Har du vært sint på barnet ditt/barna dine?

Irritert ja, men ikke sint.

trøtt skrev:

Med mitt temperament er jeg stolt av meg selv hvis jeg klarer en dag uten å være sint på en av ungene. Jeg blir fort sint, men fins ikke langsint og jeg ber ofte om unnskyldning til ungene.

Kan ikke si meg annet enn enig med deg trøtt..MÅTTE bare innom og da jeg så tråden-ble nesten skremt bare av spørsmålet-blir du sint.. Det skjer nesten hver dag ja...

Jeg synes også det er merkelig at det finnes folk som aldri blir sinte. Men det er jo greit nok, det, altså. Jeg er bare ikke sånn. Jeg blir ofte sint, jeg. Jeg er opptatt av å formidle til ungene mine at alle har lov å bli sinte (det er jo en naturlig følelse), men at det er hva vi GJØR når vi er sinte som er avgjørende.

Pida skrev:

Så sant så sant. Dere som aldri blir sinte på barna deres må da være utrolig aggresjonshemmede?

Sludder.

Som sagt, jeg kan bli veldig sint på alle mulige typer mennesker, og jeg kommer også til å bli mer sint på sønnen min. Men jeg tror ikke han kommer til å klare å gjøre meg 100 % forbannet som andre mennesker kan gjøre, rett og slett fordi han er et barn og det ligger ikke ondskap bak på samme måte.

Hattifnatten greide å formulere det bra. For meg er det en forskjell på at jeg blir sint av oppførselen til sønnen min, men jeg blir ikke sint på ham. Men som Skilpadda sa også, det kommer an på hvilken jobb man har kanskje. Jeg har vært borti mennesker som har truet meg på livet fordi de vil ha morfin og jeg skal love at sønnen min greier aldri noensinne å mobilisere det intense raseriet og forakten som slike folk kan vekke hos meg.

Folk jeg er glad i klarer aldri å mobilisere fullt sinne, de greier i høyden å komme opp til 75 % eller noe sånt.

Esme skrev:

Sludder.

Som sagt, jeg kan bli veldig sint på alle mulige typer mennesker, og jeg kommer også til å bli mer sint på sønnen min. Men jeg tror ikke han kommer til å klare å gjøre meg 100 % forbannet som andre mennesker kan gjøre, rett og slett fordi han er et barn og det ligger ikke ondskap bak på samme måte.

Hattifnatten greide å formulere det bra. For meg er det en forskjell på at jeg blir sint av oppførselen til sønnen min, men jeg blir ikke sint på ham. Men som Skilpadda sa også, det kommer an på hvilken jobb man har kanskje. Jeg har vært borti mennesker som har truet meg på livet fordi de vil ha morfin og jeg skal love at sønnen min greier aldri noensinne å mobilisere det intense raseriet og forakten som slike folk kan vekke hos meg.

Folk jeg er glad i klarer aldri å mobilisere fullt sinne, de greier i høyden å komme opp til 75 % eller noe sånt.

Den man elsker tukter man..jeg må si det at jeg kan bli veldig sint på barna mine, men samtidig kjenner de meg så godt at de vet jeg blir blid igjen fort.. Når jeg blir redd, blir jeg sint, og det er også en naturlig reaksjon for mennesker. Som en barnepsykolog fortalte meg; sålenge barna vet at det kommer alltid solskinn etter uvær, er det utrolig mye de tåler:)

Esme skrev:

Folk jeg er glad i klarer aldri å mobilisere fullt sinne, de greier i høyden å komme opp til 75 % eller noe sånt.

Det er nok motsatt hos meg. Det er bare folk jeg er glad i som kan få meg skikkelig 100 %-sint.
Resten av verden kan få meg 50 %-sint.

glamma skrev:

Den man elsker tukter man..jeg må si det at jeg kan bli veldig sint på barna mine, men samtidig kjenner de meg så godt at de vet jeg blir blid igjen fort.. Når jeg blir redd, blir jeg sint, og det er også en naturlig reaksjon for mennesker. Som en barnepsykolog fortalte meg; sålenge barna vet at det kommer alltid solskinn etter uvær, er det utrolig mye de tåler:)

-men spørsmålet her var ikke hva barna tåler da...det vet jeg. Var vel bare en måte å trøste megselv på..;)Lider av dårlig samvittighet etter jeg har blitt sint, og de ligger der søte og uskyldige i sengene sine og sover.. Folk reagerer forskjellig, og barn som er vant til å se mor bli sint, takler det fint, mens de som aldri ser mor sint kan nok reagere kraftig om de opplever en "voksen" sint.. Ett eks. er hos en familie jeg kjenner, der bruker de voksne veldig høyt stemmevolum seg imellom, og har en noe ufin tone synes jeg..jeg opplever dem som sinte når jeg er der, med de er så vant til å bruke den formen for kommunikasjon seg imellom. Så dette er veldig individulelt. Men at jeg kan bli sint på barna mine, det kan jeg skrive under på.. Det skjer nesten hver dag tror jeg..

Kirsebær skrev:

Det er nok motsatt hos meg. Det er bare folk jeg er glad i som kan få meg skikkelig 100 %-sint.
Resten av verden kan få meg 50 %-sint.

Nettopp! "Den man elsker tukter man"....

glamma skrev:

Nettopp! "Den man elsker tukter man"....

Hva mener du med dette? Sånn i sammenheng med å bli sint? 😕

glamma skrev:

Nettopp! "Den man elsker tukter man"....

For meg betyr tukte noe helt annet enn å bli sint:

tukte v1 (norr tykta, fra lty) oppdra strengt; straffe (korporlig) den som elsker sin sønn, t-r ham tidlig (Ordsp 13,24) / overf: vinne over det norske fotballaget ble t-t av det svenske

Er det dette du mener, glamma?

leliane skrev:

For meg betyr tukte noe helt annet enn å bli sint:

tukte v1 (norr tykta, fra lty) oppdra strengt; straffe (korporlig) den som elsker sin sønn, t-r ham tidlig (Ordsp 13,24) / overf: vinne over det norske fotballaget ble t-t av det svenske

Er det dette du mener, glamma?

Det jeg mener ligger bak dette ordspråket er vel at den man elsker "kjenner" alle sider ved en, på en måte.. at man kan bli sint kan være en av sidene. Vanskelig å forklare dette.. men ordet tukte, tatt ut av denne sammenheng får jo en helt annen betydning da. Jeg viser meg aldri sint for mennesker jeg ikke kjenner, men de jeg kjenner godt kan jeg lett åpne meg helt for og vise alle følelser, som, i dette tilfeller, ved å bli sint. Klokere??

Esme skrev:

Sludder.

Som sagt, jeg kan bli veldig sint på alle mulige typer mennesker, og jeg kommer også til å bli mer sint på sønnen min. Men jeg tror ikke han kommer til å klare å gjøre meg 100 % forbannet som andre mennesker kan gjøre, rett og slett fordi han er et barn og det ligger ikke ondskap bak på samme måte.

Hattifnatten greide å formulere det bra. For meg er det en forskjell på at jeg blir sint av oppførselen til sønnen min, men jeg blir ikke sint på ham. Men som Skilpadda sa også, det kommer an på hvilken jobb man har kanskje. Jeg har vært borti mennesker som har truet meg på livet fordi de vil ha morfin og jeg skal love at sønnen min greier aldri noensinne å mobilisere det intense raseriet og forakten som slike folk kan vekke hos meg.

Folk jeg er glad i klarer aldri å mobilisere fullt sinne, de greier i høyden å komme opp til 75 % eller noe sånt.

Veldig mye det jeg mener også. Jeg tror ikke Pida og jeg definerer sint på på samme måte (jeg håper ikke det ihvertfall). Klart jeg blir irritert over å ikke få nok søvn, men jeg blir ikke sint på barnet som forårsaket det så lenge det ikke er noe han gjorde med vilje. For meg virker det veldig rart å bli sint på noen for at de har kolikk for eksempel, eller spysjuka. Da har jo barnet forårsaket at jeg ikke har det bra i og med at jeg ikke får nok søvn, men han har ikke gjort det med vilje, og kan ikke noe for det. Folk som burde vite bedre og forårsaker det samme kan få meg til å bli argsint. Naboer som har nashpiel, for eksempel.

glamma skrev:

-Folk reagerer forskjellig, og barn som er vant til å se mor bli sint, takler det fint, mens de som aldri ser mor sint kan nok reagere kraftig om de opplever en "voksen" sint..

Dette er jeg veldig uenig i. (Nesten så jeg dro en Esme. ) Barn er ulike når det kommer til sårbarhet, ergo kan en og samme forelder gi barn med helt ulike reaksjoner på forelderens oppførsel.

glamma skrev:

Det jeg mener ligger bak dette ordspråket er vel at den man elsker "kjenner" alle sider ved en, på en måte.. at man kan bli sint kan være en av sidene. Vanskelig å forklare dette.. men ordet tukte, tatt ut av denne sammenheng får jo en helt annen betydning da. Jeg viser meg aldri sint for mennesker jeg ikke kjenner, men de jeg kjenner godt kan jeg lett åpne meg helt for og vise alle følelser, som, i dette tilfeller, ved å bli sint. Klokere??

Ja, jeg skjønner nå hva du mener, men det uttrykket dekker etter min mening dårlig det du forsøker å si. Bruker du det, er jeg redd det blir oppfattet ganske bibelsk, all den tid det har sin opprinnelse i Ordspråkene og handler om å straffe. Vi har jo også de gamle tukthusene... Ikke sikkert folk får heeeelt de rette assosiasjonene. 😉

Irma skrev:

Dette er jeg veldig uenig i. (Nesten så jeg dro en Esme. ) Barn er ulike når det kommer til sårbarhet, ergo kan en og samme forelder gi barn med helt ulike reaksjoner på forelderens oppførsel.

Nå er jeg ikke helt med.. hva mente du med denne setningen😕ergo kan en og samme forelder gi barn med helt ulike reaksjoner på forelderens oppførsel.

leliane skrev:

Ja, jeg skjønner nå hva du mener, men det uttrykket dekker etter min mening dårlig det du forsøker å si. Bruker du det, er jeg redd det blir oppfattet ganske bibelsk, all den tid det har sin opprinnelse i Ordspråkene og handler om å straffe. Vi har jo også de gamle tukthusene... Ikke sikkert folk får heeeelt de rette assosiasjonene. 😉

Joda, du har vel rett i det.. men du skjønte iallfall hva jeg mente..:)dårlig valg av ordspråk..

Irma skrev:

Barn er ulike når det kommer til sårbarhet, ergo kan en og samme forelder gi barn med helt ulike reaksjoner på forelderens oppførsel.

Det tror jeg også. Jeg hadde en samtale med en venninne en gang og fortalte om min brølepappa som har gjort at dersom menn kjefter på meg så får jeg ikke pulsøkning en gang. Men hun sa da at hun hadde også en brølepappa og hadde en annen erfaring. Søsteren som også var hissig hadde blitt som meg, immun mot brøling, mens hun som ble redd og lei seg strevde skikkelig med det ennå. Om kollegaer eller pasienter kjeftet på henne så tok hun det kjempehardt og ble på gråten, akkurat som da hun var liten.

Esme skrev:

Det tror jeg også. Jeg hadde en samtale med en venninne en gang og fortalte om min brølepappa som har gjort at dersom menn kjefter på meg så får jeg ikke pulsøkning en gang. Men hun sa da at hun hadde også en brølepappa og hadde en annen erfaring. Søsteren som også var hissig hadde blitt som meg, immun mot brøling, mens hun som ble redd og lei seg strevde skikkelig med det ennå. Om kollegaer eller pasienter kjeftet på henne så tok hun det kjempehardt og ble på gråten, akkurat som da hun var liten.

Nettopp..altså er dette veldig individuellt. men å er vi snart over på en annen tråd..men den er også veldig interessant..

Selvsagt har jeg vært sint på dem. Jeg er da menneske.

Esme skrev:

Sludder.

Som sagt, jeg kan bli veldig sint på alle mulige typer mennesker, og jeg kommer også til å bli mer sint på sønnen min. Men jeg tror ikke han kommer til å klare å gjøre meg 100 % forbannet som andre mennesker kan gjøre, rett og slett fordi han er et barn og det ligger ikke ondskap bak på samme måte.

Hattifnatten greide å formulere det bra. For meg er det en forskjell på at jeg blir sint av oppførselen til sønnen min, men jeg blir ikke sint på ham. Men som Skilpadda sa også, det kommer an på hvilken jobb man har kanskje. Jeg har vært borti mennesker som har truet meg på livet fordi de vil ha morfin og jeg skal love at sønnen min greier aldri noensinne å mobilisere det intense raseriet og forakten som slike folk kan vekke hos meg.

Folk jeg er glad i klarer aldri å mobilisere fullt sinne, de greier i høyden å komme opp til 75 % eller noe sånt.

Hva er det som er sludder, mener du? Jeg formulerte meg gjerne litt uheldig i det første innlegget, men forklarer nærmere hva jeg mener i et litt senere innlegg. Det jeg uansett står fast ved, er at mennesker som hevder at de aldri noensinne blir sinte, mangler kontakt med en av de mest grunnleggende følelsene vi er utstyrt med. Videre mener jeg at mangelfull kontakt med eget sinne har konsekvenser for evnen til å ta vare på seg selv, og at følelsen typisk vil komme til uttrykk på ubevisste måter når man ikke er i stand til å vedkjenne seg denne delen av følelseslivet sitt på et bevisst nivå.