Om du fikk velge bort mann og/eller barn ...

Balanse:

Jeg må innrømme at det går litt opp og ned. Nei, jeg hadde nok ikke valgt anderledes, men noen ganger lurer jeg på om meg og mannen fant hverandre for tidlig. Han er mitt første og eneste ordentlige forhold. Jeg lurer jo av og til om jeg hadde hatt en mer nyttig ballast om jeg kanskje hadde hatt et forhold eller to bak meg før jeg møtte mannen. Vi har det bra vi altså, stort sett. Men noen perioder kan nok være litt tunge.

Jeg skal være ærlig og innrømme at jeg godt kunne tenkt meg mer frihet i hverdagen. Det er allikevel på ingen måte korrekt at jeg ønsker å bytte bort mann/barn.

Det jeg er ganske sikker på er at hvis jeg i dag ikke hadde hatt etablert familie, så hadde jeg savnet dette noe veldig og tenkt at noe manglet. Jeg har alltid tenkt at jeg ønsker mann og barn. Det hadde nok gjort meg mer ulykkelig enn den mangelen på tid som jeg opplever.

Svarer på HI uten å ha lest meg opp på tråden:

Som barnløs student, eller ny i jobbtilværelsen har man sannsynligvis færre, eller mindre dyptgående bekymringer. Enn som søvndeprivert 35-åring, med foreldre som blir eldre, små barn som krever natta og dagen, tenåringer med pubertetsproblemer og hauger med skittentøy.

Kanskje er jeg mindre lykkelig nå enn for ti år siden, men du vil aldri få meg til å innrømme det.

Skulle jeg valgt noe annet, ville det vært å reist mer. Men da måtte jeg ta sjansen på å miste mannen i mitt liv. Jeg kunne ventet med å få barn, for å sikre oss bedre økonomisk, og så fått dem tettere, men da ville det blitt andre barn enn de kule kidsa jeg har nå.

Det er vanskelig å tenke utenfor den boksen som hverdagen min med kjernefamilie i dag utgjør. Noen ganger kan jeg dagdrømme om et bekymringsløst singelliv, men jeg er nok så sikker på at jeg i en slik situasjon ville gitt en arm og en fot for å få delta i kjernefamiliebobla.

Jeg kunne aldri ha valgt vekk mann og/eller barn. Ikke fordi jeg er mer prektig eller føler meg som den "perfekte mor og partner". Jeg har mine feil, mannen har sine og til og med de skjønne, skjønne barna mine har noen bittesmå feil. Og når dette barker sammen er det ikke like heldig. MEN mannen min og barna mine er meg, med unntak av foreldrene mine og søstrene mine, er det ingen andre som har formet meg så mye som menneske som dem. Jeg får alltid et sånn glassaktig blikk når noen spør om jeg elsker mannen min (helst på nett da ). For det første er "elsker" et ord som ikke passer inn i mitt naturlige vokubular, for det andre så vet jeg ikke om det ordet er det riktige for den følelsen jeg har av at jeg og mannen er ett fordi vi ... tja .. jeg opplever at han er en del av meg mer enn en annen person. Og jeg opplever det slik med barna også. De er egne mennesker for all del, men de er også en del av meg.

I perioder føle eg meg som ei elendig aleinemamma. Eg trivast bedre i livet mitt når ungane er hos pappaen sin, men eg savne dei likevel. Men EG-EG-EG har det bedre uten barn. Ungeaktivitetar kjedar meg; sirkus, Af1, kino, svømmehall, skitur, høgtlesning av Lillesøsterbøkene. Alle dei tinga er noko eg med stor glede ser fram til å sleppe. Men å velge å aldri ha barn, det kunne eg ikkje tenkt meg.

Ville ikke valgt bort mann og barn, men jeg ville valgt rett utdannelse etter gymnaset. Da hadde jeg vært utdannet som det jeg er i dag, men for mange år siden. Dermed hadde jeg sikkert hatt bedre stillingsvern da jeg ble syk....🙄

Nå når jeg har har barn, så tenker jeg at jeg kunne ha levd et ganske ok liv uten barn. Men det hadde jeg nok ikke visst om jeg ikke fikk barn. Og nå når jeg har de barna jeg har, så ville jeg jo ikke ha vært de foruten. Men jeg kjenner at jeg fint kunne ha levd barnløs (frivillig), og/eller med ett barn.

Jeg har nok mang en gang tenkt at mine barn hadde fortjent en bedre mor, men det virker ikke som om de er enige. Og de skal ha for at de har gjort meg til et mye bedre menneske, hvor teit det enn høres ut.

Jeg er langt i fra verdens beste mor. Jeg har ikke verdens største tålmodighet og er ikke en sånn som setter meg på kne og forklarer alt i en mild og rolig tone. Og jeg setter pris på å bruke tid på meg selv. Jeg hadde tre mnd i sommer med unger hjemme på full tid, og jeg var overlykkelig da skolen begynte igjen.

Men jeg tror livet hadde vært kjedelig uten ungene, as in veldig ensformig og fokusert på meg og jobb. Det samme ville nok vært for mannen. Jeg føler vi får mer ut av livet nå når vi har ungene - både sammen med dem og det vi finner på fordi det er godt å gjøre noe uten unger. De fleste jeg kjenner uten unger jobber ekstremt mye og har ikke tid til verken ferie eller å finne på ting på kveldstid/i helger. Unger er sosialiserende.

Mindy Macready skrev:

Men jeg tror livet hadde vært kjedelig uten ungene, as in veldig ensformig og fokusert på meg og jobb. Det samme ville nok vært for mannen. Jeg føler vi får mer ut av livet nå når vi har ungene - både sammen med dem og det vi finner på fordi det er godt å gjøre noe uten unger. De fleste jeg kjenner uten unger jobber ekstremt mye og har ikke tid til verken ferie eller å finne på ting på kveldstid/i helger. Unger er sosialiserende.

Det er noe i det, ja.

For min del har det nok fungert slik at jeg setter større pris på de enkle gledene i livet etter at jeg fikk barn. Og da tenker jeg ikke først og fremst på de gledene som følger med selve barna, men på at de pustehullene som jeg tidligere tok som en selvfølge (å lese ei bok, drikke noen glass vin, ta en lang joggetur, gå og kikke i butikker) har fått fornyet sin verdi. Jeg trives også bedre med jobben min etter at jeg kom tilbake fra permisjonene. Det er kanskje noe med å senke forventningene. Å være sammen med små barn er veldig intenst, altoppslukende og til tider slitsomt, synes jeg, selv om det naturligvis er mye fint ved det også. Jeg setter større pris på fritiden nå enn jeg gjorde før.

Mindy Macready skrev:

Unger er sosialiserende.

For meg har det vært motsatt. Det har blitt mye mindre sosiale greier med meg siden vi fikk barn. Fra å møte venner 3-4 ganger i uken er nå omtrent 1 gang i uken.

Esme skrev:

For meg har det vært motsatt. Det har blitt mye mindre sosiale greier med meg siden vi fikk barn. Fra å møte venner 3-4 ganger i uken er nå omtrent 1 gang i uken.

Her er jeg og. Bare at for meg er det gjerne enda sjeldnere enn 1 gang i uken.

Jeg har mang en gang lurt på hvordan livet mitt hadde vært nå dersom jeg hadde valgt å forlate mannen den gangen han var utro da jeg nyss var ferdig med videregående, og flyttet vekk slik jeg vurderte en stund etterpå. Men når jeg tenker meg om så er jeg nok mest familiær og glad det endte slik det gjorde og at vi giftet oss etter noen år og stiftet familie.

Balanse skrev:

Denne tråden gjør meg litt trist, og jeg må jobbe litt med å snu fokus hver gang den dukker opp på kontrollpanelet.

Jeg ville valgt bort. På tross av et strålende flott barn. Jeg er simpelthen ikke laget for å være mor, og de fleste dager tror jeg det hadde vært bedre for alle om jeg hadde vært en eksentrisk karrieredame med mange katter og impulsive jobbskifter. Selv om jeg prinsipielt synes livet er rikere og mer "ekte" med barn, så hadde jeg personlig gjerne valgt å leve uten.

(Eventuelt gjort et bedre valg av eks-mann, men da hadde jeg jo ikke fått det fine barnet jeg har nå.)

Jeg blir glad for at noen klarer å sette så godt ord på ting. Hadde man valgt bort den gangen hadde man jo heller ikke knyttet bånd med den personen barnet er. Jeg tror ikke jeg er helt der du er, jeg er usikker fordi problemstillingen blir så hypotetisk. Men jeg er veldig klar på at skillet mellom fenomenet barn og barnet som person er vesentlig hvis man skal gjøre seg tanker rundt dette.

Jeg ville ikke byttet bort mann eller barn. Det er jeg helt sikker på.
Livet mitt ble så mye bedre etter jeg fikk poden. Det eneste jeg ville forandret på var å få en utdannelse først.

Jeg tror jeg føler som jeg gjør fordi vi var sammen lenge før vi planla barn. Vi hadde mange år der vi bare var sammen og gjorde nøyaktig som vi lystet og fikk ut rastløsheten. Da vi fikk barn var vi klare for å slå oss litt mer til ro.
Mrk: Jeg presenterer ikke dette som en "fasit", det er bare slik jeg tror det henger sammen i mitt tilfelle.

Jeg hadde en tøff start på voksenlivet med en mamma som var kreftsyk og krevde mye i to år før hun døde, og før det hadde jeg en tøff oppvekst. Jeg giftet meg som 23-åring og ble mamma som 25-åring.

I dag skulle jeg ønske jeg hadde ventet noen år med ekteskap og barn, for jeg føler i bunn og grunn at jeg har hatt ingen egentid/ungdomstid/whatever. Det ville nok dessverre innebært at jeg ikke hadde hatt den mannen jeg har i dag, og heller ikke den ungen jeg har i dag. Jeg er kjipt realistisk nok til å vite at en hvilken som helst annen unge ville vært like høyt elsket, like fantastisk og like uerstattelig som den jeg har i dag.

Absolutt ikke, men jeg skulle gjerne ha duplisert Mazungen....

Men det er familiemedlemmer jeg har valgt bort. Og det angrer jeg IKKE på.

Det hender jeg kunne tenkt meg å bytte bort mannen, men sånn til hverdags vil jeg gjerne beholde han. Hvis jeg kunne velge selv hadde jeg nok valgt å få barn litt senere, eneren var en overraskelse for å si det sånn. De første årene var vanskelige, ikke fordi hun var en vanskelig baby (tvert i mot), men fordi jobb, stabil økonomi, hus osv ikke var helt på plass. Og siden hun kom litt plutselig var det en stor omstilling fra party-girl til mamma. Men alt ordnet seg, og toern var veldig planlagt. Jaggu har vi ikke både hus, pusekatt, jobber og bil i tillegg.