Har du blitt kalt "pen" noen gang?

Toffskij skrev:

Ja, jeg går jo for all del ikke rundt og sier det sånn helt umotivert i hverdagen – men i en tråd som denne synes jeg jo det kan være relevant, og for så vidt er jeg troendes til å si det på trass i alle settinger hvor jeg blir utsatt for andre damer som rakker ned på seg selv.

Absolutt, helt enig der. Jeg skrev det som svar til 007, som beskrev en situasjon der en dame i tide og utide erklærte seg som pen uten at andre folk egentlig var enige. Jeg mener hverken det er galt å synes eller si at man er pen (eller morsom, eller smart), men det vil jo fort virke rart å si det til stadighet, helt ut av det blå. Enten nå den man sier det til er enig eller ikke.

Pen? Nei, det tror jeg ikke har hendt så ofte. Husker det ihvertfall ikke.
Søt? Ja, men oftest her inne. Har det med nicket å gjøre?
Vakker? Ja, jo, av en mann med baktanker.
Mannen min sier at jeg er fin. 🙂

Jeg synes jeg er pen nok. Men jeg liker meg bedre med noen kilo lettere.

Jeg er oppvokst med en mor på kronisk slankekur. Alt fra eggekur, grapefruktkur til Rikshospitalets grønnsakssuppe. De eneste gangene hun sa at jeg var fin var da jeg var sykelig tynn. Noe som selvsagt preger meg og mitt syn på penhet.

Katta skrev:

Det er vanskelig det der med komplimenter. Man sier jo at det alltid er noe fint å kommentere. Og det er jo sant. Men folk er jo ikke dumme, slik at de ikke bare hører hva man sier, men også hva man ikke sier. På den måten kan det å få kommentarer på at man har fine øyne virke negativt for en som istedenfor komplimentet hører at "øynene er det eneste som er verdt å trekke frem hos deg, og går ut fra at folk kommenterer øynene for å slippe å lyve om resten.

Jeg tror du har rett i det, men også at dette først og fremst gjelder oss damer (men mulig jeg bare er et offer for mine egne "fordommer" nå altså). Det som er et paradoks, for min del i alle fall, er at hvis jeg overfører dette til menn som jeg synes er pene og jeg liker veldig godt, så er det aldri de mennene som "per definisjon" er svært pene som er de som havner høyt oppe på min personlige pen-liste. Det er sjarmen, smilet, glimtet i øyet osv som gjør at jeg kan falle helt i staver over en manns utseende (selv om andre kanskje ville synes han er helt gjennomsnittlig objektivit sett).

Og så er det dette "beauty is in the eye of the beholder", som jo også er en stor sannhet. Det er flere personer som jeg tenker er helt utrolig vakre, men jeg kan ende opp med å gi dem komplimenter for en spesifikk ting likevel. Så jeg kjenner at det er synd om da personen skulle sitte å tenke at "ja hun synes jeg her pent hår/pene øyne, men resten av meg er bare kjipt". Jeg må definitivt revurdere hvordan jeg ytrer mine komplimenter til folk, for jeg synes det er viktig at man gir folk komplimenter ofte. Jeg vet hvor mye det betyr for min egen del å få det, så jeg synes alle fortjener å få komplimenter ofte.

Joda, det har hendt noen ganger det, men hadde nok en komplimentstopp rundt 25.

Njulaif skrev:

Jeg har selv til gode å ha noen rundt meg som jeg ikke kan finne noe ved som jeg synes er vakkert/pent/flott. Rart det der, hvordan man ser bra ting både utseendemessig og personlighetsmessig hos alle andre, men ikke hos en selv. Selvkritisk sans kan være en god ting det, men man burde kanskje forsøke å finne en mellomting....?

Jeg er veldig enig i dette. Og folk som er avslappet med tanke på seg og sitt, blir som regel penere i mine øyne enn folk som hele tiden skal fortelle hvor tjukk de er, hvor stygg de er på håret og så videre. Jeg har tenkt litt og skal nok slite med å trekke frem noen jeg ikke mener er pen. De aller aller fleste mennesker har ett eller annet ved seg. Og en interessant personlighet trekker som regel veldig høyt opp hos meg.

Jeg har blitt kalt pen mange ganger etter jeg ble voksen,men jeg klarer ikke å ta det til meg,hørte det aldri hjemme da jeg var barn. Hvis jeg spurte hjemme om jeg var pen,fikk jeg til svar at jeg var "styggpen",så å ta imot kommentarer sitter langt inne. Jeg synes ikke selv jeg er noe å se på,forøvrig. Jeg sier til barna mine hver eneste dag at de er pene,fordi jeg mener det,og det kunne aldri falt meg inn at man ikke skal synes sine egne barn er pene heller,men jeg vet ikke om det var mindre vanlig å gi barna sine kommentarer da jeg var barn,på 70-tallet.

Chanett skrev:

Ja, flere ganger av ulike mennesker. Jeg tenker i mitt stille sinn at de som kaller meg pen trenger en optiker.

Eg er også litt her!

Ah, de listene husker jeg også. Jeg var som regel ikke på dem, nei. Godt en blir eldre!

Når jeg tenker meg om har jeg jo blitt kalt pen drøssevis av ganger, en har da bodd i Latin-Amerika. Om det stakk så veldig dypt alle gangene, skal jeg ikke uttale meg om.

Nessie skrev:

Det var iallfall vanlig med topp tre lister på ungdomsskola husker jeg, i sånn blad som kom ut innimellom.

Ke? Har aldri hørt om sånne lister. Ble de skjult for meg fordi jeg ikke sto der?

Ellers er jeg litt enig med 007, det blir komisk når noen sier at de er pene/flinke og synge eller hva_har_du hvis de rett og slett ikke er det, eller i beste fall er ganske alminnelige. Selvtillit er en Fin Ting, absolutt, men noen ganger holder det å si slike ting til seg selv, tenker jeg.
Etter å ha lest litt mer, har jeg skjønt at noen snakker om pen/fin som i et klassisk vakkert utseende mens andre snakker om pen/fin som i stilig eller flott (sminke, hår, klær) altså ikke "naturlig" pen. Jeg er bare det siste (på en god dag) jeg tror ikke noen andre enn mannen min ville kommet på å kalle meg pen uten sminke og med morgensveisen.

Katta skrev:

Da jeg gikk på ungdomsskolen var det også vanlig med sånne lister, både med tanke på "søtest" og "finest kropp". Ondskapsfullt opplegg egentlig.

Det husker jeg også. Jeg var jo fullt klar over at jeg nok ikke stod på en slik liste, men kan huske at jeg skrev sånne lister sammen med bestevenninna. Charming. Mest over de kjekkeste guttene i klassen, på trinnet, på skolen osv.

Jeg er fantastisk!! Min mor har alltid vært raus med komplimenter, tror nok hun syntes hun hadde de peneste døtrene i hvert bryllup og fest og sa det gjerne til oss. Ergo klarer jeg å ta kritikken hennes som irriterende, men så veldig velment.
Jeg har fått høre mange ganger at jeg er pen, dog synes jeg det er lenger og lenger mellom hver gang nå som jeg nærmer meg 40. Kan ha noe med litt generelt forfall og vektøkning. Men jeg anser meg for å være helt vanlig pen, ikke overjordisk vakker og ikke hollywood-pen, men kan og har alltid høstet komplimenter og blikk når jeg har "staset" meg opp. Jeg tror også det har en del med om man føler seg vel, utstråler sjarm, flørt og åpenhet.

Nessie skrev:

Det var iallfall vanlig med topp tre lister på ungdomsskola husker jeg, i sånn blad som kom ut innimellom.

Hos oss nøyde man seg ikke med topp tre, men tok med hele klassen, ja - temmelig brutalt. Jeg lå på midten - var for lita, flat og flink på skolen til å kunne avansere.

Åjada, mange ganger. 😮

Sånn utenom nærmeste familie, så har jeg fått høre det noen ganger ja. Men jeg skal innrømme at jeg også sjelden sier til mennesker at jeg synes de er pene. Jeg gir gjerne komplimenter for klær og hår og andre ting.

Oppvokst på 70-tallet jeg også og kan vel ikke huske at vi fikk høre noe særlig som barn at jeg var pen. Jeg tror at det var noe man bare ikke sa. Min mor er veldig flink til å si det nå, både til meg og til mine døtre. Og jeg sier absolutt til jentene at de er pene og flinke og snille. For det er de.

Selv synes jeg vel at jeg er helt alminnelig pen. Det varierer veldig med dagsform og hva jeg gjør med håret ogsåvidere. Men jeg er helt fornøyd med mitt eget utseendet. Og det er deilig. For det var jeg ikke da jeg var yngre. Nå er jeg også blant dem som kler å bli eldre tror jeg. Jeg synes selv at jeg er penere nå enn jeg var da jeg var 20.

Jeg er der at jeg ikke synes jeg er alminnelig engang. Jeg skjeler, har utstående øyne og panne, stor nese og dobbelthake. Det med øynene kan slå begge veier, for noen synes jeg har penw øyne, men ellers er jeg definitivt på minussiden. Og det er ikke noe jeg innbiller meg. Menn har f.eks. nesten aldri vist interesse. Men nå som jeg er eldre tenker jeg at det kan være greit å slippe å sørge over falmet skjønnhet.

rine skrev:

Etter å ha lest litt mer, har jeg skjønt at noen snakker om pen/fin som i et klassisk vakkert utseende mens andre snakker om pen/fin som i stilig eller flott (sminke, hår, klær) altså ikke "naturlig" pen. Jeg er bare det siste (på en god dag) jeg tror ikke noen andre enn mannen min ville kommet på å kalle meg pen uten sminke og med morgensveisen.

Jeg er også absolutt bare den sminkede penvarianten, og det er forsåvidt greit. Billedskjønn fra naturens side har jeg aldri vært, men at jeg får lov til å føle meg litt pen av og til med litt juks, synes jeg faktisk at jeg fortjener.:)
🙂

Blå skrev:

Men jeg er helt fornøyd med mitt eget utseendet. Og det er deilig. For det var jeg ikke da jeg var yngre. Nå er jeg også blant dem som kler å bli eldre tror jeg. Jeg synes selv at jeg er penere nå enn jeg var da jeg var 20.

Jeg er også der, så lenge vekten er på plass. For jeg er ikke fornøyd med meg selv når jeg veier for mye.
Ellers er jeg ikke penere nå enn da jeg var 20, men jeg bryr meg mindre og det er deilig. Jeg er opptatt av å gjøre det beste ut av det jeg har, så jeg stasjer hår og sminker meg + at jeg kler meg ganske pent. Og da føler jeg meg ganske pen også. I alle fall pen nok.

Odelia skrev:

Taien, jeg er ganske sikker på at jeg har sagt at jeg synes du er pen - og ikke bare én gang. Du har pene ansiktstrekk så det forundrer meg at du ikke har fått høre det før (du er sikker på at du ikke bare er døv for det ordet?).

Nope, jeg er ikke døv for ordet. Jeg vet du har sagt jeg er fin på håret, er fin med de klærne osv men du har nok aldri kalt meg pen.
Jeg vet det høres ut som en overdrivelse og sikkert teit, men jeg har faktisk aldri fått høre at jeg er pen.
(men som sagt så ER jeg ikke pen heller desverre.)

Jeg har hørt det en del. 🙂 Vanskelig å kvantifisere slike utsagt, men jeg hører generelt sett mye pent om utseende mitt. Akkurat ordet "pen" har jeg ikke hørt så mye, men det går på dialekt.

Da jeg vokste opp trodde faren min - helt alvorlig, at vi var verdens vakreste jenter. Jeg må le litt, for mannen min er slik i dag. Han er helt overbevist om at jeg og jentene er usannsynlig flotte! Dette er rett og slett ikke sant, men han er veldig glad i oss, og derfor er vi vakre for ham. Og jeg tror aldri han har reflektert over at grunnen til at han synes det er at hans syn på saken er farget av hans følelser.

For jeg tror jo skjønnhet er en objektiv størrelse også. På samme måte som musikk, kunst og litteratur har en subjektiv og en objektiv side. Jeg kan godt lese bøker og høre på musikk som jeg vet regnes som lavere kvalitet, men som jeg elsker. Hva man selv liker går like mye på hva man gjenkjenner og hva som vekker gode følelser i en selv, som en "ren" objektiv bedømmelse. På musikk kan jeg rett og slett ikke gi en objektiv bedømmelse, jeg kan for lite, men det betyr jo ikke at jeg ikke elsker å lytte til musikk og at jeg har en personlig, subjektiv smak.