Tør du stille deg selv ubehagelige spørsmål? (Odin-saken)

Imma skrev:

Et hvilket som helst barn klarer å talke en avvisning fra et annet barn og klarer å leve med at en eller annen ikke liker en selv. Men når tre stykker i klassen "bestemmer" at ingen skal like deg. Så blir det vanskelig. I mange tilfeller er ikke disse ungene klar over at de er "ledere", at de setter standaren for hvordan man opptrer mot det barnet som har falt i unåde. Så når det utvikler seg til en mobbesak er de ofte helt uforstående til at de har hatt noe med det å gjøre. Disse barna trenger hjelp til å se sin posisjon, og sin innvirkning.

Huff, dette har jeg selv gjort som voksen. Det er vanskelig det der. Det er en balanse mellom hvordan man skal tåle å bli behandlet selv også. (Som voksen slipper man jo at folk går fysisk til angrep, men det er mange andre måter å bli behandlet på som gjør at man opplever det som tungt.)

Redigert

Jeg sliter virkelig å oppfordre ungene mine til å være sammen med barn som svært jevnlig tyr til vold. Dessverre har det vært barn i klassen til begge mine som har vold som løsning når det oppstår en konfliktsituasjon, og for noen barn oppstår det konfliktsituasjoner svært, svært ofte. En ting er å være inkluderende, men jeg utsetter ikke ungen for slag og spark med vitende og vilje.

Derimot har jeg/har jeg hatt kontakt med barnas lærer, og bedt om det er ting vi som voksne kan bidra med. Og noen ganger er det det. Andre ganger er nok problemet større enn som så.

Jeg synes det er utrolig vanskelig, å skulle oppfordre til inkludering der det er som du sier, Tjorven. Jeg mener også at alle har en selvsagt rett til å ikke bli utsatt for vold i hverdagen sin. Jeg blir rasende når man tar lett på at barn blir utsatt for vold fra andre barn.

Samtidig har vi opplevd en sak hvor den lille tassen som var voldelig opplevde avvisningen fra de andre som hjerteskjærende ekskluderende, og det var virkelig vanskelig å håndtere. Saken er ikke løst permanent, tror jeg.

Selvsagt skal ikke barn oppfordres til å ha kontakt med barn som er voldelige mot dem. Selvsagt ikke! Det får være måte på hva man skal pålegge barn å måtte finne seg i og ha ansvar for.

Som om jeg hadde ønsket å ta ansvaret for at kollegaen som slår meg på jevnlig basis har noen å snakke med i lunsjen. Nei, det får jammen være noen andre sitt ansvarsområde.

Derimot syns jeg godt barn kan oppfordres til å være mer inkluderende mot unger som bare er kjipe, som man ikke liker så godt eller som er skikkelig rare. I motsetning til vold, er det ikke skadelig å tilbringe tid sammen med en som er treig, rar eller klønete. Å måtte være sammen med en du er redd for at skal slå eller sparke, er potensielt skadelig, og selvsagt skal barn slippe en slik belastning.

Vi har snakket mye med eldste om at barn som ikke alltid er like greie med andre ofte har det vondt selv, av varierende årsaker. Vi oppfordrer henne til å ikke finne seg i mishandling, men heller ikke dømme eller være slem tilbake. Trekk deg ut av situasjonen, si tydelig ifra at dette er ikke greit og om nødvendig si ifra til en voksen. Men hun går i barnehagen enda, og dette er nok enklere på dette nivået.

Jeg tenker at det er viktig å se på mobbing som noe mer enn bare mellom mobber og offer og deres roller i det som skjer. Det er gjerne sånn at i klasser der mobbing foregår og mobber er blant de populære, så er det gjerne sånn at også de barna som ikke blir mobbet føler seg utrygge og tvunget til å ta valg de kanskje ikke ønsker. For hva skjer dersom de nekter og blir degradert til mobbeoffer. Jeg gikk på barneskolen i en klasse der det var ekstremt dårlig miljø og det ble i stor grad styrt av en queen bee. Hun var pen, skoleflink og fikk aldri korrigert adferden sin av lærerne. Jeg har trodd at mange av de andre jentene i klassen som var populære og inkludert hadde det bra, men etter at jeg ble voksen har jeg blitt fortalt av flere at de ikke fikk ta egne valg og i stor grad måtte velge klær, fritidsaktiviteter og venner utifra hva denne jenta ønsket.

En annen ting er at en del av disse som har opplevd at de får styre andre mennesker på denne måten faktisk får et stort sjokk når de kommer på videregående og oppdager at andre folk faktisk ikke gidder å være sammen med dem lenger. Når de andre har fått selvtillit nok til å velge venner utifra positive kvaliteter og ikke basert på frykt eller ønske om popularitet.

Når det gjelder barn som er voldelige, så trenger de jo voksen veiledning og hjelp. Da må voksne ta seg tid til å skape anledninger for disse barna å lære disse hvordan de skal oppføre seg sosialt uten at det setter andre barn i fare. Det kan så klart ikke være andre barn sitt ansvar.

Jeg syns det er et poeng å ansvarliggjøre de rundt også jeg. De elevene som lar det skje, og ikke sier noe i mot.