Har du vært sint på barnet ditt/barna dine?

Irma skrev:

Jeg antar at Veronal ikke startet tråden som i en konkurranse og premie til den som har vært minst lettantennelig overfor barna.

Ikke akkurat derfor jeg startet tråden, nei.

Jeg har aldri blitt sint på henne, men oppgitt og frustrert, noe som har ført til irritasjon. Som igjen har ført til litt for streng/høylytt stemme.
Min datter er bare 1,5 år, så det er ikke fote jeg blir irritert.
Og det varer max 3 sekunder. Jeg synes vel mest synd på meg selv egentlig, når hun river tjafser ut av hodebunnen min, eller kaster grøt rundt omkring.

Det skal bli noe i årene fremover, for jeg er ikke utstyrt med all verdens tålmodighet.

Etter å ha lest hele tråden så innser jeg jo at alder så klart har noe med saken å gjøre her. Eldre barn har mer bevisste handlinger, og kanskje dermed større grunn til å kunne bli sint på? Men som sagt, jeg prøver å ta et skritt tilbake. Mamma ropte og var sint gjennom min oppvekst. Sint fordi hun var redd, sint fordi hun var sliten, sint fordi fordi fordi. Var det verdt det? Jeg lytter jo mye mer oppmerksomt til min far, som sjelden eller aldri har vært sint på oss.

Om barnet mitt begynner å trasse når vi sitter på bussen på vei til barnehagen har jeg flere valg. Jeg kan bli sint, eller jeg kan f.eks spørre, kan du se den røde bussen og gjøre bussreisen til en lekereise. Alternativ to krever mer av meg, og så da?

Jeg er en lettantennelig person, og står ikke av veien for å ta en krangel om det er noe som er verdt å krangle om. Ser bare ikke at noe et lite barn sier eller gjør er noe å bli sint for, for grunnen til å bli sint antakelig er noe som er fordi jeg er sliten, trøtt, stressa etc. Men som sagt, dette kan jo helt klart endre seg når barnet blir eldre.

Veronal skrev:

Hoi, det var en interessant analyse, Pida. Nei, jeg er ikke aggresjonshemmet. Jeg er streng, men jeg har mangelfullt uttrykk av det eksplosive elementet som jeg mener er en vesentlig del av det å være sint.

Irritasjon/sinne/raseri/aggresjon er variasjoner over samme tema, og uttrykk for en grunnleggende følelse som har hatt stor overlevelsesverdi på tvers av arter. Hjerneorganisk er disse (denne) følelsen lokalisert i gamle hjernestrukturer, og den er knyttet opp mot primitive fight-or-flight responser i hjernestammen. Selv en firfirsle kan bli rasende og vise lignende responser som mennesket når det blir utfordret, truet, hindret i å nå sine mål, osv. Stilig, ikke sant? 😉

Aggresjonshemmet er gjerne et negativt ladet ord, og jeg mente ikke å angripe noen, men dersom man aldri blir sint, på noen, har man gjerne dårlig kontakt med deler av følelseslivet sitt. Det betyr ikke at man behøver å ha et eksplosivt uttrykk for disse følelsene; de med god affektbevissthet (som det heter på fint) kjennetegnes nettopp ved at de er i stand til å stoppe opp og reflektere over det som skjer med dem. Da kan man identifisere kilden til følelsen, og f.eks. la være å skjelle ut mann og barn og når den man egentlig er forbanna på er sjefen.

Irma skrev:

Man behøver etter min mening være aggresjonshemmet fordi om man ikke blir rasende på barna sine. Jeg antar at Veronal ikke startet tråden som i en konkurranse og premie til den som har vært minst lettantennelig overfor barna.

Jeg er ofte sint, og får lett ut aggressjonen min - men når det gjelder Poden eller Pjokken så har jeg aldri, iallefall om jeg kan huske, vært veldig høylytt eller brølt eller noe. Jeg må innrømme at jeg sliter litt med enkelte hypoteser når det gjelder dette, man er forskjellige når det gjelder temperament og hvor man retter temperamentet. At man tenner hver dag, eller tilnærmelsesvis aldri behøver ikke å bety at man har et problem. Ei heller barna. Dette er jo en toveisgreie også. Har man et barn som ikke pirker noe særlig borti ens triggerpunkter, så er det heller ikke så mye å være sint for.

Jeg ser ingen grunn til at man skal brøle til barn - håper jeg ikke kommer dithen noen gang. Men jeg mener det er aldeles naturlig at man får lyst til både å brøle og denge dem innimellom. Det er vel en grunn til at barn har blitt slått og krenket så mye opp gjennom tidene? Nettopp fordi de fleste er i stand til å reflektere over følelsene sine, og ikke minst å ta barnas perspektiv i situasjonen, gjør at en kan holde tilbake aggressive impulser og ikke bli slave av følelsene sine.

Miromurr skrev:

Hva er det slags vås? Selv om jeg ikke har vært sint på barnet mitt, betyr det da slett ikke at barnet ikke har sett meg sint, for det har han flerfoldige ganger. Jeg blir sint når noen tråkker på grensene mine, er urettferdige, korttenkte og dumme, og så videre, men hvorfor skulle jeg bli sint på barnet når han ikke har gjort noe å bli sint for? Som sagt, jeg regner med at jeg kommer til å bli både irritert og sint på ham i fremtiden, men jeg har ikke hatt grunn til å være det til nå.

Jeg antar at du blir sint (at disse følelsene blir aktivert rent kroppslig), fordi alle barn i større eller mindre grad utfordrer foreldrene sine, hindrer foreldrene i behovstilfredsstillelse (f.eks. nok søvn), invaderer, osv. Jeg tolker deg dithen at du har kontroll over uttrykket følelsen får, at du kanskje "ventilerer" på en annen og mer gunstig måte enn f.eks. å skjelle ut barnet ditt. 😉

Jeg har vært så sint at jeg bokstavelig talt har hoppet opp og ned på gulvet for å avreagere. Det er faktisk den måten som funker best, for det ser veldig komisk ut og da glemmer både jeg og ungene hvorfor vi egentlig var sinte på hverandre.

Jeg har alltid hatt kort lunte og blitt fort sint. Mannen min har betydelig lengre lunte og tåler mer får han blir skikkelig . Men det har hendt et par ganger, og jeg ser jo at ungene reagerer mer på den enn når jeg blir sint, for det er de litt mer vant til.

Både storebror og lillebror har gjort meg sint. Eh, dårlig setning - men vi har havnet i situasjoner hvor jeg har kjent på sinnet. Lillebror er så liten enda at det er mer situasjonen som gjør meg sint, enn noe han kan ta ansvar for. Når han for n'te gang river ned maten sin så blir jeg mer oppgitt enn sint. Men avslutter måltidet.

Storebror er 4,5 år og kan ta ansvar på en helt annen måte. Jeg blir sint - og viser det tydelig når han fortsatt ligger oppå lillebror, som protesterer. Tydelig grensetøying krever tydelige grenser.

Hjemme hos oss har vi temperament, og det er lov til å vise det.

Prøver å skille de synlige reaksjonene mine mellom når situasjonen er håpløs - og ungene er håpløse. Ja, det var også en litt merkelig ting å si.

Merker at jeg blir litt oppgitt når babymødre på helsestasjonen tydelig gir uttrykk for at de er lei av at babyen sutrer sånn at de ikke får gjort alt de skal den dagen. Det er lov å bli oppgitt altså, men ikke nødvendigvis kjefte på en 6 mnd gammel baby.

Sint, ja, innvendig, men ikke rasende.

Pida skrev:

Jeg antar at du blir sint (at disse følelsene blir aktivert rent kroppslig), fordi alle barn i større eller mindre grad utfordrer foreldrene sine, hindrer foreldrene i behovstilfredsstillelse (f.eks. nok søvn), invaderer, osv. Jeg tolker deg dithen at du har kontroll over uttrykket følelsen får, at du kanskje "ventilerer" på en annen og mer gunstig måte enn f.eks. å skjelle ut barnet ditt. 😉

Da skjønner jeg bedre hva du mener. Men jeg blir så sint at jeg brøler og skjeller ut andre, da.

Ja, det har jeg.

Ja jeg har vært sint, og 1 gang ganske så rasende. Da var et skap rasert, noe som er veldig veldig fjernt fra hvordan de vanligvis oppfører seg.
Men vi blir jo blid igjen. Og det er ikke så ofte man blir sint. Vi har ganske klare grenser, og det gjør det hele ganske greit til vanlig. Jeg sier i fra hvorfor jeg er sint, og er ganske klar i talen. Jeg er også blitt bedre til å vurdere forventninger til barnas alder.

Når seksåringen (da fem år) kastet den nye Elstad-boken min i en bøtte med vann og lot den ligge der og kose seg over natta, DA ble jeg sint.

Jeg kan bli sint på min 3,5 åring ja og det kunne jeg bli når hun også var baby. 😉 Men det er litt annerledes sint nå når hun er blitt større så klart, om vi har dårlig tid, og hun vil ikke datt, men skal datt og hun strekker grenser alt for langt så blir jeg sint på henne ja. Men jeg pleier ikke å bli sånn at jeg SKRIKER til henne, har ikke lyst å være en "skrike mor", som særlig ei venninne jeg har er.🙄

Men, setter dere likhetstegn mellom å være sint og det å viser det gjennom å rope og brøle og vise aggresjon på forskjellige måter? Man, kan da være sint og gi uttrykk for det uten "utagerende" oppførsel, eller?

Libra skrev:

Men, setter dere likhetstegn mellom å være sint og det å viser det gjennom å rope og brøle og vise aggresjon på forskjellige måter? Man, kan da være sint og gi uttrykk for det uten "utagerende" oppførsel, eller?

Jeg tenker at om en skriker og hyler, så er det ukontrollert, men en kan samtidig være like sint, selv om en freser med litt lavere tone. Kanskje en har vært sint så mange ganger at en rett og slett har lært å kontrollere sinnet sitt?:D

Fibi skrev:

Når seksåringen (da fem år) kastet den nye Elstad-boken min i en bøtte med vann og lot den ligge der og kose seg over natta, DA ble jeg sint.

Jeg blir sjelden sint på grunn av sånne ting, selv om jeg har kort lunte. Som regel ble slike ting gjort av en grunn, selv om det kanskje var uheldig. Derimot blir jeg rasende og forbannet over unger som svarer frekt gjentatte ganger, unger som ikke hører etter gjentatte ganger, frekke grimaser, kverulering og sutring for bagateller som ikke vil gi seg.

Å ja, mange ganger.

Jeg er en bråsint hissig type. Jeg blir skikkelig sint i ca 4 minutter.
Dette har barna mine, OG gubben lært, at sånn er jeg.
Jeg er av den mening at i en familie skal man være seg selv, gode sider som dårlige. (innen rimelighetens grenser såklart)
Mine barn skal vite åssen mitt reaksjonsmønster er, de skal lære seg at alle er forskjellige, og at det at mamma er sinna ikke er så farlig. Jeg er meget konsekvent i sinningen min.!
De vet at når jeg eksploderer så hold kjeft og helst gå, så går det 4 minutter, så sier mamma sorry for eksplosjonen, så er lufta renset.
Samme med barna, de får også lov å reagere på sin måte.

Nå må det sies at det er ikke såå ofte jeg blir sinna, det er vel de gangene ungene VIRKELIG går over klare grenser de vet ikke er lov.
Spesielt eldste, hun er snart 9 år, og er meget klar over at du f.eks ikke himler med øynene når non snakker til deg, enten det er voksne eller barn.
Sånne ting kan få meg til å tenne, fordi hun viser en respektløshet som jeg ikke takler, fra noen.

Men, stort sett er de nå snille da, så vi er vel mer harmoniske her i heimen enn sinna!

annemede skrev:

Heller sint enn skuffet og manipulerende og overføre dårlig samvittighet til barna.

Hvorfor det?

Noen ganger så reagerer jeg bevisst manipulerende og ja med dårlig samvittighet og lærdom som mål. Når storesøster i irritasjon flerrer opp en splitter ny skjorte fra meg så knappene flagrer, så har jeg lov til å bli irritert og skuffet, og også kanskje overdrive litt slik at hun føler at det ble galt. En del oppførsel ønsker jeg skal være fordi det føles riktig/galt inni dem, og ikke fordi mamma kan bli sint. Jeg kan bli lei meg og andre kan bli lei seg. Vi fokuserer også på hvor godt de kjennes når man gjør noe bra. At storsinn og hjelpsomhet, omtanke og det å være litt raus kan være godt for en selv også. For man må jo starte et sted. Det kommer jo ikke av seg selv. Så da må det være i situasjoner som legger opp til det, og som kan brukes som eksempel.

Er du grei er vi grei, er også en "metodikk" vi snakker om. Det skal lønne seg å være grei. Veldig mye ros av god oppførsel. Høflighet likeså. Ros ros ros.

Jeg er nok også ganske streng vet jeg, noe som gjør at ungene vet veldig godt hvordan ting er. Jeg er tydelig, samtidig som jeg forklarer. Det smeller derfor sjelden, men det kan smelle. Det holder liksom å vite det. Jeg brøler nok ikke, men kjefter for så å bli ganske avmålt. Likegyldighet oppleves ille nok.

Electronica skrev:

Hvorfor det?

Noen ganger så reagerer jeg bevisst manipulerende og ja med dårlig samvittighet og lærdom som mål. Når storesøster i irritasjon flerrer opp en splitter ny skjorte fra meg så knappene flagrer, så har jeg lov til å bli irritert og skuffet, og også kanskje overdrive litt slik at hun føler at det ble galt. En del oppførsel ønsker jeg skal være fordi det føles riktig/galt inni dem, og ikke fordi mamma kan bli sint. Jeg kan bli lei meg og andre kan bli lei seg. Vi fokuserer også på hvor godt de kjennes når man gjør noe bra. At storsinn og hjelpsomhet, omtanke og det å være litt raus kan være godt for en selv også. For man må jo starte et sted. Det kommer jo ikke av seg selv. Så da må det være i situasjoner som legger opp til det, og som kan brukes som eksempel.

Heelt enig!

Oh ja... jeg kan bli sint på barna mine ja Men det går heldigvis fort over.

Libra skrev:

Men, setter dere likhetstegn mellom å være sint og det å viser det gjennom å rope og brøle og vise aggresjon på forskjellige måter? Man, kan da være sint og gi uttrykk for det uten "utagerende" oppførsel, eller?

Man kan være sint uten å rope og brøle ja Ikke så ofte at jeg brøler til barna mine, fordi om jeg er sint på de.