Har du vært sint på barnet ditt/barna dine?

kie skrev:

Javisst har jeg vært sint. Jeg ser ikke noe galt i det heller, så lenge man er voksen nok til å håndtere følelsen og situasjonen på en ok måte. Og forhåpentligvis en måte som setter et godt eksempel for barna.

Det var det jeg også tenkte.

Er det et ideal å ikke være (vise?) sinne overfor barna? Jeg synes det er viktig å vise de følelsene man har og helst sette ord på dem og forklare hvorfor man følte det (når man har roet seg). Å si unnskyld synes jeg er selvfølgelig hvis man har trådd over en grense.

Jeg kan forresten koke på innsiden uten at det synes for de som ikke kjenner meg godt. Jeg prøver å la sinnet komme ut på en noenlunde balansert måte overfor ungene, men det er jammen ikke lett noen ganger.

Og jeg kan være streng selv om jeg ikke er sint. Jeg er ikke sikker på at barna oppfatter meg som mest streng/sint når jeg faktisk er det.

Ja, jeg har vært sint ja, og flere ganger. Men det er jo en helt naturlig følelse, og man må jo få lov til å være sint i blant? Men jeg kan også fint unnskylde meg hvis jeg innser at jeg har blitt sint uten god nok grunn eller i overkant for sint. Det synes jeg er viktig, at voksne også kan si unnskyld.

Det er for meg fullstendig uforståelig hvordan man kan unngå å bli sinna på barna sine. Forøvrig signerer jeg Kie og Ullmor.

Veronal skrev:

Jeg har jo bare hatt barn i 4 år, så det kommer kanskje noen overraskelser, men fra min egen barndom så husker jeg bare at mor hevet stemmen mer enn "streng" bare noen få ganger. Min far: Aldri. Dvs. - det største utbruddet fra min far var da han sa til meg som var midt i verste puberteten: "Herregud, Veronal."

Det er helt fjernt fra den virkeligheten jeg vokste opp med. Hos oss var det rimelig høylydt med tre premenstruelle hissigpropper under samme tak. Vi har ikke for vane å skjule noe som helst av følelser, og glede, sorg, og sinne ble behørig uttrykt. Levende.

Jeg har enda ikke vært sint på lillesøster som er 3 år.
Storesøster på 6 år har jeg vært sint på, men jeg var ikke det før hun var bortimot 4 år.

Eg har ikkje særleg lang lunte, så ja eg har vore sint på begge mine barn. I dag var eg sint før eg sto opp. Gutekvalpen vakna 0530 og Jentungen vakna 0545. Mann er sjuk, eg er halvskral. Ingen god start. Og så er det f*** i meg helg i tillegg. Hadde det berre vore mandag!!!!

Stadig vekk. Spesiell i PMS-tida, da kommer MonsterMamma TM frem i tide og utide.
Jeg pleier å be om unnskyldning hvis jeg har vært urettferdig.

Ikke eitrandes forbanna - men jeg har brøla og vært irritert. Ingen lang lunte på meg heller - spesielt ikke om jeg er stressa. Det er forøvrig veldig, veldig sjeldent - men så er jo storebror bare fire da.

Veronal skrev:

Det verste som har skjedd her hjemme foreløpig er at jeg ikke får komme i bursdagen til Prototypen.

Før:
- Da får du ikke komme i bursdagen min!
- Neivel, hvem skal lage bursdag til deg, da? :slem mamma:

Nå:
- Da får du ikke noe godt i bursdagen min, bare sunt!

Jeg har det som Skilpadda. Ingen får meg så sint som guttungen. Men det er en ny greie, egentlig. Det begynte like før jul, da han var 3,5 år. Han har alltid vært et svært rolig og enkelt barn å håndtere, men fikk til gjengjeld en trassperiode av en annen verden. Han har ikke bare fått meg sint, han har til og med klart å få meg til å begynne å gråte, to ganger! Det er ikke hverdagskost hjemme hos oss at jeg gråter altså, så da har han tøyd strikken ekstremt langt.

Jeg er vokst opp i et hjem hvor moren min aldri ble sint. Det gjør at jeg alltid har følt at jeg ikke kan bli sint på henne, at hun er for skjør på en måte. Så det trøster jeg meg med når jeg har vært sint - han lærer i hvert fall at det er ok å krangle med meg, vi fyker i taket begge to, og skværer opp etterpå.

Imma skrev:

Vi har ikke for vane å skjule noe som helst av følelser, og glede, sorg, og sinne ble behørig uttrykt. Levende.

Når du skriver det sånn så lurer jeg litt på om du kanskje tror at jeg (og mine foreldre) ikke har et register av følelser som uttrykkes. Akkurat det har jeg i høyeste grad - men jeg mangler foreløpig en lunte.

Jeg har vært sint på mine. Men veldig lite de siste årene når jeg tenker meg om. Det hender jeg er streng, men det ligger ikke sinne bak.

Rekorden i hvem jeg har vært mest sint på holdes vel i en deling mellom min gale mor, eksen fra helvete og meg selv. Ungene kommer aldri til å komme inn på skalaen der engang.

Aldri vært sint på unga? Jeg er nesten sint daglig på 4-åringen jeg....:o Men prøver jo å gå unna og telle til 10...

Stompa skrev:

Jeg tror vi lever i forskjellige verdener. Her er min:
Irritert:
Sint:

Der har du meg også.

Jeg har en på snart 4, men jeg har likevel vært sint mange ganger. Jeg har vært sint når han har vært så liten at det ikke er "hans skyld" også, og da har jeg hatt dårlig samvittighet. Men det var mer sint, litt høyere stemme og en følelse av sinne inni meg. Jeg vet jo at det handler om andre ting, mangel på søvn feks, og at jeg i de tilfellene ikke har hatt rett til å være sint på ham. Likevel har følelsen vært der.

Nå som han er eldre tenker jeg at det er ok at han ser at voksne også kan være sinte. Han skjønner godt grunnen for at jeg blir sint. Jeg blir sjelden sint av sutring eller skriking, men kan bli det av enkelte handlinger, som feks når han slår gjentatte ganger og det gjør sykt vondt. (han har forresten blitt MYE bedre der)

Når han spør om jeg er sint på ham, så benekter jeg overhodet ikke det. Det er viktig for oss at vi også tillater ham å bli sint, altså at det er ok å gråte, slå i gulvet osv.

Jeg mener at det er viktig å vise at følelser tåles og er greit. Det handler også om (som andre har skrevet her) selvhevdelse, identitetsbygging og selvutvikling.

Det er viktig at det vi sier og det vi viser henger sammen og er logiske for barnet. Barn merker irritasjon og sinne og da er det ok å bekrefte deres observasjoner.

Direkte sint har jeg vel bare blitt en gang eller to. Men irritert og småkjeftete er jeg rett som det er. Omtrent som jeg husker min mor fra oppveksten, da tenkte jeg at sånn skal jeg aldri bli.

Storebror er en hissigpropp. Sinne er en slags kanal for andre følelser som utløses: Han blir sint når han slår seg, når han blir redd, når han er sjenert, når han blir såret, osv osv. Da kan han være særdeles vanskelig å nå inn til, og paradoksalt nok har jeg det med å bli irritert på han for det. 🙄

Stompa sine smileyer uttrykker mine følelser mer presist også.

6 åringen kan virkelig være en prøvelse noen ganger, men det blir bedre og bedre.
Vesla på straks 4 er nok veldig lik meg, og kan terge på seg gråstein.

Jeg har kort lunte, men kan si unnskyld også, og tror jeg har blitt noe roligere.
Men dagsform osv har jo også mye å si.
Lillemann kan man jo ikke bli sint på, bare sliten noen ganger.