Har du vært sint på barnet ditt/barna dine?

Kirsebær skrev:

Det er nok motsatt hos meg. Det er bare folk jeg er glad i som kan få meg skikkelig 100 %-sint.
Resten av verden kan få meg 50 %-sint.

Der er jeg og. Jeg klarer ikke å engasjere meg 100% i mennesker jeg ikke bryr meg om og derfor blir jeg heller ikke like sinna på de.

Ja, opptil flere ganger.

I helga har de omtrent drevet meg til vannvidd, de har kranglet non-stop føles det som og strikken har vært tøyet lengre enn langt.

Jeg blir ikke sånn adrenalin-/ukontrollert sint, men sint nok til at det helt klart ikke er irritasjon.

Men det tok nok noen år før jeg ble sint på de, de første årene var jeg mer sliten og oppgitt til tider.

Jeg har ikke lest hele tråden, kun første siden.
Men her er vi sinte alle mann. Rett som det er.

Robyn skrev:

Ja, opptil flere ganger.

I helga har de omtrent drevet meg til vannvidd, de har kranglet non-stop føles det som og strikken har vært tøyet lengre enn langt.

Jeg blir ikke sånn adrenalin-/ukontrollert sint, men sint nok til at det helt klart ikke er irritasjon.

Men det tok nok noen år før jeg ble sint på de, de første årene var jeg mer sliten og oppgitt til tider.

Samme her...føler nesten at det går rundt for meg i helgene... planlegger liksom at vi skal ha en koselig helg, alle 3 ungene og jeg, men ender opp med spetakkel og søskenkrangel, og jeg blir sint ja.. Man skal ha en utrolig tålmodighet for å holde ut slikt uten å bli sint, med 3 barn som slåss om oppmerksomheten fra en mor, som prøver å dele den så godt som mulig på alle 3..

Ja, jeg har vært sint. På begge to.

Ja dessverre 🙁

Men kan det ha like mye med at man har barn som ikke trykker på triggerne som det ble nevnt tidligere som at man selv har lang lunte/kontroll over sinnet/kontroll over ventilasjonen av sinnet?

Jeg blir nemlig sint relativt ofte, størsten får nok en byge omtrent hver dag. Det er ikke alltid jeg er lynende sinna, men det har hendt flere ganger enn jeg kan telle på to hender at jeg enten må gå unna selv eller bærer ham vekk fordi jeg blir litt redd for hva jeg kan gjøre når jeg blir så sint. Jeg har tatt meg i å lure på hvilke bøker jeg bør ha dårlig samvittighet for å ikke ha lest i det siste, jeg behøver sikkert veiledning i kommunikasjon med barn.

Min hører nemlig veldig sjelden det jeg sier, som å ikke stå oppå sin lille bror som illskriker under ham eller setter ham i fare på andre måter (uvitenhet er forsåvidt greit, å fortsette selv om jeg protesterer er til å bli grå i hodet av). Når det kommer oppå at han har trasset hele dagen, ødelegger saker og ting, og så avslutter med å tisse ned den for en gangs skyld nyvaskede trappa - da blir jeg så sliten at jeg blir rasende. På ham. VELDIG høylydt. Slike ting skjer ofte, til tider hver dag, slik at lunta stadig spises litt kortere. (Det har jo litt sammenheng med hans reaksjonsmønster også, man kommer ingen vei med klistermerker og å si ting litt mer innbitt).

Derfor er jeg oppriktig nysgjerrig - er det takket være barna eller takket være de voksne?

Rug skrev:

Men kan det ha like mye med at man har barn som ikke trykker på triggerne som det ble nevnt tidligere som at man selv har lang lunte/kontroll over sinnet/kontroll over ventilasjonen av sinnet?

Jeg blir nemlig sint relativt ofte, størsten får nok en byge omtrent hver dag. Det er ikke alltid jeg er lynende sinna, men det har hendt flere ganger enn jeg kan telle på to hender at jeg enten må gå unna selv eller bærer ham vekk fordi jeg blir litt redd for hva jeg kan gjøre når jeg blir så sint. Jeg har tatt meg i å lure på hvilke bøker jeg bør ha dårlig samvittighet for å ikke ha lest i det siste, jeg behøver sikkert veiledning i kommunikasjon med barn.

Min hører nemlig veldig sjelden det jeg sier, som å ikke stå oppå sin lille bror som illskriker under ham eller setter ham i fare på andre måter (uvitenhet er forsåvidt greit, å fortsette selv om jeg protesterer er til å bli grå i hodet av). Når det kommer oppå at han har trasset hele dagen, ødelegger saker og ting, og så avslutter med å tisse ned den for en gangs skyld nyvaskede trappa - da blir jeg så sliten at jeg blir rasende. På ham. VELDIG høylydt. Slike ting skjer ofte, til tider hver dag, slik at lunta stadig spises litt kortere. (Det har jo litt sammenheng med hans reaksjonsmønster også, man kommer ingen vei med klistermerker og å si ting litt mer innbitt).

Derfor er jeg oppriktig nysgjerrig - er det takket være barna eller takket være de voksne?

Jeg har vært igjennom PMTO veiledning mht. at jeg har en sønn med adferdsproblemer. Der har jeg bl. a. lært "1 til 5" regelen, dvs. at for hver gang barnet får "kjeft" skal det roses 5 ganger.. hvilket kan være vanskelig..men det er snakk om ros som "nå var du flink og gjorde som mamma sa", eller "det er så hyggelig når vi kan ha det koselig sammen uten at mamma må bli sint" etc.. Poenget med dette er at det skal bli overvekt av ros, for å unngå for mye kjeft i hverdagen... Barn elsker oppmerksomhet fra voksne, og det kan i mange tilfeller reslutere i at barnet gjør negative ting, for å få oppmerksomhet fra den voksne. Iallfall i visse tilfeller.. Hemmeligheten er også å overse negativ adferd, og heller flytte fokuset på det positive og gi mest mulig ros. Klarer man å gjennom føre dette, ender det opp i at barnet vil gjøre positive ting for å få oppmerksomhet...Høres veeeldig enkelt ut, men krever full kontroll over temperamentet fra den voksne, noe jeg selv sliter med...

Rug skrev:

Derfor er jeg oppriktig nysgjerrig - er det takket være barna eller takket være de voksne?

Ja det kan du si. I snakk med andre har jeg konstatert at mine ikke har tendenser til å gjøre en del sprell som andre har. Hvorvidt det har med meg eller dem selv å gjøre vet jeg jo ikke, men en kombinasjon sikkert.

Pida skrev:

Så sant så sant. Dere som aldri blir sinte på barna deres må da være utrolig aggresjonshemmede? Sinne/aggresjon er en medfødt, adaptiv følelse som SKAL bli aktivert når noen tråkker på grensene våre, invaderer oss, er urettferdige, osv. Og det gjør ikke barn mot foreldrene sine, liksom?

Nei, jeg tror ikke alle barn gjør det. 🙂 Jeg er enig i at sinne er en naturlig og allmenngyldig følelse, men akkurat hva som utløser sinne tror jeg går mye på personlighet og erfaring. Og der vil det være enkelte barn som "matcher" foreldrene sine "bedre" i forhold til triggerpunkter.

Jeg vil si at man er aggresjonshemmet hvis man aldri blir sint på noen som du har presisert i senere innlegg, men man godt kan være happy-happy-happy sammen med barna sine uten å ha et snev av aggresjonshemmning.

Kirsebær skrev:

Det er nok motsatt hos meg. Det er bare folk jeg er glad i som kan få meg skikkelig 100 %-sint.
Resten av verden kan få meg 50 %-sint.

Slik er det absolutt ikke hos meg. Jeg blir sint på det folk gjør, men det hender selvfølgelig jeg blir ekstra skuffet om det er noen jeg er glad i. For meg er sinne en følelse som oppstår lettest hvis det er noen jeg må ha kontakt med - men jeg trenger ikke å elske noen for å være sint på dem.

Rug skrev:

Derfor er jeg oppriktig nysgjerrig - er det takket være barna eller takket være de voksne?

Alle relasjoner er jo samspill, og barna vil alltid utgjøre en del av samspillet og det vil også de voksne. Så alle foreldre-barn relasjoner vil alltid være takket være begge parter. (og ofte er det enda flere innvolvert, besteforeldrene som har oppdratt foreldrene og skapt deres reaksjoner etc)

Electronica skrev:

Ja det kan du si. I snakk med andre har jeg konstatert at mine ikke har tendenser til å gjøre en del sprell som andre har. Hvorvidt det har med meg eller dem selv å gjøre vet jeg jo ikke, men en kombinasjon sikkert.

Du har nok rett i det, men ofte har det nok med oppdragelse å gjøre, såsant det ikke er noen bokstavdiagnoser i bildet...tror nå jeg

glamma skrev:

Du har nok rett i det, men ofte har det nok med oppdragelse å gjøre, såsant det ikke er noen bokstavdiagnoser i bildet...tror nå jeg

Ja det har nok med det også å gjøre. Jeg vet at jeg selv er ganske myndig og streng på en del ting, samtidig som jeg behandler dem som "små voksne" og snakker og forklarer om det meste. De blir vist tillit, får mye ros, og fokus er på både følelser og reaksjoner hos andre og hos seg selv. For andre kan jeg nok fortone meg som old-school-mor, som bare trenger å se på et av barna og det reagerer ganske tjapt. Mens for ungene tror jeg det mer handler om "oss som en enhet" og hvordan vi forholder oss og kommuniserer med hverandre. "Vi gjør ikke sånn", "hos oss er det sånn og sånn", "når vi er borte gjør vi sånn", et.c.

Er dette et lurespørsmål?

Uten at jeg har lest tråden:
Min sønn var på vei til å løpe ut i en sterkt traffikert vei på lørdag. Han satte avgårde fra parkeringsplassen utenfor senteret i det jeg åpnet bildøren for å få ham inn, og tok ham igjen på den hvite stripen langs med veien.
Om jeg var sint?
Jeg var fly forbannet, rasende livredd og panisk i flere timer etterpå.
Lempet hele ungen inn i bilen, sikkert alt for hardt, gjorde jeg også.

Jeg har vært illsint på datteren min mange ganger. Hun kan oppføre seg som den verste, urimelige fjortis i en alder av seks, furte og dramatisere over små bagateller som at en bukse er på vask, eller at hun ikke får gå med shorts på vinteren, eller at PC'n vår henger seg, eller at hun må vaske håret eller noe annet bitte-bitte-lite bagatellmessig tull. Jeg blir sint når hvem-som-helst lager masse bråk over små filleting, så det er det som er mitt triggerpunkt.

annemede skrev:

Heller sint enn skuffet og manipulerende og overføre dårlig samvittighet til barna.

Enig. Jesper Juul snakker om forskjellen på å kommunisere personlig og oppriktig med barna framfor det å spille en rolle som oppdrager, det har jeg latt meg inspirere veldig av. Jeg kler ikke på meg følelser for å manipulere folk jeg er intim med, heller ikke med barna mine.

Jeg har vært alldeles rasende på snuppa (nå 4 år). Dette har skjedd mange ganger. Særlig når hun gjør ting hun vet at ikke er lov og som gjør vondt for andre. Hun slår broren sin mye, og når dette skjer umotivert 6. gangen på en halvtime, så blir jeg veldig, veldig sint.

Jeg gruer meg til hun blir 14.

Det ser virkelig ikke ut til å affisere henne det minste. Hun bryr seg ikke om vi blir sinte eller lei oss.

Knerten er en annen type. Han blir lei seg når vi blir sinte, men vi har aldri blitt særlig sinte på ham. Han er foreløpig bare halvannet, så et strengt blikk har foreløpig vært nok. Det var på ingen måte nok for snuppa da hun var på den alderen, så jeg skjønner jo at det er forskjell på ungene mine.

Hvorfor skal det være så galt å være sint og ha temperament? Jeg føler at her i Norge er det til tider så lite akseptert, og at sinne stort sett sees på noe som er svært negativt. Jeg er ikke perfekt, og prøver heller ikke å være det. Jeg er MEG.

Jeg blir sint på barna mine. Jeg krangler med mannen min. Det er VÅR måte å være på, men vi tar sjelden av. Jeg tror at barna mine har lært at mamma og pappa kan bli sinte på meg, men det går over. Ergo er ikke sinne så farlig.

Ukontrollert sinne derimot, er ikke bra. At man mister beherskelsen og gjør noe man angrer på senere. Men det meste går det an å rette opp igjen ved å si "unnskyld" og så ikke gjøre det igjen. Men når ungene "skrikesnakker" til hverandre, krangler og IKKE HØRER, og jeg gjentatte ganger har forsøkt å få dem til å roe seg - uten resultat - da blir jeg sint ja! Timeout brukes også, og andre måter å sette grenser på. Barna blir også illsinte noen ganger - MEN DET ER HELT GREIT! Og det signaliserer jeg til dem. De får lov til å være sinte, og vi voksne får lov til å være sinte. MEN - det er ikke dermed sagt at vi ikke prøver å jobbe med å være litt mer tålmodige, det gjør vi Man skal ikke skrike opp for ingenting heller... 🙄

Vi er utstyrt med forskjellig gemytt, og jeg syns det hadde vært så mye greiere om man bare kunne akseptert det! Nedover på kontinentet er det så mye mer akseptert at man har temperament, og jeg må innrømme at jeg sånn sett føler meg mye mer "hjemme" nedover der. Men så er jo også mamma tysk, så jeg er vel arvelig belastet... 🙄

Katarina: Er det noen som har sagt at det er noe galt i bli sint og ha temperament?

Veronal skrev:

Katarina: Er det noen som har sagt at det er noe galt i bli sint og ha temperament?

Kanskje ikke direkte, men det er ganske mange innlegg i denne tråden som antyder at det er "riktigere" å aldri vse sinne overfor sine barn. Det er i alle fall slik jeg (som hissigpropp med bittelitt dårlig samvittighet) leser det.