Fattige barn i Norge

[Jessica]

http://www.aftenposten.no/nyheter/ir...cle2495665.ece

Slik vi ser i denne artikkelen så er det spesielt barn med ikke-vestlig bakgrunn som sliter. Dette er veldig vondt og trist. Jeg tror faktisk det er bedre å være fattig i et fattig land enn fattig i et rikt land.

Som følge av min helse og min sykdomshistorie de siste ni årene har vi slitt i perioder økonomisk. Heldigvis har vi klart oss, men til tider har det vært stramt. Vi har hatt penger til mat, men bursdager, innsamlinger, turer med skolen, utstyr til aktiviteter, kontingenter for at barna skulle delta osv. har vært luksus. Vi har ikke vært fattige, men kjent på det å ha dårlig økonomi.

Det som provoserer meg mest er når foreldre med god økonomi sitter på foreldremøter og sier at en hundrelapp må da alle kunne unne barna sine. Den der og lignende uttalelser har jeg hørt flere ganger og jeg blir forbannet. Det vises ikke at man er fattig i Norge.

Jeg er veldig FOR gratisprinsippet i skolen. Mange voksne håner gratisprinsippet og syns det er noe tull. Det er trist at de ikke ser lenger enn til sin egen nese.

Hva tenker dere om dette?

[Pio]

Jeg tenker at jeg er helt enig i det du sier, og at å ha så dårlig råd at man ikke kan "unne" ungene en 100-lapp oppleves som et nederlag.
Vi har hatt dårlig råd tidligere og jeg opplevde at inntil en viss grense så var det greit å prate med folk om det, og vi spøkte ofte med det selv- såkalt galgenhumor.
Under den grensen var det bare pinlig og vondt og man ville helst bare glemme det, og langt mindre prate med andre om det.

[Maz]

Jeg er også for gratisprinsippet i skolen, men jeg ser jo poenget med å få til litt ekstra. Enkelte barnehager her har nå funnet en vei rundt det at de ikke kan kreve turpenger, og gjort det slik at arbeidsutvalget har en konto der innbetaling er frivillig. Ingen får hvite hvem som betaler inn, pengene går til alle barna.

Det synes jeg er en grei løsning også for skoler når realiteten er at de ikke får alt.

[Jessica]

Opprinnelig lagt inn av Pio, her.

Jeg tenker at jeg er helt enig i det du sier, og at å ha så dårlig råd at man ikke kan "unne" ungene en 100-lapp oppleves som et nederlag.
Vi har hatt dårlig råd tidligere og jeg opplevde at inntil en viss grense så var det greit å prate med folk om det, og vi spøkte ofte med det selv- såkalt galgenhumor.
Under den grensen var det bare pinlig og vondt og man ville helst bare glemme det, og langt mindre prate med andre om det.

Enig. Man føler seg nedverdiget og skitnet til. Utad vil vi jo alle være såkalt "vellykket".

En annen ting som provoserer meg er at enkelte lever i den tro at de som sliter økonomisk har kun seg selv å skylde. Det vet jeg så altfor godt ikke er sant. Enhver kan havne der. Ingen av oss kan si med 100 % sikkerhet at vi ALDRI blir fattige. Den veien kan være ganske så kort...

[Jessica]

Opprinnelig lagt inn av Maz, her.

Jeg er også for gratisprinsippet i skolen, men jeg ser jo poenget med å få til litt ekstra. Enkelte barnehager her har nå funnet en vei rundt det at de ikke kan kreve turpenger, og gjort det slik at arbeidsutvalget har en konto der innbetaling er frivillig. Ingen får hvite hvem som betaler inn, pengene går til alle barna.

Det synes jeg er en grei løsning også for skoler når realiteten er at de ikke får alt.

Det høres ut som en flott løsning. Jeg har vært borti lignende selv der alle som ville betalte til felleskassa anonymt. Likevel er det noen pengesterke foreldre som må lage et stort poeng, og en diskusjon om, hva gjør vi med de som ikke betaler? Der de mer eller mindre direkte sier at de som ikke betaler snylter på andres penger....

Samme har jeg opplevd der noen foreldre ikke har møtt til dugnader. Min mann har artrose i fingerleddene og skal helst ikke bære ting (selvom han gjør det og får store smerter etterpå), og jeg har lymfeødem i armen og kan ikke bære. Vi deltok på dugnad til tross for at vi ikke burde ha gjort det. Vi er livende redd for å bli dømt som latsabber som ikke kommer på dugnad.... Ingen vet hvorfor de som ikke møter opp på dugnad kommer. Det finns også foreldre som sliter psykisk og syns slike situasjoner er vanskelige å takle.

[Tove]

Opprinnelig lagt inn av Jessica, her.

Det som provoserer meg mest er når foreldre med god økonomi sitter på foreldremøter og sier at en hundrelapp må da alle kunne unne barna sine. Den der og lignende uttalelser har jeg hørt flere ganger og jeg blir forbannet. Det vises ikke at man er fattig i Norge.

Dette irriterer meg også. I barnehagen til vesla ble det bestemt at barna skulle få alle måltiden dere, mot mer betaling selvsagt. For det ble ikke mange kronene, men for noen kan de usle kronene bety mye. Og jeg synes det er surt selv å måtte betale for noe jeg ikke har bruk for. Det er sjelden vesla har behov for frokost i barnehagen, og om hun har det, så kunne jeg smørt matpakke. Det var slik at alle måtte bli med på denne ordningen, og flertallet avgjorde... Det virker som alle har så god råd, og at det ikke tenkes på de som sliter for å få endene til å møtes. Man strever med å henge på dette pengestyret hele tiden, slik at ungene ikke skal føle seg utenfor...