordi om man ikke blir rasende på barna sine. Jeg antar at Veronal ikke startet tråden som i en konkurranse og premie til den som har vært minst lettantennelig overfor barna.

Jeg er ofte sint, og får lett ut aggressjonen min - men når det gjelder Poden eller Pjokken så har jeg aldri, iallefall om jeg kan huske, vært veldig høylytt eller brølt eller noe. Jeg må innrømme at jeg sliter litt med enkelte hypoteser når det gjelder dette, man er forskjellige når det gjelder temperament og hvor man retter temperamentet. At man tenner hver dag, eller tilnærmelsesvis aldri behøver ikke å bety at man har et problem. Ei heller barna. Dette er jo en toveisgreie også. Har man et barn som ikke pirker noe særlig borti ens triggerpunkter, så er det heller ikke så mye å være sint for.

Ja. Jeg kan bli veldig sint på barna mine. Jeg kan brøle også - og det er ikke noe jeg er stolt av. Nå som jeg sover lite, er jeg ikke verdens mest tålmodige mamma, dessverre.

Men det er veldig rart å ha en baby ved siden av to seksåringer. Babyer kan man jo selvsagt ikke bli sint på. Men tenker at sinnet kommer når man har fått forventninger til barnet - realistiske eller urealistiske. Og det er vel litt samkjørt med språk. Tenker jeg.

Jeg blir sittende og tenke litt.

Dersom jeg kun hadde hatt det og det barnet, ville kanskje svaret mitt ha vært at jeg aldri blir sint. Så jeg tror det handler litt om kjemien også. Ikke nødvendigvis at kjemien er dårlig, men man påvirker hverandre i en familie og noen trigger meg på en annen måte enn andre. Og barn har forskjellige måter å oppføre seg på i en "konflikt" og noen av disse oppførslene provoserer meg mer enn andre.

Tramping og smelling med dørene fra barnet/ungdommen er for meg langt mindre provoserende enn en langvarig "in your face"-provokasjon av en som er nesevis og himler med øynene. For eksempel. Hvert barn er forskjellig og jeg merker at jeg trenger forskjellige "verktøy" for å håndtere konflikter med dem. Mens jeg i noen tilfeller må ta meg en timeout, så kan det kanskje være andre tilfeller der jeg må konsentrere meg for å ikke le. Ikke fordi jeg ikke tar barnas følelser på alvor, men fordi situasjonen blir litt komisk.

Pida skrev:

Så sant så sant. Dere som aldri blir sinte på barna deres må da være utrolig aggresjonshemmede? Sinne/aggresjon er en medfødt, adaptiv følelse som SKAL bli aktivert når noen tråkker på grensene våre, invaderer oss, er urettferdige, osv. Og det gjør ikke barn mot foreldrene sine, liksom?

Hvis en ikke opplever sinne/aggresjon på et bevisst nivå, har en mindre kontroll over hvordan disse følelsene kommer til uttrykk, og dermed hvordan en virker på andre (for ja, følelsene forsvinner ikke selv om en ikke vedkjenner seg dem). Da er det bedre å kjenne og vite at "nå er jeg skikkelig forbanna" - da har man i det minste en anledning til å reflekter over egne reaksjonsmåter, og til en viss grad velge hvordan en vil agere på følelsene sine.

Hva er det slags vås? Selv om jeg ikke har vært sint på barnet mitt, betyr det da slett ikke at barnet ikke har sett meg sint, for det har han flerfoldige ganger. Jeg blir sint når noen tråkker på grensene mine, er urettferdige, korttenkte og dumme, og så videre, men hvorfor skulle jeg bli sint på barnet når han ikke har gjort noe å bli sint for? Som sagt, jeg regner med at jeg kommer til å bli både irritert og sint på ham i fremtiden, men jeg har ikke hatt grunn til å være det til nå.

Jeg var nok ikke sint på storebror før han fikk en lillebror. Etter at de ble to og minstemann har lært seg å ytre sin vilje, blir jeg sint titt og ofte. Ikke bare har jeg mindre overskudd til selvbeherskelse, men minstemann er også adskillig mer temperamentsfull enn storebroren. Det er sjeldent et fredelig øyeblikk i heimen, for å si det sånn.

Ja, jeg har blitt sint på barna mine. Eller, lillebror er ikke helt der enda. Men storebror har jeg vært veldig sint på. Men det er liksom mest inni meg. Det kommer ikke ut så mye mer en grensesetting med en strengere stemme, og kanskje en forklaring på hva som opprører meg med ekstra trykk på stemmen.

trøtt skrev:

Med mitt temperament er jeg stolt av meg selv hvis jeg klarer en dag uten å være sint på en av ungene. Jeg blir fort sint, men fins ikke langsint og jeg ber ofte om unnskyldning til ungene.

Signerer.

Jeg må si jeg ble sint på eldstemann når han forsøkte å velte sofabordet (med glassplate) tidligere i dag ja. Det gjøres en del dumme ting og ødeleggelser som jeg instinktivt blir sint for. De gangene jeg er litt zen og tar "jeg er skuffet"-praten så går det nok mer inn på dem.

Ellers er jeg enig med kie - Jeg og storebror har lettere for å "gå i tottene på hverandre" enn resten av familien her. Om det er fordi vi er mest like eller ulike er jeg usikker på.

Hjelpes, selvsagt har jeg vært sint!
Ikke når hun var bebi, men når hun protesterer på alt, vil ingenting, osv så blir jeg sint. Og jeg tenker at det ikke er så farlig - hun lærer noe om temperament, om at jeg har grenser for hovr langt jeg kan gå.
Jeg trener meg i tålmodighet, men likevel, av og til blir jeg sint.

Sint har jeg blitt, ja.

Ja, og jeg synes det er rart at flere har huket av på "nei".

Kie: jeg tror nok du har rett i det at man reagerer forskjellig på forskjellige barn. Jeg blir mye sintere på storebror som ignorerer meg og later som han ikke hører enn på lillebror som argumenterer og skriker meg i ansiktet når han ikke får viljen sin.