Om du fikk velge bort mann og/eller barn ...

Som regel er det vel sånn når barna er så store? Mine er også ute og sparker fotball, og alle sov til over åtte i dag. Har egentlig vært sånn noen år nå. Og jeg det.

rine skrev:

Som regel er det vel sånn når barna er så store?

Ja, det tror jeg også. Om man ikke kan sove lenge eller får mer egentid når barna vokser til, så tror jeg det er i spesialle tilfeller. Om man har barn med spesielle behov feks.

rine skrev:

Som regel er det vel sånn når barna er så store? Mine er også ute og sparker fotball, og alle sov til over åtte i dag. Har egentlig vært sånn noen år nå. Og jeg det.

Det kan godt være at det som regel er sånn. Mine står opp 6, de står opp selv, men de krangler så de vekker oss. De er ute og sparke fotball, men jeg kan ikke gå i butikken slik at de er alene hjemme.

Ikke at det er noe å diskutere egentlig, jeg ville bare fram til at det ikke alltid er sånn.

Hyacinth skrev:

Men det er jo ikke alltid sånn. Jeg har to skolebarn, men jeg kan ikke gjøre som deg i det hele tatt.

Jeg vil jo ikke at det alltid skal være sånn! Jeg storkoser meg jo sammen med dem, og tenker med gru på at de skal velge meg bort oftere og oftere i årene framover.

Men mine er selvstendige og ordner ut i mye på egenhånd, så jeg vil si at jeg føler meg langt friere enn da de var 0-3. Det er vel vanlig når man har barn i skolealder?

Anne C skrev:

En av mange grunner til at vi bare har to barn, og ikke skal ha fler, er at jeg setter friheten min veldig høyt. Med to unger føler jeg at jeg i stor grad kan gjøre de tingene jeg ønsker, det samme med mannen. Jeg føler ikke at jeg har ofret fritiden min på noen som helst måte.

Jeg er nok også litt der. Vi planla opprinnelig tre barn (begge har to søsken selv), men da to var på plass så innså vi at to i grunnen var akkurat passe. Don't get outnumbered by your children.

Det spilte også en stor rolle at våre barn tar årevis å lage, det er fem år mellom de to vi har, og det ville nok bli 5 år til nestemann også, med mindre vi fikk en 3-4 åring, som også ville kunne gitt sine utfordringer. Så vi fant ut at det var en fin ting at vi fremdeles ville være noenlunde når barna ble store.

Jeg elsker barna mine, og vi har på ingen måter latt det å ha barn begrense oss, barna har feks sett mye av verden og spist veldig mye ute på restaurant. Og hatt en del barnevakt.

Men jeg er ikke typen til å ha en hel flokk - verken barn eller menn.

Jeg ble ferdig med utdannelsen min før jeg fikk mann og barn, så rekkefølgen er jeg fornøyd med.

Jeg skulle kanskje ønske at vi hadde fått barna litt tettere enn vi har gjort, og også at vi hadde snakket mer alvorlig om antallet barn FØR vi bestemte oss for at vi var VI. Jeg har nok tidvis ønsket meg flere barn, men det er helt uaktuelt for mannen min, så det må jeg bare leve med nå. Jeg ser jo dessuten nå at hverdagen vår stadig er mindre krevende etterhvert som de vokser til, så tanken på å starte på null med en helt ny baby, blir faktisk stadig fjernere.

Stort sett alltid fornøyd med mannen (noen ganger helt over meg at jeg faktisk har fått en så flott fyr til mann ) Aldri vært misfornøyd med å ha fått to barn. Vurderer av og til ett til.

Jeg har opplevd å møtt andre menn som er veldig lik meg selv og tatt meg i å tenke hvordan livet mitt har vært med dem - men jeg ikke gått dit hen at jeg har byttet ut mr che.

Jeg kunne nok valgt en annen utdannelse, evt jobbet et år i utlandet, fått opplevd mer av verden. Men det ble ikke sånn. Hadde jeg valgt annerledes ville jeg ikke endt opp her jeg er i dag, og jeg vil aldri byttet ut mannen eller ungen og den som er på vei med noe annet.

Mannen beholder jeg gjerne. Vi har noen tunge perioder bak oss men alt i alt kan jeg ikke tenke meg et liv uten mannen min.
Barnet mitt hadde jeg aldrig valgt bort. I perioder tenker jeg mye på å få et barn til, men det blir nok med det. Var ikke bare bare å få den vi har nå.
Utdannelsen hadde jeg valgt helt annerledes hadde jeg valgt på nytt, og kanskje jeg er vill og gal og hiver meg på en ny utdannelse som godt voksen

Nei jeg hadde ikke valgt noe annerledes der, men kunne av og til tenkt meg å bo en annen plass enn vi gjør..

Selv om man kanskje er mest lykkelig i de årene ungdomstiden og livet varer evig, man har få bekymringer, få forpliktelser og mange venner i samme situasjon, vil det jo ikke si at man ville vært like lykkelig uten barna ti år senere. Har man ikke en type bekymringer, får man vel en annen. Men jeg må si jeg håper jeg får igjen noe frihet etterhvert. Samtidig som jeg håper jeg greier å drifte famlien slik at ungene ikke velger meg bort når de blir større. Det er litt skrekken egentlig, unger som ikke gidder være sammen med meg.

Jeg burde jo selvfølgelig svare at vi skulle prøvd å få barn tidligere, ettersom det kostet oss såpass mange år og tårer å få det til. På papiret hadde vi muligheten også, ettersom vi hadde vært sammen i nesten 12 år da vi fikk den første ungen. (Eller kanskje vi bare skulle begynt å prøve seinere, så hadde vi muligens ikke trengt å bruke noen av våre beste år på deprimerende forsøk på barnelaging? Bare fått det til på første forsøk som 32-åring i stedet, slik veldig mange rundt oss har gjort.)

Jeg hadde nok ganske sikkert kommet til å velge en annen mann enn ham jeg har nå dersom jeg hadde ventet en del år før jeg etablerte et så seriøst forhold til noen (slik planen i utgangspunktet var). Dette fordi jeg og mannen nok aldri hadde møttes fordi vi har en del ulike interesser, og rett og slett er ganske ulike på mange områder (vi møttes i russetiden på videregående). Jeg tror nok at jeg hadde vektlagt helt andre egenskaper ved en mann om jeg hadde ventet noen år.

Med det sagt er jeg veldig glad for at det ble som det ble, for hos oss fungerer det veldig fint at vi er såpass ulike. Misforstå meg rett, vi har en del felles interesser, og trives med en del av de samme aktivitetene, men bortsett fra dette kan jeg vel si at vi utfyller hverandre på en ganske unik måte i forhold til hva jeg tror hadde vært tilfellet om jeg hadde truffet en mann med de egenskapene jeg hadde sett etter i dag, for å si det sånn. Det gir oss mer rom for å velge tid til ting den andre ikke ønsker tid til (i mitt tilfelle f eks flere studier, i hans tilfelle helt andre ting).

Når det gjelder barna kan jeg ikke se for meg at jeg hadde blitt så veldig lykkelig uten. Det å ha barn har alltid vært et viktig mål for meg, og selv om det gikk på sett og vis de årene før vi fikk barn (var vel semi-lykkelig da, selv om det var tøffe perioder relatert til barnløsheten), er det først etter at vi fikk barn jeg har kjent meg virkelig lykkelig. Jeg har alltid hatt mye på tapetet og skulle nå ha klart å fylle dagene selv uten barn, men det å ha barn beror på så mye mer enn dette for mitt vedkommende at jeg rett og slett hadde følt meg veldig rastløs og utenfor om jeg ikke hadde fått barn.

Så jeg hadde glatt takket nei til begge deler, og beholder gjerne både barna og mannen:) (Jeg har nok ønsket mange ganger at vi ikke hadde møttes før noen år etter, men da hadde heller ikke livet mitt blitt slik jeg har det nå og siden det fungerer perfekt for meg ser jeg ikke grunn til å ønske noe annerledes.)

Mnja. Jeg har alltid ønsket meg barn. Nå i etterkant kunne jeg gjerne tenke meg en uke av og en uke på, men slik er det ikke når man bor sammen med barnefaren.

Jeg skulle dog gjort noen andre valg i forhold til partnere gjennom ungdommen og videre i voksen alder. Jeg havnet i et mønster som jeg ser tydelig nå, men som jeg ikke klarte å gjøre annerledes da.

Jeg kunne jo ønske at jeg ikke fikk de to eldste med han jeg gjorde, men sånn ble det. Jeg byttet ut mannen men har to fantastiske barn. Så møtte jeg drømmemannen, og fikk lillemann. Jeg skulle ønske vi hadde hatt mer tid til å være kjærester før vi fikk lillemann, men sånn gikk det ikke.
Na har vi det bra, ungene blir større, og ting blir lettere på en måte, mer krevende på andre måter.

Jeg hadde nok ville gjort ett og annet valg annerledes om jeg kunne, men barna ville jeg ikke byttet bort. De valgene jeg hadde gjort hadde nok innbefattet at jeg og samboer ikke hadde vært sammen, men betyr ikke at jeg ikke er glad i han altså. Men vi har hatt en del slitsomme år, tidligere det da, nå har vi det igrunn greitt altså. Men jeg tenker nok avogtil om det helt var verdt det, ønsker ikke det for min datter eller sønn.
Grunnen til at mange kanskje var "lykkeligere" i 20 årene tenker jeg har litt med at da har en alle årene foran seg. Mange er på startstreken til å etablere seg ordenlig med kjæreste for første gang. Studerer og ser for seg en spennende karrierer.:p
Når en er i slutten av 30 årene så har en innsett at det ikke var helt sånn en såg for seg. 😉

Ville ikke byttet noen av de, heller ikke mannen, men kunne jeg valgt igjen så ville jeg gjerne ha truffet han 5 år før og startet med barn da 5 år før vi gjorde...

Tja... Jeg har en flott, stødig mann. Vi utgjør et veldig godt foreldreteam.
Vi har to utrolig fine barn som klarer seg godt på alle måter.

Men, jeg gikk gjennom hele oppveksten fast bestemt på å ikke gifte meg og få barn. Jeg vet ikke hvorfor. Det var bare ikke noe jeg ønsket meg. Jeg var derimot sikker på ønske om hvilken utd. og yrke jeg ville ha.
Men så var det vel noe som skjedde på veien da....
Jeg valgte en litt annen vri på utd. siden jeg hadde så gode karakterer, og havnet på feil hylle. Etterhvert kjente jeg veldig på forventningene fra familie og omgivelser om at jeg skulle etabl. meg med mann og barn.

Med en flott utdannelse, mann og barn hadde jeg "lykkes" for alle andre enn meg selv...

Jeg skulle heller ikke gifte meg eller få barn.

Giftet meg som 18-åring og var mor som 20-åring. Jeje. Ungene ble i det minste strålende.

... og så kan jeg svare "been there, done that" til alle som maser om at jeg må gifte meg med kjæresten.

Denne tråden gjør meg litt trist, og jeg må jobbe litt med å snu fokus hver gang den dukker opp på kontrollpanelet.

Jeg ville valgt bort. På tross av et strålende flott barn. Jeg er simpelthen ikke laget for å være mor, og de fleste dager tror jeg det hadde vært bedre for alle om jeg hadde vært en eksentrisk karrieredame med mange katter og impulsive jobbskifter. Selv om jeg prinsipielt synes livet er rikere og mer "ekte" med barn, så hadde jeg personlig gjerne valgt å leve uten.

(Eventuelt gjort et bedre valg av eks-mann, men da hadde jeg jo ikke fått det fine barnet jeg har nå.)