Har du vært sint på barnet ditt/barna dine?

Javisst blir jeg sint på ungene.

Tinetoff skrev:

Eh, ja? Hoppende sint, rett som det er, på begge to. Og de er sinte på meg. Her er det hete gemytter og korte lunter på alle kanter.

Jeg hadde også en periode med begge hvor de bare var søte og deilige, jeg tror den sluttet omtrent i toårsalderen med begge.

Tinetoff skrev:

Mine barn er særdeles lite selvutslettende.

Jeg har det som Tinetoff. Jeg blir hoppende sint på begge to. Hverken de eller jeg er selvutslettende av natur.

Jeg tror ikke at sinne er en uting (ei heller det å vise andre følelser), så lenge man håndterer følelsen og situasjonen på en adekvat måte. En anelse selvkontroll er greit å kunne vise overfor ungene (og andre).

Å herregud, ja! Jeg kan se rødt når Storesøster setter i gang med en av sine runder med dramatikk og selvmedlidenhet. Jeg er dog sjelden sint når jeg er alene med barna (og de ikke har en pappa å trøste seg med når mamma går bananas) og jeg beklager som rgel når gemyttene har roet seg og vi kan se tingene litt fra utsiden. Hender også vi tilbyr Storesøster å ringe besteforeldre for støtte når både mamma og pappa er verdens dummeste.

Av og til føles hverdagen med Storesøster (snart 8) som Norvegiareklamen "Aldri i livet"...

Stompa skrev:

Jeg tror vi lever i forskjellige verdener. Her er min:
Irritert:
Sint:

Jeg kjenner meg vel best igjen i denne kategoriseringen. Jeg har vært og kan være skikkelig sinna på guttungen på 11 år. Han vet hvilke knapper han skal trykke på for å få meg skikkelig sinna. Mange ganger kan se at han faktisk "bare" provoserer for å få frem konflikt og for å se hvor langt han kan dra strikken før jeg blir skikkelig sinna. Da er det '"enkelt" å holde seg på irritertsiden av skalaen. Men, jeg går mange ganger i fella og det er vel aldri noen situasjoner som jeg blir så sint av som det. Når jeg står der og er usikker på om jeg er mest sinna på guttungen eller på meg selv.

Jeg er veldig glad for å se at det er så mange sinte her. Om jeg aldri ble sint, ville jeg (dessverre) ikke vært meg sjøl. (Eller dessverre og dessverre - det er jo ikke noe å være stolt av, akkurat, men her er det temperament på alle mann.)

Nei, jeg hever aldri stemmen min overfor barna!

Her i huset går det hett for seg titt og ofte. Men jeg merker at lunten min er for kort når jeg har sovet for lite over tid, så der må jeg skjerpe meg. Men jeg er glad for at ungene mine blir "vant" til litt temperatur, så får de ikke ras om de opplever det senere i livet - på skole eller jobbe eller whatnot.

jeg har kort lunte..🙄

eller rettelse: jeg har kort lunte når jeg er sliten og lei noe som har vært ofte den siste tiden..

jeg er som regel lettere irritert når det er noe som utspiller seg, men det hender det smeller skikkelig i blant.. da ser jeg vel ut som en lemmen og snuppa vet godt at da går hun stille på rommet sitt og gir meg noen minutter..

Jeg regner med det, men jeg husker ikke noen episode. Jeg spurte min 6 åring om mamma har vært sint på henne. Hun sier nei.

Jeg kan nok bli sint ja, og ser ikke det som noe problem heller. Her smeller det kinaputter rett som det er, fra begge hold.
Om ikke jeg skal få vise at jeg blir sint, så blir det litt rart om jeg skal si "jeg forstår at du er sint, men..." til barna mine. For temperament har vi alle 4.
Det er noe med hvordan man håndterer sinnet sitt. Å gi uttrykk for følelser er helt naturlig i mitt hjem heldigvis.
Og jeg ber om unnskyldning om jeg opplever det urettmessig plassert. Det samme gjør barna mine.

Å jada det har jeg gitt. Ingen som kan få meg så margesint som Plutten. Når det er sagt så går det begge veier og vi ber hverandre om unnskyldning dersom vi har vært helt på bærtur.

Fadese skrev:

Jeg sliter litt med å skille helt mellom irritert og sint, men jo, det har jeg. Mange ganger, faktisk ukentlig. Minst. For eksempel kjenner jeg at det bobler inni meg når seksåringen sutrer over strømpebukse med søm der det helst ikke skulle vært søm eller genser som ikke kan brukes fordi det er lommer foran på genseren.
Jeg er ingen tålmodig sjel.

Samme her.
Ser ikke helt forskjellen på irriter og sint, hva er best liksom?
En irritert mamma eller en sint mamma? det er spørs jo hva man definerer
som sint eller irritert, for meg er det det samme

Veronal skrev:

Det verste som har skjedd her hjemme foreløpig er at jeg ikke får komme i bursdagen til Prototypen.

Han har brukt nådestøtet.

Her får jeg noen ganger høre fra snart 3 åringen " Du får ikke bli med meg hjem"

Ellers så har både mor og barn i dette hus relativt kort lunte, så her hender det vi blir både sinte og ganske rasende på hverandre. Heldigvis er vi ikke langsinte, og vi er flinke til å snakke med hverandre i ettertid, om hvorfor vi ble sinna.

Definitivt.

ja jeg blir sint på dem, ikke på lillebror enn så lenge men de andre:

Som andre har sagt her: Fort opp og fort ned igjen.

Ja, men ikke før han var nærmere fire år. De gangene jeg har blitt sint har lunten som regel vært avkortet på grunn av lavt blodsukker, og det syns jeg ikke er OK. Så jeg prøver så godt jeg kan å håndtere situasjonen uten sinne.

Jeg har enda ikke blitt sint på sistemor som er like gammel som din, Veronal. Altså 4 år. Men gutten min og eldste jenta mi har jeg faktisk vært sint på. Eldste var jeg heller mer redd enn sint.

Men uannset jeg tror det er sunt for barna å se sine nærmeste kan bli sinte sånn at det er ikke helt fremmed for dem å oppleve sinne. Det er en helt naturlig ting å vise følelser. All slags føleser. Ingen skam å være sint, eller glad, eller lei seg eller skuffet. Vi har ett hav med følelser i oss. Det er som sagt helt naturlig å vise følelsene sine også.

Med mitt temperament er jeg stolt av meg selv hvis jeg klarer en dag uten å være sint på en av ungene. Jeg blir fort sint, men fins ikke langsint og jeg ber ofte om unnskyldning til ungene.

Sint innimellom ja, selv om jeg er en tolmodig sjel.
Storebror har en egen evne til å hisse opp. Som regel greier jeg å bite det i meg og tele til ti, men hender det blir noen og timeout`er på meg også.

Jeg har vært sint på eldstejenta, ja. Yngste har foreløpig bare fått meg til å blitt streng og småirritert. Kombinasjonen av fødselshormoner, søvnunderskudd og løvemorbeskyttelsesinstinkt mot min lille baby har fått meg rasende mang en gang, når hun største var meget voldelig en periode. Men det ble ikke bedre før jeg slutta å være sinna hele tida. 😉 Nå er jeg bare sinna en gang innimellom, men jeg kan ikke huske sist.

Mannen derimot er jeg veldig sjelden sint på. Det har vel bare skjedd et par ganger i løpet av 10 år. Eller hvis er sint, så er jeg jo det. Men det er mest irritasjon/oppgitthet føler jeg. 😉

Ja jeg blir sint på unga men jeg var ikke det da de var babyer. Men det er ikke spesielt moro når begge holder på som babyer nå i en alder av snart 9 og 5,5