Tør du stille deg selv ubehagelige spørsmål? (Odin-saken)

Det var godt sagt, og jeg er veldig enig med deg, Apple!

Zoë skrev:

Barn som står stødig i seg selv og er empatiske mobber ikke.

Jeg tror også mye mobbing kan foregå på en sånn måte at også empatiske barn ikke forstår at det er mobbing som skjer. F.eks. krever det en del modenhet og digital kompetanse å forstå at ord på skjerm også er mobbing. Selv empatiske barn kan gå i fella å oppleve at mottaker ikke er et "reellt menneske" når mobbingen foregår via sms, chat, forum osv.

Jeg er også enig. Barn kan være svært så empatiske og "modne" men har ofte ikke selvinnsikt nok til å forstå at de faktisk er med på å ekskludere andre barn eller si ting som kan oppleves sårende for andre.

I bunn og grunn tror jeg aldri vi kan ta for gitt av hverken vi som voksene eller barn kan ta for gitt at vi ikke ekskluderer, det å være inkluderende ovenfor andre kreves bevissthet hele tiden synes jeg.

Zoë skrev:

Barn som står stødig i seg selv og er empatiske mobber ikke.

Jeg er helt uenig med deg. Hadde det bare vært så enkelt. Jeg tror alle har vært i situasjoner der de har gjort noe som har bidratt til opplevd mobbing og jeg tror endel av problemet er at vi voksne ser så sort- hvitt på det.

Jeg er enig med Apple. Dette er ikke så enkelt som ja eller nei eller av eller på. Snille, ressurssterke oppegående barn kan stenge ute. Jeg har skrevet dette her inne før, men vi voksne må innse at mobbing ikke bare er slemme barns hakking på en liten stakkar. Det kan likegodt være tilsynelatende greie barn som stenger ute det barnet som ikke har skjønt sosiale koder og som de andre derfor ikke vil være sammen med, det barnet som utagerer og som ingen orker å be hjem, det barnet som "ødelegger" bursdager" eller fotballtreninger med å ikke delta på samme måte som de andre.

Det er ikke slik at barn som mobbes har en spesiell lyte eller egenskap eller utfordring som gjør at de blir mobbet. Selv om noen er mer sårbare enn andre, så er det i de fleste tilfeller ganske vilkårlig hvem som blir mobbeoffer.
Det er ikke slik at barnet som blir mobbet alltid er sosialt klønete, men en effekt av mobbing er jo at det blir nettopp det, eller at toleransegrensen for barnet blir lavere så de blir utagerende, usikker, klønete, tilbaketrukket, stille, bråkete.
Dette er også det som irriterer meg med mobbing. Ansvaret legges over på offferet. Det er de som er klønete, usikker, ikke skjønner sosiale koder, ikke er tøff nok, er for stille, er for fysisk.

Jeg mente ikke å legge skylden på barnet, altså, jeg mente bare å vise at det OGSÅ kan være barn som vi voksne synes er vanskelige og rare som blir mobbet, og at vi voksne dermed også kan bli med på både utestenging og indirekte mobbing.

Jeg synes det er kjempevanskelig. Jeg vet om en liten gutt som klager over at han blir ertet. Og om en liten gutt som var den som fikk skylden for å erte. Så var disse to og en tredje gutt på hyttetur sammen, og han som ble ertet klaget på han andre - konstant. Han som ble beskyldt, protesterte. Da tok faren til tredjemann en stor omvei opp der guttene lekte, og stod i skjul og lyttet. Og så viste det seg at det var han som klaget over å bli plaget, som plaget han som ble beskyldt for å plage. I alle fall denne gangen.

Noen barn er ekstremt hårsåre, min sønn er en av dem. Da har jeg en liten jobb å gjøre med å lære ham at man ikke kan ta absolutt alt som blir sagt opp i verste mening. Man må noen ganger bare lukke ørene. Det betyr ikke at man skal la seg erte, men man skal ikke ta alt som erting heller.

Men dette med foreldre som lukker øyne og ører og som rett og slett bare ikke ser at Mors lille Ole kan være en utspekulert liten jævel er fryktelig dumt. Jeg kjenner som sagt en mor som ikke tror noe vondt om sønnen sin (og dama er verdens snilleste, mest empatiske dame selv). Men sønnen har en litt vrang side, som moren ikke ser. Og med holdningen "min sønn lyver aldri til meg", så blir det unektelig litt vanskelig.

Jeg fikk en gang datteren min gikk i tredjeklasse en telefon fra en mor som syntes min datter hadde vært med på å erte hennes datter. Jeg takket for telefonen og tok tak i det umiddelbart. Og datteren min, som ikke forstod hun hadde ertet, fikk en lengre samtale om at det i grunnen var underordnet all den tid det satt ei jente et sted og gråt fordi hun følte at hun hadde blitt ertet. Og så ringte jeg moren tilbake igjen og fortalte hva jeg hadde snakket med datteren min om.

Tilsvarende tok jeg sønnen min en stripe en gang han ikke hadde vært grei med den kompis (der denne kompisen faktisk hadde sagt at han synes at sønnen min og noen andre gutter ertet noen jenter). Vi hadde en alvorlig samtale, før vi gikk sammen og ringte på døren til gutten det gjaldt, og min sønn måtte be om unnskyldning. Foran kompisen og foreldrene hans (disse gutta er for øvrig veldig gode venner i dag).

Jeg tror at dette med erting/mobbing er veldig komplisert. Og det handler mye om utestengelse også. Skolen minstemann går på har en flott ordning som er ganske effektiv mht å fange opp de som bare går alene, men jeg tror heller ikke det systemet er helt vanntett, dessverre. Men jeg håper inderlig at skolen griper fatt i konkrete mobbesituasjoner, og at vi aldri opplever å få en Odin-sak her (eller noen andre steder, for den saks skyld. )

pøbelsara skrev:

Jeg mente ikke å legge skylden på barnet, altså, jeg mente bare å vise at det OGSÅ kan være barn som vi voksne synes er vanskelige og rare som blir mobbet, og at vi voksne dermed også kan bli med på både utestenging og indirekte mobbing.

Ja.
Mitt poeng er at de barna som mobbes i de fleste tilfeller ikke er rare eller vanskelige eller annerledes. Gruppedynamikk og tilfeldigheter er det som gjør at det ene barnet blir mobbet, men ikke det andre.
Barnet vil ikke være lenge i et sånt utrygt miljø før det begynner å bli "rar", vanskelig, stille, bråkete, you name it....Alt etter hvilke forsvarsmekanismer som faller seg for disse barna. Og mobberne vil få vann på mølla.

Apple skrev:

(...)Jeg tror veldig mange, kanskje alle, innimellom bidrar til mobbing og ekskluderung. Derfor kan jeg ikke si at barnet mitt er en mobber, eller ikke en mobber. Jeg tror han stort sett er grei og jeg har aldri fått tilbakemelding om annet. Men jeg kan ikke garantere at ikke han er blant de syv som fniser sammen med de andre når noen blir gjort narr av, at han ikke følger dn som ekskluderer når man inviterer hjem, at han backer den som får stygge bemerkninger at han ikke selv også velger Per som sistemann på laget osv.

Det er det vi må være klar over! At det ikke er statisk, enten mobber eller ikke mobber. Men at det også går på enkeltsituasjoner. Derfor er det ikke bare å spørre om noen er slemme. For barna er ofte ikke klar over hva de bidrar til selv engang.

Dette er så viktig! Selv om det kanskje ikke oppleves så alvorlig for avsender kan denne summen være nok til å ødelegge mye for mottaker. Her prater vi mye om hvordan man hadde opplevd situasjonen dersom man hadde byttet plass (for eksempel om Lillebror terger Storesøster med en lei kommentar spør vi ham om han syns det er greit når hun sier slikt til ham, og hvor lei seg han blir da). Synes dette er et greit utgangspunkt i ha i mente når man hiver seg med på "lått og løye" hvor det kan oppleves som at man ler av vedkommende og ikke med. Ser at Storesøster gjerne kan være litt nærtagen på slike ting, og tolke ting på en annen måte enn jeg hadde gjort så dette er en god vekker på at man bør ha antennene ute.

pøbelsara skrev:

Jeg er enig med Apple. Dette er ikke så enkelt som ja eller nei eller av eller på. Snille, ressurssterke oppegående barn kan stenge ute. Jeg har skrevet dette her inne før, men vi voksne må innse at mobbing ikke bare er slemme barns hakking på en liten stakkar. Det kan likegodt være tilsynelatende greie barn som stenger ute det barnet som ikke har skjønt sosiale koder og som de andre derfor ikke vil være sammen med, det barnet som utagerer og som ingen orker å be hjem, det barnet som "ødelegger" bursdager" eller fotballtreninger med å ikke delta på samme måte som de andre.

Dette var de to eksemplene jeg kom med på juniors trinn og jeg synes det er litt vanskelig. Junior kjenner de to ganske godt, men leker ikke med de. Han tok ordet for han ene første dagen da han ikke turte og har fått tilbakemeldinger om at junior behandler andre folk bra generelt.På andre siden så kan jeg ikke tenke meg at han aktivt inkluderer heller. Og dette kan jo kanskje også ses på som ekskludering for de som står utenfor.

Jeg har et barn med litt korte antenner. Han har blitt endel plaget selv også, men likevel kan han nok være med på å plage andre barn hvis det faller seg sånn. Han vil nok aldri være den som starter eller driver mobbing fremover, men han kan fint være en av de som bidrar i negativ retning fordi han ikke forstår at den som mobbes blir oppriktig lei seg og fordi han ikke greier å se hele bildet av hva som foregår. Jeg har ikke hørt om at han har hatt en sånn rolle så langt, men jeg er helt sikker på at det er et mulig scenario.

Zoë skrev:

Barn som står stødig i seg selv og er empatiske mobber ikke.

Empati er en egenskap som går ut på å forstå hva andre mennesker føler. Dette er en egenskap som alle andre, den kan brukes på godt og vondt. Jeg synes det er merkelig å tenke at hvis man innehar en spesiell egenskap er man et "bra menneske". Bra mennsker har mye mer med moral, viljen til å se feil hos seg selv og det å kunne tilgi andre.

Mye av den "avanserte" mobbingen krever empati. Folk som svindler andre er ofte ematiske, de vet hvilke "knapper" de skal trykke på. Empati er en egenskap som gir en muligheten til å lettere forstå andre - det er en kjempefordel å være empatisk, men du er ikke et bedre menneske av den grunn.

Ja, jeg tør å stille de ubehagelige spørsmålene om egne barn - jeg har lært på jobb at det ikke er lett å se på utsiden av elevene hvem som er troende til å mobbe.

Det er svært mange foreldre som er "advokater" for barna sine - noe som gjør det særdeles vanskelig å få slutt på en del mobbing.

Denne er bra: http://tjomlid.com/2014/11/08/bekjennelse-fra-en-mobber-og-mobbeoffer/ og beskriver det jeg sier om at man ikke nødvnedigvis føler seg slem når man mobber.

Katta skrev:

Denne er bra: http://tjomlid.com/2014/11/08/bekjennelse-fra-en-mobber-og-mobbeoffer/ og beskriver det jeg sier om at man ikke nødvnedigvis føler seg slem når man mobber.

Jeg skulle til å linke til denne nå. Jeg har, som Gunnar, også vært på begge sider, definitivt uten å skjønne hvor bedritent det er, selv med egen bagasje. Det er dessverre så mye enklere å bli med.

Verden er ikke så enkel som du skal ha det til, Zoë. Det er ikke gode og empatiske stillinger, uskyldige ofre og onde mobbere. Barn og voksne kan gå inn og ut av rollene, alt etter omgivelsene og situasjonene. Empati er ikke en statisk eller utelukkende egenskap.

Jeg er selv mor til en dronning som befinner seg langt opp i klassehierarkiet. Hun er svært empatisk og ømhjertet, men siden hun styrer sammen med et par andre dronninger må hun holdes i sjakk og lære seg å styre med klokskap. Heldigvis har det vært veldig lett å samarbeide med de andre foreldrene og lærerne. Ingen av foreldrene har vært av typen som påstår at deres barn er feilfritt, eller så empatisk at det er umulig at de også kan ordne flokken hierarkisk. Jeg opplever at skolen i hennes klasse har vært "på" og i stor grad anerkjent at disse jentene også har gode lederegenskaper og brukt kreftene deres til noe godt. Problemene vi har opplevd har vært nettopp når lærere har fått det for seg at roller er statiske, og når noen de har utropt som en det er veldig synd på oppfører seg dårlig mot andre. Da blir de hjelpeløse og klønete og det blir en regel for noen, en annen for andre.

Jeg tror det er veldig viktig å diskutere ulike situasjoner og hendelser mye rundt kjøkkenbordet, til tross for at man kan bli helt gal av de lange utlegninger om hvem som sa hva, og hva de kan ha tenkt og jeg bare, "-Hallo?", og hun bare "Snakk til hånden!", men det er vesentlig allikevel.

Min nummer to er på et ganske annet sted i hierarkiet, så hun trenger hjelp til å føle seg trygg og finne hvem hun skal stole på og hvem hun skal holde seg litt unna.

Både min mann og jeg kommer fra håpløst kategoriske svart-hvite familier some mener at folk er sånn eller slik og for bestandig, så det er ikke mye å hente på egen opplæring eller erfaring.

Jeg føler meg 100% sikker på at lillesøster ikke er en mobber.
Storesøster er jeg mer usikker på, hun kan være ganske utfrysende mot farens nye familie og det hun viser frem av seg selv i den situasjonen skremmer meg.
Vi har ofte respekt, mobbing og omsorg oppe som tema i familien.
Jeg kan bare håpe på to ting; at hun har fått noen gode grunnleggende verdier og at eventuelle ofre eller foreldre melder fra ved problemer.

Ja, jeg tør stille meg de ubehagelige spørsmålene når det gjelder mobbing.

Så vidt jeg vet så er ingen av mine barn mobbere nå og ingen av dem blir mobbet. Men jeg kan jo aldri vite dette med sikkerhet. Avhengig at skolen gir beskjed og andre foreldre. Vi har hatt saker hvor mitt barn har vært den som har mobbet eller vært med på noe som kan ha vært starten på mobbing.
Heldigvis har vi opplevd en skole som har tatt ting på alvor med en gang og vi har ryddet mye av veien før det har utviklet seg.

Jeg har unger vi foreløpig får veldig konkrete tilbakemeldinger på at er hensynsfulle, greie med andre og omsorgsfulle med de som er mindre og trenger hjelp. Men jeg er helt klar over at roller skifter, og at de alle har personlighetstrekk som kan gjøre at de havner på "feil side". Eldste er brutalt ærlig, for eksempel, og i tillegg veldig kompetitiv, så det er lett å se for seg at han kan bli utidig mot svake spillere på eget lag. Foreløpig er fair-play-drillingen dominerende, men det kommer jo ikke av seg selv. De to minste er hjertegode, men konfliktunngående meelopers. Må håndteres.