Jeg vil ha din ærlige mening om kaptein Sabeltann! Og gjerne en diskusjon...

[Maverick]

Opprinnelig lagt inn av Skremmern, her.

Jeg synes mye av det mannen hører på er megadårlig, men er det riktig å kalle det dårlig kvalitet av den grunn? Fordi den ikke matcher min smak? Jeg har en onkel som glemmer alle sorger (og han har maaaaange) når han hører på dansebandmusikk, og selv om det er det aller verste jeg vet, er det det aller beste han vet og kvalitetsmusikk for han.

Dette er Scarletts kjepphest, men jeg er helt enig med henne. Man hører forskjell på kvalitet selv om man ikke liker genren.

Opprinnelig lagt inn av Polyanna, her.

Jeg er oppriktig overrasket over at det er musikken som er hovedinnvendingen mot dette kommerse, bråkete, voldsforherligende og pirat-dyrkende mølet.

Njah, det er hele pakka. Jeg hadde mye mulig vært mildere innstilt om det ikke hadde fulgt med en overkommersialisert merchandise-pakke.

[Skremmern]

Opprinnelig lagt inn av alfaCharlie, her.

Dette er Scarletts kjepphest, men jeg er helt enig med henne. Man hører forskjell på kvalitet selv om man ikke liker genren.

Hva mener du? Så lenge musikken fenger blir det vel kvalitet for den personen?

[Niobe]

Opprinnelig lagt inn av Skremmern, her.

Hva mener du? Så lenge musikken fenger blir det vel kvalitet for den personen?

Nei, det gjør vel ikke det? Innenfor musikkgenrer jeg både liker og ikke liker, så er det musikk jeg ikke opplever som kvalitetsmusikk.

[allium]

Opprinnelig lagt inn av Niobe, her.

Nei, det gjør vel ikke det? Innenfor musikkgenrer jeg både liker og ikke liker, så er det musikk jeg ikke opplever som kvalitetsmusikk.

Enig. Akkurat som at jeg, som egentlig ikke liker rødvin, likevel kan kjenne forskjell på god og dårlig rødvin.

[Skremmern]

Opprinnelig lagt inn av Niobe, her.

Nei, det gjør vel ikke det? Innenfor musikkgenrer jeg både liker og ikke liker, så er det musikk jeg ikke opplever som kvalitetsmusikk.

Ja, det er det jo ingen som benekter? Mitt spørsmål er om det er riktig å bedømme hva som er kvalitet og ikke på vegne av andre. Jeg føler det ikke er riktig å utelukke musikk jeg anser har dårlig kvalitet på vegne av mine barn. Det får de neste finne ut av selv, utvikle sin egen smak. Jeg kan som tidligere nevnt kutte ut "skadelig" og lite egnet musikk.

[Daisy]

Opprinnelig lagt inn av Polyanna, her.

Jeg er oppriktig overrasket over at det er musikken som er hovedinnvendingen mot dette kommerse, bråkete, voldsforherligende og pirat-dyrkende mølet.

Jeg også. Musikken er jo fengende.

Jeg har en Sabeltannfrelst 2.5åring, og Sabeltann har brakt utrolig mye lek og glede inn i hans verden. Han synger og skråler, leker og ler og har det SÅ MORRO! Dermed blir jeg entusiastisk også, jeg synes det er så kjekt at han driver med rollelek.

Baksiden er at det kan bli en tildels aggressiv rollelek som vi prøver å begrense. Jeg er f.eks imot sverd, men herregud, en liten gutt med triste triste øyne som ser på alle guttene som springer rundt med sverd i Dyreparken kunne jeg ikke motstå altså. Så jeg kjøpte den minste dolken jeg fant.

Gutten min er så frelst at han tilogmed donerte smokken sin, hans aller herligste, kjæreste, før han ble 2 år og 6 mnd.

[Polyanna]

Opprinnelig lagt inn av Sybil, her.

Jeg også. Musikken er jo fengende.

Iler til: Jeg syns IKKE noe om musikken. Men det plager meg lite i forhold til det andre.

[Daisy]

Opprinnelig lagt inn av Polyanna, her.

Iler til: Jeg syns IKKE noe om musikken. Men det plager meg lite i forhold til det andre.

Jeg skjønte det Men JEG hadde dilla på musikken i sommer. Kan man annet enn når Sabeltann har blitt kjørt hele veien Oslo-Bergen??

[Teofelia]

Opprinnelig lagt inn av Sybil, her.

Jeg skjønte det Men JEG hadde dilla på musikken i sommer. Kan man annet enn når Sabeltann har blitt kjørt hele veien Oslo-Bergen??

Nå har jeg en Pondus-stripe på netthinnen.

[Polyanna]

Opprinnelig lagt inn av Sybil, her.

Jeg skjønte det Men JEG hadde dilla på musikken i sommer. Kan man annet enn når Sabeltann har blitt kjørt hele veien Oslo-Bergen??

Kan ANNET? Ja, man kan bli GAL!!

Jeg heiser Nordstoge flagget mitt igjen jeg nå.

Jeg vet at Thåstrøm gråter hjertet sitt ut i musikken sin i en kvalitet som er rimelig udiskutabel. Man kan like musikken eller ikke - men det er ekte saker.

Men Nordstoga har kvaliteter han også i en og annen låt. Han får meg til å le iblant. Og til å lure på om jeg noen gang klarer å etterligne den dialekten.

Hanna Montana har også en kvalitet for de småjentene som danser og synger til låtene hennes. Og det er hevet over enhver tvil at Sabeltann har hatt kvalitetsmusikk for ungene mine da de var i den alderen.

etterhvert som vi utvikler oss forandrer smaken seg, og utvikles med oss. Det er jo ikke så mange trettiåringer som hører på Sabeltann eller frøken Montana. Det henger riktignok igjen noen på danseband, men jeg skal være villig til å si at det er en utvikling det og. :storsinnet:

Jeg tror ikke det er nødvendig å pushe ungene på det vi mener er god kvalitet av musikk. De er små svamper - de suger til seg informasjon og inntrykk hele tiden. Og etterhvert får de oversikt og lærer hva de fremdeles liker og hvilke konsepter som er oppbrukt.

[Røverdatter]

Selvsagt er det kvalitetsforskjeller innenfor musikk som det er innenfor all kultur. Det må dog ikke forveksles med personlig smak. Jeg, for eksempel, elsker romantiske komedier selv om jeg vet at de fleste av dem er totalt fri for den graden av kunstutøvelse de måtte hatt om de skulle hatt snev av kvalitet. Det gjelder for musikk også. Selv om Britney Spears selger masse, masse plater, så er jo selve det musikalske av svært lav kvalitet. At et menneske er i stand til å synge eller spille gitar eller fløyte eller whatever er ikke enbetydende med at det de utøver er verdt noe rent kvalitetsmessig. Selv ikke om det finnes noen som liker det som leveres.

[Maverick]

Jeg velger å tro at de som ikke skjønner at man objektivt kan høre forskjell på god og dårlig kvalitet innenfor genre man selv ikke liker rett og slett ikke har peiling.

Jeg kan ihvertfall ikke skille det ene dansebandet fra det andre. Ikke CW artistene eller abstrakt jazz heller.

[Candy Darling]

Og det som aC og Kasia sa. Smak og kvalitet er ikke det samme. Og jeg forbeholder meg retten til å lære barna mine hva kvalitet er på kultur, selv om jeg ikke utøver sensur på hva de skal like.

Rhett har et enormt mye bredere spekter på musikk enn meg, og etter kun 8 år sammen kan også jeg høre at noe 80-tallsmusikk faktisk har kvalitet. Det er ikke alt vi blir enige om, men det er lett å høre at f.eks. noe Talk Talk er nyskapende, mens Sinitta-Sabrina-Samantha er og blir møl. Smiths er jo seff i en klasse for seg, uavhengig av årstall.

Barna mine får høre musikk i bilen, hos oss går det på rundgang. I går var det mammas musikk, nå er det Sneipens, og etterpå pappas. Men det er jo vi som har laget hans spilleliste, likevel. Der er det alt fra Egner og Prøysen til Postman Pat, og heldigvis ber han stort sett om Nøtteliten eller Bakvendtland.

[Skremmern]

Opprinnelig lagt inn av Scarlett, her.

Og jeg forbeholder meg retten til å lære barna mine hva kvalitet er på kultur, selv om jeg ikke utøver sensur på hva de skal like.

Dette er jo veldig fancy skrevet, men hvordan fungerer det i praksis? Betyr det ikke akkurat det samme jeg sier? At man deler sin musikk med andre og hva det er med musikken, artisten og stilarten man liker? Jeg er veldig glad i musikk selv, og det jeg er glad i liker jeg også å snakke om. Så når jeg spiller det jeg liker og anser som kvalitetsmusikk innen køntrisjangeren f.eks., snakker jeg gjerne med storesøster om "den tiden".

Det jeg derimot ikke skjønner, er denne universalforståelsen av hva som er bra og hva som ikke er fullt så bra innenfor og utenfor de forskjellige sjangere? Jeg har vel mine preferanser, mens andre har sine. Så hva gjør min kvalitetsmusikk bedre enn onkel sin? Hvordan kan man bestemme dette på vegne av andre? Litt av min greie med musikk er ikke å få alle til å like min musikk, men at alle finner sin greie som gjør for dem det f.eks. Johnny Cash gjør for meg.

Broren min sverget til Metallica i sine ungdomsår. Helt til Black Album kom. Da solgte Metallica sjela si, kvaliteten på musikken stupte og angry fans tok hatten sin og forlot festen for godt. Det er fremdeles Metallica som synger på Reload-CD-en, men musikken er langt ifra den samme, kvaliteten er forandret og det har kommet nye fans til i kjølevannet av Black Album. Er det de "nye" eller "de gamle" eller "de trofaste" som vurderer kvaliteten riktig her?

Dette er svært individuelt, er det ikke? Jeg må innrømme at jeg nok er gammel og utgått som ikke skjønner det du og aC snakker om. Altså, jeg skjønner ordene som står skrevet, men får ikke helt tak i hva dere mener.

[Polyanna]

Kvalitet har ganske mye objektivt i seg. Smak er 100% subjektivt.

Helt på linje med Scarlett og co her.

[Lilith]

Prisen for tingene de selger er helt sinnsyke, bortsett fra det har jeg ingenting i mot kaptein Sabeltann. Det appellerer til barns fantasi på så mange måter, og det synes jeg er veldig bra.

[Teofelia]

Skremmern: du kan på mange måter vurdere kvaliteten på musikk ut i fra samme kriterier som du vurderer kvaliteten på en sofa. Alle vil vel være enige om at det er forskjell på kvaliteten på sofaer? Noen sofaer varer i årevis, tåler langvarig slitasje og er like fine selv etter to generasjoners bruk. Andre sofaer er vonde å sitte i og går i stykker etter få år. Om man liker kvalitetssofaen eller ikke, er i grunnen mindre relevant for kvaliteten; noen vil si at det er en flott sofa, mens andre kan synes den er gørrstygg, men det at den har holdt seg fin og komfortabel i 40 år borger likevel udiskutabelt for kvalitet.

I tillegg til holdbarhet og komfort, som er ganske objektivt, har man et estetisk aspekt som er langt vanskeligere å vurdere, siden det er langt mer subjektivt, men også der har man en del retningslinjer å gå etter. For eksempel spiller det en rolle om sofaen er original, eller om det går 13 på dusinet av den. Er det en av de første sofaer av sitt slag, eller er det en kopi av noe som noen andre har laget mange ganger før? Det spiller også en rolle hvor godt designet holder seg i tiden: synes dine barnebarn at den er fin når de overtar den, eller ansees den for å være håpløst umoderne om ti år.

På samme måte kan man bedømme kvaliteten i musikk. Det er et kvalitetstegn at musikken fortsatt spilles 30 år, 50 år, 200 år etter at den ble laget. Det er et kvalitetstegn at musikken ikke blir umoderne, at den er nyskapende og at andre musikkskapere bruker den som mal for ny musikk. Alt dette er lett å vurdere i ettertid; man kan la historien tale for seg selv, men for et trenet øre vil det være mulig å plukke ut mange av disse kvalitetene umiddelbart og forutsi hva slags musikk som vil vare og som er av god kvalitet.

Nyskapende, original og varig er viktige nøkkelord når man skal vurdere musikkens kvalitet. Med andre ord ikke helt ulikt de kriteriene man vil vurdere en sofas kvalitet ut i fra.

Merk at jeg ikke snakker om det å like musikken. Jeg snakker om musikkens kvalitet, som er et langt mer objektivt mål på musikk enn smak og behag. Det går aldeles utmerket godt an å like musikk som ikke varer i 100 år og som dine barnebarn ikke gidder å høre på.

[Skremmern]

Opprinnelig lagt inn av Teofelia, her.

Skremmern: du kan på mange måter vurdere kvaliteten på musikk ut i fra samme kriterier som du vurderer kvaliteten på en sofa. Alle vil vel være enige om at det er forskjell på kvaliteten på sofaer? Noen sofaer varer i årevis, tåler langvarig slitasje og er like fine selv etter to generasjoners bruk. Andre sofaer er vonde å sitte i og går i stykker etter få år. Om man liker kvalitetssofaen eller ikke, er i grunnen mindre relevant for kvaliteten; noen vil si at det er en flott sofa, mens andre kan synes den er gørrstygg, men det at den har holdt seg fin og komfortabel i 40 år borger likevel udiskutabelt for kvalitet.

I tillegg til holdbarhet og komfort, som er ganske objektivt, har man et estetisk aspekt som er langt vanskeligere å vurdere, siden det er langt mer subjektivt, men også der har man en del retningslinjer å gå etter. For eksempel spiller det en rolle om sofaen er original, eller om det går 13 på dusinet av den. Er det en av de første sofaer av sitt slag, eller er det en kopi av noe som noen andre har laget mange ganger før? Det spiller også en rolle hvor godt designet holder seg i tiden: synes dine barnebarn at den er fin når de overtar den, eller ansees den for å være håpløst umoderne om ti år.

På samme måte kan man bedømme kvaliteten i musikk. Det er et kvalitetstegn at musikken fortsatt spilles 30 år, 50 år, 200 år etter at den ble laget. Det er et kvalitetstegn at musikken ikke blir umoderne, at den er nyskapende og at andre musikkskapere bruker den som mal for ny musikk. Alt dette er lett å vurdere i ettertid; man kan la historien tale for seg selv, men for et trenet øre vil det være mulig å plukke ut mange av disse kvalitetene umiddelbart og forutsi hva slags musikk som vil vare og som er av god kvalitet.

Nyskapende, original og varig er viktige nøkkelord når man skal vurdere musikkens kvalitet. Med andre ord ikke helt ulikt de kriteriene man vil vurdere en sofas kvalitet ut i fra.

Merk at jeg ikke snakker om det å like musikken. Jeg snakker om musikkens kvalitet, som er et langt mer objektivt mål på musikk enn smak og behag. Det går aldeles utmerket godt an å like musikk som ikke varer i 100 år og som dine barnebarn ikke gidder å høre på.

Jeg er ikke enig i at du kan sammenligne dette med en sofa, altså.

Når det er sagt, har jeg min definisjon på hva som er kvalitetsmusikk, det jeg derimot stusser på, er om mine vurderinger er "riktigere" enn f.eks. min onkels. At det faktisk finnes en fasit og en universallov som tar for seg god kvalitet på den ene siden, og dårlig på den andre. Jeg skjønner (også) at dere skiller mellom kvalitet og smak, men disse henger gjerne tett sammen når man foretar sine vurderinger. Det er kanskje heromkring vi er uenige? Jeg kan være tilbøyelig til å si at det finnes musikk med god kvalitet jeg ikke hører på. Jeg vil derimot ikke gå med på at den musikken jeg liker har dårlig kvalitet.