What's your cultural dealbreaker?

[Cuyahoga]

Jeg tror ikke jeg har noen sånne dealbreakere? Det er temaer og interesser som jeg synes er fryktelig kjedelige, men jeg synes det er et mål å kunne føre en høflig samtale med alle, også med folk som har helt forskjellige interesser og oppfatninger enn meg.

Noen ganger i løpet av et år treffer jeg menn som virkelig er fullstendig ute av stand til å føre en samtale om noe annet enn lastebiler. (Jeg har prøvd. Jeg har prøvd været, jeg har prøvd jakt, jeg har prøvd traktorer, jeg har prøvd hele repertoaret mitt av tradisjonelle mannsrolleinteresser, men det eneste er altså lastebil. ) Da sier det jo seg selv at vi ikke akkurat oppsøker hverandre utenom de settingene hvor vi må møtes, men vi omgåes jo sivilisert når vi møtes.

Og det er vel litt sånn det er? At dersom man har veldig forskjellige interesser så omgåes man ikke så mye, ut av et gjensidig ønske, mens dersom man generelt har en del sammenfallende interesser, så lever Lise, som kun leser russiske klassikere på originalspråket, fint med at Kari synes Alkymisten er det beste som er skrevet. :ikke akkurat rakettforskning:

[Mrs. Longbottom]

Opprinnelig lagt inn av Toffskij, her.

Snobbediskusjonen ender jo med skingrestemme og skyttergraver før du rekker å si Coelho, så den kan vi godt droppe å gjenta.

Apropos det, hvordan sier man egentlig Coelho?

[Blå]

Jeg har tenkt litt på denne og tror simpelthen ikke at jeg har en cultural dealbreaker. Jeg har i hvert fall aldri opplevd at jeg har reagert så negativt på noens kulturelle preferanser at det får meg til å se på dem annerledes, eller at det er mindre aktuelt å være venner med dem, eller omgås dem. Kanskje jeg bare har venner som er veldig like meg, jeg vet ikke.

Det eneste måtte være folk som lar tven stå på når de får besøk. Det har jeg opplevd. De slår lyden ned, men tven blir stående på, og man sitter sånn at den tar oppmerksomheten. Det er forferdelig forstyrrende og virker som om man egentlig ikke har lyst på besøket. Det er veldig nedtur.

[Anne C]

Jeg innrømmer å ha kjøpt Fifty shades bøkene. Men jeg har aldri fått lest de.

[ming]

Jeg har lest Fifty Shades, Isfolket (på ungdomsskolen) og Alkymisten (kjeeedelig) og sett nesten en hel sesong Paradise Hotel for noen år siden. Alt med passe mengde iråånisk distanse, selvsagt.

Jeg har ikke mange kulturelle dealbreakere, altså. Folk må gjerne elske DDE, ikke ha lånekort på biblioteket, mene at "Hjarte på rette staden" er tidenes TV-serie, dra på Alternativ-messe, spå i tarot, synes Alkymisten er stor litteratur osv osv. Men stemmer folk FRP, og syns det viktigste i verden er billigere bensin, billigere alkohol og færre bomveier, da skygger jeg banen. Jeg har prøvd. Jeg smiler og er høflig, prøver å unngå betente samtaleemner, men det varer ikke lenge.

[him]

Opprinnelig lagt inn av ming, her.

Jeg har ikke mange kulturelle dealbreakere, altså. Folk må gjerne elske DDE, ikke ha lånekort på biblioteket, mene at "Hjarte på rette staden" er tidenes TV-serie, dra på Alternativ-messe, spå i tarot, synes Alkymisten er stor litteratur osv osv. Men stemmer folk FRP, og syns det viktigste i verden er billigere bensin, billigere alkohol og færre bomveier, da skygger jeg banen. Jeg har prøvd. Jeg smiler og er høflig, prøver å unngå betente samtaleemner, men det varer ikke lenge.

Problemet er at det er jo en korrelasjon mellom hva man liker kulturelt og hvem man er - selvfølgelig er folk fulle av overraskelser og det er stor forskjell på å like ting på grunn av uttrykket heller enn innholdet (beste er jo når det er et samsvar da). Tror feks det var Tallulha som hadde et eksempel her opp med en rapper som hadde kvinnefientlige tekster. Jeg elsker mye musikk kun på grunn av uttrykket, og ikke fordi innholdet er noe å legge vekt på (eller jeg er helt uenig i). Så dette er ikke ett 1:1 forhold, men det er et forhold.

For å bruke Frp som eksempel: Jeg tror det er en sammenheng mellom det å ha lånekort på biblioteket og det å fortsatt ønske å ha denne tjenesten som et gratistilbud.

[ming]

Opprinnelig lagt inn av him, her.

Problemet er at det er jo en korrelasjon mellom hva man liker kulturelt og hvem man er - selvfølgelig er folk fulle av overraskelser og det er stor forskjell på å like ting på grunn av uttrykket heller enn innholdet (beste er jo når det er et samsvar da). Tror feks det var Tallulha som hadde et eksempel her opp med en rapper som hadde kvinnefientlige tekster. Jeg elsker mye musikk kun på grunn av uttrykket, og ikke fordi innholdet er noe å legge vekt på (eller jeg er helt uenig i). Så dette er ikke ett 1:1 forhold, men det er et forhold.

For å bruke Frp som eksempel: Jeg tror det er en sammenheng mellom det å ha lånekort på biblioteket og det å fortsatt ønske å ha denne tjenesten som et gratistilbud.

Ja, ikke sant? Og dermed har jeg ikke nære venner uten lånekort. Men da er det ikke mangelen på lånekort som er dealbreakeren, for å si det sånn.

[Teflona]

Ekte dealbreaker: hun som synes biografien til Eli Hagen var en av de beste bøkene hun hadde lest.

[rine]

Opprinnelig lagt inn av Teflona, her.

Ekte dealbreaker: hun som synes biografien til Eli Hagen var en av de beste bøkene hun hadde lest.

Forresten: I disse kindle-tider, er det vel neppe særlig oppsiktsvekkende at noen ikke har lånekort på biblioteket?

[Billa]

Tja, jeg vet nesten ikke... Jeg tror egentlig at jeg generelt er rund som en ball (både i ført og overført betydning), og såpass sosial intelligent at jeg klarer meg godt i de fleste settinger. Jeg kjenner ingen som jeg UNNGÅR på grunn av noen konkrete holdninger eller politisk tilhørighet. De færreste driver jo og kontinuerlig fremhever de samme enkeltmeningene eller holdningene hele tiden, vi er gjerne mer komplekse enn det.

Min erfaring er egentlig at alle har både OK og ikke så OK sider (undertegnede inkludert), og hvis en av mine venner skulle mangle lånekort (siden det ble nevnt her), men samtidig jobbe frivillig i Dyrebeskyttelsen (som er en av mine absolutte hjertesaker), så er det noe jeg fint kan leve med.

[Candy Darling]

Jeg har ikke lånekort. Det eneste det betyr, er jo at jeg kjøper bøkene mine selv?

Mannen og sønnen min har, da.

[Teflona]

Jeg har lånekort, men bruker det ikke, jeg kjøper bøkene eller låner av andre. Mest det første. Jeg kliss nye bøker, men jeg kan godt gi dem bort når jeg har lest dem. De andre i familien har lånekort.

[him]

Opprinnelig lagt inn av Candy Darling, her.

Jeg har ikke lånekort. Det eneste det betyr, er jo at jeg kjøper bøkene mine selv?

Det er vel litt opp og ned i livet når man har råd til å prioritere bøker eller ikke? Jeg har kjøpt alle bøkene mine i ... tja, ca 4-5 år? Men da jeg var student hadde jeg ikke hatt råd til å lese uten biblioteket. Men dette er jo flisespikkeri, poenget mitt var ikke å bombastisk slå fast at det sikker er noe gæli med de som ikke har lånekort på biblioteket. Poenget mitt er vel at grunnen til at man overhode bryr seg om andre sine kulturelle preferanser er vel fordi man antar at det betyr noe mer? Eventuelt at man bruker så mye av fritiden sin på kulturelle ting at de man skal ha som venner må "matche"? Og det siste gjelder ikke meg. Jeg gjør en del kulturelle ting (film, teater etc) på fritiden, men kan like gjerne gå en tur i skauen/på kafe hvis jeg skal være sosial.

[Candy Darling]

Eller, det er ikke sant, jeg HAR lånekort et eller annet sted. Sist sett før jeg flyttet fra downtown i 2005.

[Anne C]

Jeg har heller ikke lånekort. Gutta har. Mannen har vel knapt hatt noen gang. Men så leser han ikke bøker heller. Dessverre.

[Chablis]

Vi har lånekort og låner mye bøker.

[ming]

Det var ikke mangel på lånekort som var dealbreakeren, da. Jeg har virkelig ikke oversikt over hvorvidt alle i omgangskretsen min har lånekort. Jeg har ingen kulturelle dealbreakere jeg kommer på, men som him sier, kan man se enkelte sammenhenger mellom politiske dealbreakere og enkelte kulturelle ting - f.eks. lånekort eller ikke.

[Pebbles]

Jeg blir oppriktig glad av å snakke med folk som har en genuin litteratur-/kulturinteresse, Men om det glir over i utpreget kultursnobberi, merker jeg at interessen min for den personen fader litt ut. Det blir en blanding av kjedelig og pinlig. Om man er mer opptatt av hva som gir kulturell kred enn hva man genuint sett liker, mister jeg interessen (ikke at det på noen måte er gjensidig ekskluderende - det er som regel ikke så vanskelig å merke forskjellen mellom snobberi og genuin interesse).

[Candy Darling]

Dealbreaker eller ei, jeg blir ganske obstfeldersk av å se feeden min en ESC-lørdag. En gang hadde vi middagsgjester som lurte på om ESC-finalen kunne stå på i bakgrunnen. Jeg ble virkelig oppriktig overrasket over at voksne mennesker mener TV er viktigere enn middag med venner.

[Einhyrningur]

Opprinnelig lagt inn av Candy Darling, her.

Dealbreaker eller ei, jeg blir ganske obstfeldersk av å se feeden min en ESC-lørdag. En gang hadde vi middagsgjester som lurte på om ESC-finalen kunne stå på i bakgrunnen. Jeg ble virkelig oppriktig overrasket over at voksne mennesker mener TV er viktigere enn middag med venner.

Var det meg? Det har jeg og spurt om en gang.