Tør du stille deg selv ubehagelige spørsmål? (Odin-saken)

Jeg har ganske nylig meldt inn til skolen at et konkret barn plager mitt barn ganske mye. Både jeg og barnet er 100% sikker på at det ikke er vondt ment fra det andre barnet, det finnes ikke noe vondt i han, det er humor på avveie om man kan si det sånn. Men dette håndterer ikke ungene selv og trenger hjelp. Jeg tror ikke antallet som opplever seg plaget og antallet som opplever at de plager andre er det samme, jeg vil tro at ganske mange barn opplever det som humor/noe som alle er med på/uskyldig moro/adferd for å befeste sin plass i hierarkiet og rett og slett ikke forstår hva slags effekt det har.

Vår gutt blir mobbet, og vi er på kalenderårets andre enkeltvedtak. Jeg kjenner han så godt igjen i Odin-reportasjen at det gjør vondt.
Å sende han på skolen i dag, etter en uke hjemme med hjernerystelse (påført av en medelev) føltes ikke godt.

Jeg vet at jentene mine ikke mobber. Eldste står ikke veldig høyt i hierarkiet, dog blir hun ikke mobbet.
De to yngste jentene snakker jeg mye med om inkludering. De er populære, har venner på hvert hjørne og har alltid mange å leke med. De ser jo hva vi sliter med når det gjelder broren, så jeg håper at det bidrar til at de tør å stå trygge i sitt valg av hva som er rett og galt.

Eksempel, for øvrig, om ikke-akseptert adferd jeg fikk rapportert om min 12-åring (en gutt jeg fikk følgende skriftlige tilbakemelding om fra skolen nå: "Grei gutt" "snill mot alle" "omsorgsfull" "passer godt på de små" "har skjønt fair play og bringer med seg gode verdier derfra inn i gymmen på skolen" "oppfører seg alltid ordentlig", etc.):

De satt 3 fra laget i baksetet i en bil på vei til en kamp de var veldig, veldig spente på. De er et lite og sårbart lag, med ganske stort spenn i laget. De er stort sett greie og inkluderende mot hverandre, og aksepterer at ikke alle er like flinke. Spilletiden blir godt fordelt, det har aldri vært snakk om topping. Men da de fikk høre i bilen at den enkeltspilleren som skiller seg veldig ut som spesielt dårlig ikke kunne bli med, så brøt det ut et stille, men samstemt "Yes!" fra de tre i baksetet. Og det er jo uttrykk for holdninger som ikke er akseptable, og hvis det får bre om seg så kan det bli veldig ubehagelig for han det gjelder. Så det må vi ta tak i, ganske enkelt. Så selv en med overveiende "god adferd og gode holdninger" kan oppføre seg kjipt.

Man kan aldri vite med hundre prosent sikkerhet, men jeg snakker mye med ungene om hvordan de har det på skolen, om hvordan det er i klassen og om hvem som leker med hvem. Og jeg spør også om hvordan konkrete medelever, som jeg vet har noen ekstra utfordringer, har det.

Storesøster er svært empatisk og omsorgsfull også ovenfor de som faller litt utenfor. Det inntrykket bekreftes av skolen og av andre foreldre. De har en diva i klassen, som fort kan lire av seg sårende ting. Storesøster er sjelden den det går ut over, hun tør si fra og hun trøster dem som rammes. Hun troner ikke på toppen blant jentene, men hun er godt likt og er en som mange vil være sammen med.

Lillemann er ikke like smart sosialt. Han er en veldig følsom liten fyr og han blir lett såret selv, uten at det dermed er sagt at han mobbes. Han kan være ubetenksom og kan nok fint lire av seg ting som sårer andre innimellom også. Men han er veldig lite utspekulert og jeg tror ikke han har evnen til den systematikken som kreves for å være drivkraften i mobbingen. Samtidig kan jeg godt se for meg at han kan dras med av andre og at han ikke er den som sier tydeligst i fra, når det ikke gjelder han selv. Dette er sikkert noe vi med fordel kan snakke mer om.

Det er så rystende inn i margen å lese om det gutten din gjennomgår også, Stine-mor. Jeg håper inderlig det blir tatt tak i. Jeg oppfatter det som at dere har møtt mange problemer i dialog med skolen, og hva hjelper enkeltvedtak når det ikke blir noe bedre ... Jeg håper at medeleven som forårsaket hjernerystelsen ikke slipper helt lett unna en så alvorlig sak, både som enkelthendelse og evt. i rekken av alt annet. Åh, jeg blir så sint så sint og fryktelig lei meg.

Jeg tok opp Odinsaken i niendeklassen min i dag. Vi snakket om fysisk og psykisk mobbing og om hva gutten hadde opplevd, men da vi kom til at det var moren hans som fant ham knakk læreren sammen, gitt, så vi kom aldri videre. Jeg fikk i alle fall oppfordret alle til å lese artikkelen.

Det er bra at denne ufattelig triste saken brukes aktivt til å drøfte hvordan mobbing ødelegger mennesker og til å reflektere rundt egen atferd, både hos foresatte, elever og lærere. Det gjør sterkt inntrykk når mobbingen tar form av en konkret historie, med et ansikt og et navn.

Det er så trist å høre at dere ikke kommer noen veg med situasjonen til gutten din, Stinemor Hvor er det det svikter?

Det jeg synes er litt vanskelig er hva man kan forvente av andre barn, foreldre og av skolen. Fravær av plaging - den er udiskutabel, men det er vel ofte like mye det å ikke være inkludert, ikke oppleve at man er verdsatt, ikke ha noen venner som er vanskelig og skader selvfølelsen langt oppi voksen alder. Hvor mye kan man kreve av barn når det gjelder inkludering og vennskap? Og hvordan hjelper man barn med å se og gjøre det som skal til for at alle har det bra? Jeg har unger i begge ender av hierarkiet og synes ikke dette er enkelt.

Redigert

Jeg fikk meg liten vekker under reunion med grunnskolen der en av jentene forteller om hvor tøft det var å komme som ny i klassen vår og hvor ufine mange av oss var. Jeg ble sittende som et spørsmålstegn for min opplevelse av henne var som en av de mest dominerende i klassen, den som i stor grad hadde definisjonsmakten ifht hvem som var kul, og hvem som ikke var det.

Poenget er ikke hvem som har rett, men at opplevelsen vår er så ulik og at vi husker og legger vekt på ulike ting og følelser. Det sier noe om hvor komplisert dette er og at det er vanskelig å se dette sort- hvitt.

Så klart jeg gjør det, og er obs på hvordan mine barn oppfører seg mot andre. Begge mine barn har blitt mobbet - og har kommet ut av det noenlunde greit. Det kan føre til at de får høyere terskel for å plage andre, eller det kan føre til at de "endelig" kan hevde seg med å "endelig" ikke være den som blir plaget, men som kan være kjip med andre.

Sånn funker gjerne folk. Det er en hel drøss voksne mennesker som ikke har vært in-crowd som ungdom, som kaster seg over muligheten for å endelig være "hipp og kul" og stenge ut andre voksne på for eksempel arbeidsplasser eller forum, for den del.

Min eldste kom hjem med en av gutta i klassen han ikke hadde hatt med hjem før, og fortalte meg at "alle i klassen har plaget ham. Jeg også. Så nå vil jeg gjøre opp for meg." Ergo - både en som har plaget - og superempatisk.

Det er nettopp det, Dronningen. Hvem ville akseptert at noen behandlet oss slik i nabolaget eller på jobben? Når min datter for en tid tilbake fikk seg en rett på trynet og det skulle håndteres med en unnskyldning og litt prat?

Det er en tommelfingerregel, altså. Hvis du ikke hadde tålt det av en kollega når du er 40, så skal det ikke tåles fra en medelev når du er 10.

Maverick skrev:

Sånn funker gjerne folk. Det er en hel drøss voksne mennesker som ikke har vært in-crowd som ungdom, som kaster seg over muligheten for å endelig være "hipp og kul" og stenge ut andre voksne på for eksempel arbeidsplasser eller forum, for den del.

Dette har jeg tenkt en del på etter at tråden kom opp - hvordan jeg selv er. Jeg har kommet fram til at:

• På jobb er jeg nøye med å sørge for at folk inkluderes. Jeg prater med "alle", har hjulpet enkelte som har havnet på utsiden inn igjen og tror jeg kan si at jeg er en ok kollega generelt.
• Samtidig kan jeg være veldig tydelig i diskusjoner på hva jeg mener. Dette kan av enkelte oppfattes som at jeg er noe skarp. Jeg er ikke særlig glad i fredagskaffe, lønningspils og andre sosial opplegg, men det er mest fordi jeg ikke har tid/overskudd.
• Jeg prøver å stoppe andres sladder og nedsnakking av kollegaer, men det betyr ikke at jeg aldri snakker med folk jeg stoler på om andre kollegaer. Her er jeg noen ganger i en gråsone, men jeg jobber med saken.
• Privat vet jeg ikke hvor inkluderende jeg er i forhold til andre voksne. Jeg er introvert, liker å ha mye alenetid og har veldig få nære venner (som jeg ikke ser så ofte). Akkurat nå har jeg ikke kapasitet til å utvide vennekretsen, og det er jo på en måte ekskluderende.
• Samtidig har jeg brukt mye tid på å plalegge og gjennomføre aktivitetstilbud for barnefamlier og andre som er gratis og lavterskel. Å bruke tid på frivillig arbeid som kommer andre til gode tror jeg at jeg kommer til å holde på med hele livet.
• Når det gjelder barn, er jeg nøye på at vi varierer hvem vi inviterer av klassevenner, vi inviterer alle til bursdager og sier aldri nei til besøk hvis vi er hjemme.
• Jeg kommenterer aldri andres utseende eller oppførsel på en negativ måte så ungene hører det. (På tomannshånd med en voksen er jeg nok ikke like flink, men jeg jobber med saken. ) Vi unngår TV-programmer som er basert på intriger og sladder som f.eks. Farmen.

Så alt i alt? Jeg kan leve med hvordan jeg selv er, jeg tror jeg er et ok forbilde for ungene, men jeg har forbedringspotensiale. Og jeg er åpen for at andre kan oppfatte meg som ekskluderende o.l., men håper folk tør si ifra hvis de synes jeg oppfører meg dårlig.

Zoë skrev:

Barn som står stødig i seg selv og er empatiske mobber ikke. Vi har hatt en tråd her inne nylig som het "Er du empatisk" eller noe i den duren, og jeg ble grinete av å lese den - jeg fikk inntrykk av at å være empatisk er en tåredryppende, sentimental affære og at det er ganske kult å ikke være mer enn sånn passe empatisk.

Nå sporer jeg litt av, men jeg ble så overrasket over dette utsagnet at jeg måtte gå tilbake og gjenlese den tråden du nevner, for det var ikke sånn jeg husket den i det hele tatt. Og jeg kan fremdeles ikke se at det er dette som er innholdet i tråden. Jeg blir faktisk litt grinete selv av å se diskusjonen avfeid på denne måten - jeg synes ikke det var noen i den tråden som sa noe negativt om empati, selv om en del av brukerne ikke definerte seg selv som spesielt empatiske.

Jeg tror også det er en alvorlig forenkling å slå fast at folk med selvtillit og empati ikke mobber. Det varierer hvilke utslag det gir å ha empati (og ikke minst varierer det hvem man har empati med!), og jeg tror det er sørgelig mange som kan være en del av et mobbeproblem uten å være det bevisst selv. Dessuten tror jeg en sterk rettferdighetsfølelse kan være en like god forsikring mot å mobbe som empati.

... og nettopp den idéen om at "barn som står stødige i seg selv og er empatiske mobber ikke " er nettopp det som gjør at de "sterke" mobberne, de som har mange venner, som fungerer godt på skolen, som er "teachers pet" - de blir ikke "tatt". Fordi det er så himla utenkelig. Fordi de er så snille og gode. (Mot noen? Ja, definitivt.)

Sa hun, bitter og traumatisert.

Jeg har lest artikkelen, og det er grusomt vondt.

Min gutt på nå 20 år gikk gjennom barneskolen med vedvarende mobbing i alle år.

Det ble aldri tatt skikkelig tak i fra skolens side. Jeg engasjerte meg kraftig, samtidig ble gutten også utredet for ADHD og Dysleksi.

Jeg satt i skolens Driftsstyre siste året hans på barneskolen, og da ble det utarbeidet en handlingsplan mot mobbing som fungerer.
Et tiltak som fungerer er å kalle inn mobber med foreldre og mobbeoffer med foreldre samme dag, helst. Dette ble også gjort da sønnen min begynte på ungdomsskolen, og det ga veldig gode resultater.

Jeg er veldig observant på tendenser til mobbing, om min yngste skulle blitt offer eller om han hadde vært den som mobber.

Maverick skrev:

... og nettopp den idéen om at "barn som står stødige i seg selv og er empatiske mobber ikke " er nettopp det som gjør at de "sterke" mobberne, de som har mange venner, som fungerer godt på skolen, som er "teachers pet" - de blir ikke "tatt". Fordi det er så himla utenkelig. Fordi de er så snille og gode. (Mot noen? Ja, definitivt.)

Sa hun, bitter og traumatisert.

Ja.

Maverick skrev:

... og nettopp den idéen om at "barn som står stødige i seg selv og er empatiske mobber ikke " er nettopp det som gjør at de "sterke" mobberne, de som har mange venner, som fungerer godt på skolen, som er "teachers pet" - de blir ikke "tatt". Fordi det er så himla utenkelig. Fordi de er så snille og gode. (Mot noen? Ja, definitivt.)

Sa hun, bitter og traumatisert.

Oh yes.

Angelique skrev:

Jeg satt i skolens Driftsstyre siste året hans på barneskolen, og da ble det utarbeidet en handlingsplan mot mobbing som fungerer.
Et tiltak som fungerer er å kalle inn mobber med foreldre og mobbeoffer med foreldre samme dag, helst. Dette ble også gjort da sønnen min begynte på ungdomsskolen, og det ga veldig gode resultater.

Jeg tror dette stikk i strid med det som anbefales i dag, faktisk. Med mindre det er snakk om enkeltepisoder mellom barn som er forholdsvis likeverdige i styrke og sosial status. Det anbefales ikke ved langvaring mobbing eller grove mobbe- eller voldsepisoder.

Da Minsta ble banket opp på skolen i vår, ble det umiddelbart slått fast at hun skulle skjermes, og ikke skulle måtte være med på noen form for oppskværing. Mobberen ble holdt unna, og hun skulle få gå i fred. At han skulle be om unnskyldning var aldri på planen; han skulle bare rett og slett holdes helt borte. Hun ønsket ikke noen unnskyldning heller; hun ville bare være i fred.

Hvis jeg hadde blitt banket opp på jobb skulle jeg hatt meg frabedt en unnskyldning, jeg også. Det er bare enkelte ting som ikke kan leges med ord. Men så klart: hadde jeg blitt banket opp på jobb, hadde jeg jo anmeldt vedkommende. Og han hadde mistet jobben. Minsta må gå på samme skole som sin voldsmann i syv år til.