Har du vært sint på barnet ditt/barna dine?

Veronal skrev:

Alfa: Min personlige tolkning er som følger:

Irritert:
Sint:

Jeg tror vi lever i forskjellige verdener. Her er min:
Irritert:
Sint:

Jeg har jo vært med å snakke om dette før.

Og jeg har det også sånn at jeg ikke blir sint........ på barna.

Andre derimot.
*ikkesåavbalansert*

av Stompa.

Jeg har vært mor i snart 17 år og JA jeg har vært sint på mine barn, maaange ganger.
Jeg fatter egentlig at det går an å aldri være sint på sine barn. De prøver ut grenser og vil ha reaksjon. Selvom vi er voksne så har vi gode og dårlige dager, og lunta er ikke alltid like lang.

Samtidig må det sies at jeg ber også om unnskyldning når jeg har gått over streken. Jeg er ikke av den sinten typen, men begeret kan bli fullt for meg og, OG jeg har mine dårlige dager.

Nei bare irritert. Men det er mest om jeg er sliten selv.

Jeg er veldig laidback og avbalansert, vanligvis, og det er veldig sjelden jeg blir sint, og når jeg blir det, blir jeg stort sett bare sta og noen ganger sarkastisk. På Poden har jeg vært så sint at jeg har brølt, kastet ting (ikke på eller mot ham, altså, men slengt ting bortover gulvet for å avreagere) og nesten hatt lyst til å slå til ham. Jeg har aldri vært i nærheten av å være sint på den måten på noen andre noen gang. Jeg ville kanskje sagt for fem år siden at jeg ikke trodde jeg var i stand til å bli så sint.

Det er ikke så ofte det skjer, men ja, det hender jeg blir ordentlig sint på ham. (Og det har hendt at jeg har reagert på en måte som har gjort at jeg ba ham om unnskyldning etterpå også.) Jeg tror ikke jeg var det de første tre årene.

Jessica skrev:

Jeg har vært mor i snart 17 år og JA jeg har vært sint på mine barn, maaange ganger.
Jeg fatter egentlig at det går an å aldri være sint på sine barn. De prøver ut grenser og vil ha reaksjon. Selvom vi er voksne så har vi gode og dårlige dager, og lunta er ikke alltid like lang.

Samtidig må det sies at jeg ber også om unnskyldning når jeg har gått over streken. Jeg er ikke av den sinten typen, men begeret kan bli fullt for meg og, OG jeg har mine dårlige dager.

Må bare signere denne.
Bare at jeg har vært mamma i snart 19 år.

Jessica skrev:

Samtidig må det sies at jeg ber også om unnskyldning når jeg har gått over streken. Jeg er ikke av den sinten typen, men begeret kan bli fullt for meg og, OG jeg har mine dårlige dager.

Ja, det glemte jeg vel å si, men jeg er opptatt av at vi må prate gjennom det som skjedde når vi har vært sinte på hverandre. Mange ganger flyr en av oss i taket, og når vi har roet oss viser det seg at det stakk hull på en eller annen "byll" og vi får pratet om noe som har ligget og ulmet.

Javisst har jeg vært sint. Jeg ser ikke noe galt i det heller, så lenge man er voksen nok til å håndtere følelsen og situasjonen på en ok måte. Og forhåpentligvis en måte som setter et godt eksempel for barna.

Jeg har jo bare hatt barn i 4 år, så det kommer kanskje noen overraskelser, men fra min egen barndom så husker jeg bare at mor hevet stemmen mer enn "streng" bare noen få ganger. Min far: Aldri. Dvs. - det største utbruddet fra min far var da han sa til meg som var midt i verste puberteten: "Herregud, Veronal."

Barna mine får fram det beste - og det verste - i meg. De får fram hele registeret av følelser i meg, også sinne. Jeg opplever nærmest daglig å enten bare føle meg sint og/eller irritert på minst én av dem, eller faktisk vise sinnet mitt. Trassfaktene til snart treåringen, rot og slendrian hos snart niåringen og sovevegring hos babyen er eksempel på triggere. Jeg er bevisst på at det er lurt å opptre konsekvent og tydelig, men dessverre har dagsformen mye å si på hvor lang lunta er til enhver tid og hvor rasjonelt man tenker om situasjonen der og da.

Jeg kan heller ikke huske at foreldrene mine har vært sinte på meg under oppveksten, Veronal. "Var nå det nødvendig?" er omtrent det sterkeste jeg kan huske.

Ja, jeg har vært sint på ungene. Spesielt eldste kan få meg så sint som bare det. hun kan forøvrig erte på seg gråstein noen ganger. Hun og jeg er forøvrig ganske like i sinn, så det kan være derfor vi blir så innmari sinte på hverandre noen ganger. Minsten kan også gjøre meg sint, men ikke på langt nærså sint som eldste kan få meg.
Jeg har alltid vært en hissigpropp; fyrer på alle pluggene fort, men blir fort blid igjen og er den første til å be om unnskyldning hvis jeg har gått over streken.

Veronal skrev:

Det verste som har skjedd her hjemme foreløpig er at jeg ikke får komme i bursdagen til Prototypen.

Mulig det er en filleting for deg. Men for Prototypen vil jeg tro det er ganske seriøse saker.

Jeg har overrasket meg selv i forhold til hvor tålmodig jeg er ovenfor Poden, men jeg føler likevel innimellom et veldig sinne. Det er sjeldent behov for å vise at jeg er sint. Men jeg føler sinne jevnlig. Og de gangene jeg viser ham at jeg er sint så er det nødvendig og sunt. Det er jeg ikke i tvil om. Men jeg har aldri eksplodert. Og jeg tror ikke jeg er av typen som gjør det heller.

(Jeg husker en gang jeg har eksplodert skikkelig, og det var da noen ungdommer hadde skremt/plaget Stesnuppa ute på lekeplassen. Da ble jeg fryktelig sint, og ufin, og eksplosiv. Den følelsen har jeg aldri kjent verken før eller siden.)

Poden er en følsom fyr og føler vel hele spekteret av følelser hver dag, og han kan også være sint. Og selv om det kommer de mest tåpelige trusler om at: "da får du ikke komme i bursdagen min" eller "da får du ikke leke med meg" så er det ikke veldig tåpelige trusler for andre enn meg. For ham er det ramme alvor, og fortjener å få reaksjoner som om det skulle vært alvor for meg også.
Inimellom stopper han opp, ser på meg og sier: "Mamma, når du sier sånn blir jeg lei meg". Og det er jo i gunnen ikke mer alvorlig for ham det, enn når han truer med lekenekt og slikt? Selv om det oppfattes som to veldig forskjellige ting fra mitt ståsted.

Jeg er glad for at han viser både sinne, sorg, glede og opprømthet så tydelig som han gjør, og jeg kommer til å gjøre mitt for å oppmuntre til at han utrykker alle følelsene like tydelig i framtiden også.

Kirsebær skrev:

Mulig det er en filleting for deg. Men for Prototypen vil jeg tro det er ganske seriøse saker.

Med "verste som har skjedd" så mener jeg å kategorisere det som noe annet enn "sint" - for noe som lignet på sinne er ikke involvert. Sur, kanskje? Eller enda bedre: Snurt. Det passer best med hvordan ultimatumet presenteres.

Om jeg har vært sint på barna mine?

Jeg har vært mamma i 15 år, jeg er den heldige eier av en tenåring og ja, jeg har vært (og er stadig vekk) fly forbanna.

Sint ja? Selvfølgelig. Etter 11 og 7 år som mamma, så vil jeg vel nesten si at det ville vært unormalt om jeg ikke hadde vært sinna på dem noen gang.

Kirsebær skrev:

Jeg er glad for at han viser både sinne, sorg, glede og opprømthet så tydelig som han gjør, og jeg kommer til å gjøre mitt for å oppmuntre til at han utrykker alle følelsene like tydelig i framtiden også.

det har vi også oppmuntret til og sett på det som en god egenskap det å kunne vise følelser.
Jeg lurer nå kanskje på om jeg angrer bittelitt på det med en prepubertal følelsesladd 11-åring i hus

Obelix skrev:

det har vi også oppmuntret til og sett på det som en god egenskap det å kunne vise følelser.
Jeg lurer nå kanskje på om jeg angrer bittelitt på det med en prepubertal følelsesladd 11-åring i hus

Ja, altså, det er ikke alltid jeg er like enig med meg selv ...

Når 3-åringen som ikke får sjokolade hulker og sier jeg har ødelagt livet hans, så angrer jeg meg litt for at jeg ikke har gått for den familiemodellen der barna bare skal være blide, stille og lukte som blomster hele tiden.

Jeg har kun vært skikkelig sint på eldstemann, og da med god grunn.
De andre to har jeg kun vært irritert og oppgitt over.