Har du blitt kalt "pen" noen gang?

Det var iallfall vanlig med topp tre lister på ungdomsskola husker jeg, i sånn blad som kom ut innimellom.

Ikke pen, men søt, og kanskje sjarmerende? Har litt mye fregner til å havne i klassisk, pen - kategorien.

Filifjonka skrev:

Er det vanlig med sånne lister?!

Det var hvertfall vanlig da jeg gikk på barneskolen på 80-90-tallet.

Ja, utrolig nok, og jeg antar personen hadde glemt den hvite stokken hjemme.
Det aller morsomste var da jeg fikk høre av en med de tykkeste ølbrillene jeg har vært borti at jeg var så nydelig og lignet på Madde (svenske pinsessa)

Av en dritings fyr i kebabkøen engang. Vet ikke om det teller?

Som en robust rødhåra jente har jeg alltid følt meg alt for grov til å komme i «pen» og «vakker» klassen.

Men som flere sier her, ordet pen brukes sjeldent i min omgangskrets. Det er mer «fin» kanskje, som går igjen i samme kategori.

Ja. Av mannen, søstre, venninner og svigermor. Haha.

Njei, ikke pen, tror jeg, men fin og søt og ser bra ut i dag får jeg jo høre innimellom, og da blir jeg glad. Eller, det hender jeg føler meg så sjaber selv at jeg tror det er et trøstekompliment, men det er heldigvis ikke så ofte.

Ja, jeg innimellom er det da noen som sier at jeg er pen. Jeg er ingen klassisk skjønnhet, så det er ikke et kompliment jeg synes treffer. Det er andre komplimenter jeg tar mer til meg.

Min mor har alltid fortalt meg at jeg er pen, smart, flott, lekker, flink etc. Nå gjør hun det samme til barnebarna.

Det sirkulerte penest-i-klassen lister da jeg gikk på ungdomsskolen også, ja. Det er en av grunnene til at jeg synes det er viktig å fortelle ungene mine at jeg synes de er fine og mer enn bra nok, fordi jeg vet at de er på vei inn i en alder hvor bedømmelsen fra de jevnaldrende kommer til å være en herlig kombinasjon av nådeløs, teit og upålitelig og troendes til å få dem til å tro at de er unormalt og avskrekkende stygge.

"Flott", brukes en del her hvor jeg bor. Har fått høre det noen ganger når jeg er pent kledd og sminket. Og folk med promille er definitivt rausere med komplimentene. Jeg er ikke klassisk pen, men er fornøyd med mitt eget utseende når jeg gjør meg litt flid. Det som er sikkert, er at jo finere jeg føler meg, jo mer oppfatter jeg det som at omverdenen synes jeg er fin. Mulig det er selvbedrag og selvdigging, men det funker for meg.

Elise skrev:

Ja, men nesten utelukkende når jeg har sminket meg endel. Er en grå og kjedelig mus til daglig, eller helt normal igrunn. Men når jeg sminker meg blir jeg ganske mange hakk penere.

Signerer.

Jeg føler meg som regel et sted på skalaen mellom skrekkelig og dritfin. Jeg har blitt kalt pen av flere og ved flere anledninger.

Rent objektivt (det er selvsagt det jeg selv sier som er det objektive ) så er jeg ikke spesielt pen, men jeg har tusen tonn med sjarm å skru på når jeg vil. Og det hender det at jeg vil. (Og at jeg ikke vil.)

I tenårene trodde jeg oppriktig at jeg var av verdens styggeste. Ingen hadde noen gang fortalt meg det motsatte. Men det er kanskje ikke så uvanlig å tenke sånn når man er tenåring som ble født på 70-tallet?

Men med alderen har jeg lært meg at jeg ser ålreit ut. Jeg veier for mye, men har et pent ansikt og fin kroppsfasong som i det minste er veldig proporsjonal.

Jeg ønsker ikke at ungene mine skal bruke like lang tid på å innse det samme. Og de er både subjektivt og objektivt svært flotte unger, så hvorfor skal jeg ikke fortelle dem det?

Skilpadda skrev:

Men det er mest hvis man driver og sier det, da? For det er jeg enig i at blir ganske merkelig og småkleint, uansett hva det er man går rundt og sier om seg selv.

Ja, jeg går jo for all del ikke rundt og sier det sånn helt umotivert i hverdagen – men i en tråd som denne synes jeg jo det kan være relevant, og for så vidt er jeg troendes til å si det på trass i alle settinger hvor jeg blir utsatt for andre damer som rakker ned på seg selv. (Særlig når det er på jakt etter ros! ) Og så sier jeg det ganske hyppig til ungene, fordi jeg synes det er viktig at de er vant til damer som er fornøyd med seg selv.

Ordet pen tror jeg aldri er blitt brukt, men en eller annen person kan nok ha sagt følgende for å muntre meg opp: "men du er da ikke stygg"? Jeg er lang i fra pen, eller fin, eller noe annet i den retningen så det er dermed ingen grunn for noen til å si det.

Skjevo skrev:

Det som er sikkert, er at jo finere jeg føler meg, jo mer oppfatter jeg det som at omverdenen synes jeg er fin. Mulig det er selvbedrag og selvdigging, men det funker for meg.

Det er jo faktisk ikke rart, og det stemmer helt sikkert. Det er jo som regel slik at folk legger mer merke til en person som utstråler selvsikkerhet (som man jo ofte gjør om man selv føler seg fin/bra) enn en som ikke gjør det.

Jeg tror egentlig, slik flere andre i denne tråden påpeker, at det å være pen går ut på mer enn bare å ha pene/rene trekk, pent hår, "perfekt" kropp osv. Det er trekk ved ens personlighet som skinner gjennom og gjør en til en pen person. I alle fall når man ikke lengre er 14 år.

Jeg har selv til gode å ha noen rundt meg som jeg ikke kan finne noe ved som jeg synes er vakkert/pent/flott. Rart det der, hvordan man ser bra ting både utseendemessig og personlighetsmessig hos alle andre, men ikke hos en selv. Selvkritisk sans kan være en god ting det, men man burde kanskje forsøke å finne en mellomting....?

Jeg pleier som regel å syns at folk jeg liker er pene. Med risiko for å dermed ha drept komplimenter heller enn å ha forsterket dem - jeg syns både Toffskij og Skilpadda er pene damer. Skal jeg trekke frem noen helt spesiell så tror jeg at jeg velger Heiko. Alltid nydelig, verdens peneste smil og en dame man gleder seg til å se.

På mannesiden er det vanskelig å ikke gi komplimenter til Mauser når man skal si at noen er pen, men i dag skal jeg gjøre et unntak og trekke frem Limpalot som det jeg syns er en pen mann. :liker eksempler:

Men jeg er enig med mange her. Jeg blir litt mistroisk når folk sier jeg er pen. Når folk derimot gir meg komplimenter for å være blid og sprudlende, så tror jeg dem umiddelbart og tar det mer til meg.

Jeg har fått høre det, men jeg er jo ikke spesielt pen på noe vis, helt alminnelig. Og det lever jeg godt med, det var verre da jeg var tenåring og trodde jeg var direkte stygg, det er det mindre hyggelig å tenke. Jeg hadde nemlig ei venninne som er virkelig vakker, og det medførte jo at det haglet komplimenter og folk diskuterte hvor nydelig hun var stadig vekk, mens det logisk nok ikke var så mange kommentarer for min del, og det legger man jo merke til. Ellers sier man jo ikke pen om damer her oppe med mindre det er snakk om veldig billedskjønn, en kategori veldig få havner i. Man sier søt (men det inkluderer jo en hel del sjarme), fin (som også inkluderer mer enn pen, man kan jo fint si at noen er fine selv om man ikke står inne for at de er pene), kjekk (om menn, inkluderer også endel sjarme og utstråling).

Det er vanskelig det der med komplimenter. Man sier jo at det alltid er noe fint å kommentere. Og det er jo sant. Men folk er jo ikke dumme, slik at de ikke bare hører hva man sier, men også hva man ikke sier. På den måten kan det å få kommentarer på at man har fine øyne virke negativt for en som istedenfor komplimentet hører at "øynene er det eneste som er verdt å trekke frem hos deg, og går ut fra at folk kommenterer øynene for å slippe å lyve om resten.

Da jeg gikk på ungdomsskolen var det også vanlig med sånne lister, både med tanke på "søtest" og "finest kropp". Ondskapsfullt opplegg egentlig.