Ville du vært hjemme på heltid om mulig økonomisk?

[Katinka]

Hvis hjemme på heltid betød at jeg kunne realisere andre prosjekter jeg brenner for og som jobben gjør at jeg ikke får nok tid til, så ja, definitivt.

[Dixie Diner]

Vil bare påpeke at det å ikke jobbe ikke automatisk betyr at man er inne bak husets fire vegger og vasker klær hele dagene altså, det virker som om mange tror det. Er jo mange faktorer som spiller inn, bla. økonomi, interesser osv.

[Gerbera]

Jeg må sjekke om vi har lottokupong som gjelder enda.

[Odelia]

Nei, det hadde jeg ikke klart. Jeg trives med å jobbe deltid nå fordi jeg ønsker å bruke mye tid sammen med barna mens de er små og har glede av det. I tillegg har familien min behov for mye hjelp i forbindelse med alderdom og/eller alvorlig sykdom, og det betyr veldig mye for meg å kunne yte denne hjelpen (spesielt siden jeg ikke har noen søsken som bor her slik at dette faller på meg). Med andre ord hadde fulltid vært uaktuelt for mitt vedkommende slik situasjonen er nå.

På den andre siden trives jeg veldig godt med å jobbe, og har jobbet mye siden jeg fikk min første jobb. Det er deilig å føle at en får brukt seg på en annen måte enn det jeg får gjort "hjemme", i tillegg til å føle seg produktiv i en annen skala. Å få utfordringer og tilbakemeldinger fra folk utenfor mine nærmeste kretser er også veldig verdifullt og tiltrengt, og gir meg gode muligheter til utvikling. Det å kunne bidra på andre arenaer (være seg betalt eller frivillig jobb) gir også en god følelse, i tillegg til at det er deilig å vite at man alltid har noe som skal gjøres uansett hvor godt man kommer i mål eller hvor mye fritid man skulle få til overs en dag.

Så snart den minste hos oss starter i barnehagen kommer jeg til å begynne med studier igjen (ved siden av å fortsette deltidsstillingen slik at jeg fortsatt kan være hjemme når barna kommer hjem fra skole og ha kortere dager i barnehagen). Når barna er godt opp i barneskolealder derimot, skal det nok føles veldig godt å få starte i fulltid igjen. Men for meg er hjemmebanen det jeg ønsker å ha mest fokus på nå, og dermed blir kapasiteten til stillingsstørrelsen redusert tilsvarende. Til gjengjeld varer som regel dagene mine fra kl.07/08 og til kl.02-05 (med unntak fra de dagene jeg jobber nattevakt, da hender det at jeg sover etter noen av dem), og da er det ofte fullt kjør hele dagen og frem til jeg setter meg ned med kveldsmaten på natta, men det hender ofte at jeg får satt meg ned under lunsjen altså. Akkurat nå kunne jeg ikke ha presset inn en ekstra klesvask engang (har veldig mye som står på), men sånn vil det jo ikke være for alltid så jeg regner jo med at jeg vil finne andre ting (flere studier, hobbyer, ect) som kan fylle opp dagene. Så nei, jeg kunne aldri ha vært hjemme på heltid om muligheten bød seg (foruten permisjonsåret da)

[Dronningen]

Ja for en periode. Trivdes utmerket i permisjon, og trives veldig godt hjemme helt alene.
Jeg ville fortsatt hatt barnehage 80%, men hadde kunnet levd et mye mindre stressfullt liv. Jeg føler pr. i dag at det kreves veldig mye av meg fra alle kanter. Så mye at 'jeg' nesten blir borte. Jeg har det egentlig ikke helt som jeg vil ha det.

Men hvis det økonomiske var slik at jeg ikke måtte jobbe, hadde jeg nok heller vurdert etter hvert etterutdanning og muligens en annen type jobb. Skulle gjerne hatt økonomi til å våge å prøve ut andre jobber. Men er i dag for redd til å miste det jeg har, og det er egentlig vanskelig å jobbe redusert. Det er mye jeg skulle kunnet mer om, men som er vanskelig å finne nok tid til i dag.

[Mani]

Ja det ville jeg gjerne, så skulle jeg satt ut i livet alle de tusen prosjektene jeg har i hodet mitt og som jeg aldri har verken tid eller anledning til å gjøre noe med. Så skulle jeg utviklet og blitt flink til andre ting i livet mitt enn bare det jeg jobber med i dag.

Men dette fordrer at han virkelig, virkelig hadde god råd til å forsørge meg. Om vi hadde måttet snu på en eneste krone ville jeg aldri vært økonomisk avhengig av ham på den måten.

[Høst]

Takk for mange svar - jeg registrerer at de fleste er der jeg er. For meg ville det være helt uaktuelt å være hjemme, jeg trenger jobben, utfordringen, til og med stresset....
Og helt, helt uaktuelt å være økonomisk avhengig av samboeren min! Selvsagt, hadde jeg/vi plutselig fått masse penger, så hadde vi nok jobbet litt mindre, hatt bedre tid til reiser, studier, prosjekter med og uten ungene...

Bakgrunnen for spørsmålet var en diskusjon med min mor sist helg. Hun har, så lenge vi ungene bodde hjemme, vært hjemmeværende. Skikkelig hjemmeværende, med nybakte rundstykker og kakao klar på bordet når vi kom fra skolen, ferdigsmurte matpakker, hjemmelaget i alle ender og hjemmestrikket er best må skjønne... Alltid åpent hus for våre venner, alltid en liten godbit og hjelp til leksene...

Mine barn vil aldri få det. Min mor har aldri noensinne gitt meg grunn til å angre på de valg jeg har tatt - hun vet at for meg er det riktig, slik det å være hjemme var riktig for henne.

Men, i diskusjonen kom jeg med dette da, at jeg "aldri ville kunne være hjemmeværende, herlighet, jeg ville jo blitt helt fordummet om jeg skulle gå å tråkke innenfor fire vegger mens jeg bakte rundstykker, stullet og stelte og nipset rundt i huset...." Eller noe lignende, men der har dere essensen... Og da sa mamma - "Jeg ble da ikke dummere av å gå hjemme med dere - hver dag hadde sine utfordringer, og det var alltid ting jeg måtte lære..Nei dum rakk jeg i alle fall ikke å bli..." Og hun har jo rett - jeg vet ikke om noen klokere enn mamma...Hun kan ikke noenting om datamaskiner, det er først de siste årene hun har begynt å bruke bankkort i butikk (og ikke bare i minibank), og hun innrømmer glatt at det nok er en og annen ting hun gjerne skulle visst mer om - men samtidig kan hun jo så utrolig mye! Og for henne var det å være hjemmeværende aldri et "offer" på noen måte, mer en selvsagt del av det å få barn og en familie.

For meg er det på ingen måte en naturlig konsekvens av å få barn at en av oss skal være hjemme - verden rundt oss endrer oss, barnehage er det forventede, det naturlige nå, det alle gjør. Og vi har forventninger til oss selv - det oppfyller ikke mine ideer om meg selv å være hjemme, lage mat og vaske klær. Hadde man andre forventninger til seg selv før? Skapt av samfunnet rundt en? Er det bra/dårlig? Hvorfor er det så få som ville vært fornøyd med å være hjemme nå, når så mange (tilsynelatende) ville vært fornøyd med det "før i tiden"? (Jeg er medio tretti, så sånn ca når jeg var lita )

Samtidig som jeg nyter å jobbe, utfordres, utvikle meg, så er det et lite stikk av sorg i meg ved tanken på at mine barn ikke vil få den fantastiske barndommen jeg hadde. Men jeg ser jo at for de er denne barndommen den beste de vet om - og jeg ville nok aldri vært en så god mamma som hjemmeværende som det min mamma var...

[liefje]

Ja. Og har hatt det sånn i 10 år nå. Nyter hver dag til fulle etter mange år med internasjonal karriere før beslutningen om å bli hjemmeværende ble tatt.

[Billa]

Jeg ser poenget ditt, Høst, men vi beundrer jo folk i ulike kontekster. Jeg hadde mange venninner med hjemmeværende mødre, men husker faktisk ikke at jeg misunte dem det, egentlig. Min mor var karrierekvinne, med universitetsutdannelse og lederstilling. Hun dro alene til England på en tid hvor de færreste jenter i det hele tatt vurderte muligheten, og tok med seg min far tilbake til Norge etter at de giftet seg.

Hun har aldri vært hjemme når jeg kom fra skolen, hun har aldri dullet eller vært særlig opptatt av "hus". Hun kan bake, for all del, og lager nydelig mat - når hun må. Hjemme hos oss har barna hjulpet til med middag og niste fra vi var ganske små, vi har vasket tøy og vasket hus. DET er jeg vant til. Samtidig har jeg en dyp beundring for det hun har oppnådd, manndominansen hun har stått midt oppi, og valgene hun har tatt. Det har aldri vært aktuelt at jeg ikke skulle følge i hennes, uavhengige, fotspor.

Nå er hun mormor med systue, og pepperkakeverksted. Det er en tid for alt

[Karima]

Opprinnelig lagt inn av Billa, her.

Jeg hadde mange venninner med hjemmeværende mødre, men husker faktisk ikke at jeg misunte dem det, egentlig.

Jeg husker det motsatte, faktisk. Gikk vi hjem til min bestevenninnes hjemmeværende mor etter skolen, var det et evig mas om lekser, håndvask og maten ble servert, ikke alltid helt slik vi ville ha den. Såfremt vi kunne, dro vi til meg, der vi fikk være litt i fred og sjekket ut nye oppskrifter i Mikke Mus-kokeboka.

Til spørsmålet: Nei. Jeg har faktisk aldri tenkt tanken, og det tror jeg ikke samboeren har heller. Jeg hadde ulønnet permisjon i seks måneder da vi var i utlandet pga jobben hans og det gikk greit fordi jeg hadde nok frilansoppdrag og prosjekter til å holde hjernen gående og jeg brukte tida på en måte som brakte meg videre karrieremessig. Men jeg hatet virkelig følelsen av ikke å ha egne penger.

[Teofelia]

Opprinnelig lagt inn av Karima, her.

Jeg husker det motsatte, faktisk. Gikk vi hjem til min bestevenninnes hjemmeværende mor etter skolen, var det et evig mas om lekser, håndvask og maten ble servert, ikke alltid helt slik vi ville ha den. Såfremt vi kunne, dro vi til meg, der vi fikk være litt i fred og sjekket ut nye oppskrifter i Mikke Mus-kokeboka.

Og der ser jeg at Karima skriver akkurat det samme, ja.

[Dronningen]

Opprinnelig lagt inn av Billa, her.

Jeg ser poenget ditt, Høst, men vi beundrer jo folk i ulike kontekster. Jeg hadde mange venninner med hjemmeværende mødre, men husker faktisk ikke at jeg misunte dem det, egentlig. Min mor var karrierekvinne, med universitetsutdannelse og lederstilling. Hun dro alene til England på en tid hvor de færreste jenter i det hele tatt vurderte muligheten, og tok med seg min far tilbake til Norge etter at de giftet seg.

Hun har aldri vært hjemme når jeg kom fra skolen, hun har aldri dullet eller vært særlig opptatt av "hus". Hun kan bake, for all del, og lager nydelig mat - når hun må. Hjemme hos oss har barna hjulpet til med middag og niste fra vi var ganske små, vi har vasket tøy og vasket hus. DET er jeg vant til.

Min mor har også alltid jobbet og videreutdannet seg. Min far var lærer. Jeg husker vi alltid ventet på mamma. Skulle gjerne hatt henne mer hjemme. Som barn var aldri jobben hennes noe positivt. Da jeg var 14 fikk jeg en bror, og hun var hjemme i permisjon. Jeg husker fortsatt hvor deilig det var å komme hjem til noen. Selv som ungdom opplevde jeg det som veldig fint.

Jeg forstår driven hennes. Hun er yrkesaktiv så det holder den dag i dag. Men da jeg var barn var ikke det viktig. Da var tid og mulighet til å være sammen viktig.

[Billa]

Opprinnelig lagt inn av Dronningen, her.

Min mor har også alltid jobbet og videreutdannet seg. Min far var lærer. Jeg husker vi alltid ventet på mamma. Skulle gjerne hatt henne mer hjemme. Som barn var aldri jobben hennes noe positivt. Da jeg var 14 fikk jeg en bror, og hun var hjemme i permisjon. Jeg husker fortsatt hvor deilig det var å komme hjem til noen. Selv som ungdom opplevde jeg det som veldig fint.

Jeg forstår driven hennes. Hun er yrkesaktiv så det holder den dag i dag. Men da jeg var barn var ikke det viktig. Da var tid og mulighet til å være sammen viktig.

Det har kanskje noe med hvordan man balanserer hverdagen å gjøre. Å være tilstede betyr mer enn fysisk tilstedeværelse, og jeg kan med hånden på hjertet si at jeg aldri har savnet mamma, på noe plan.

Når det er sagt, så er barns behov ulike også, og jeg velger bort jobber som innebærer mye reising akkurat nå, nettopp fordi jeg ser at barna mine trenger oppfølging i hverdagen.

[Bokormen]

Jeg elsket de timene jeg hadde alene hjemme etter skolen. Da mamma jobbet skift en periode, og var hjemme annenhver uke da jeg kom hjem savnet jeg de timene husker jeg.

Eldste vår er også slik, ringer jeg og sier at jeg må jobbe litt lenger er hun bare fornøyd. Vi høres ut som den dysfunksjonelle familien.

[GinaK]

Nei, jeg ville blitt apatisk av å gå hjemme på dagtid.

[Teofelia]

Jeg var nøkkelbarn fra første klasse, og jeg var vel den som ble mest misunt, hvis jeg ikke husker aldeles feil. Jeg hadde ofte med venninner hjem fra skolen, for hjemme hos oss var det ingen voksne, så der kunne vi gjøre hva vi ville.

Min mor var yrkesaktiv hele oppveksten min, og jeg kan aldri huske at jeg savnet noe i forhold til oppmerksomhet eller kontakt fra henne.

[Linella]

Nei. Det er kjedelig å gå hjemme hele tiden. Lite mental utfordring i huslige sysler, og lite sosialt. Dessuten har jeg ikke noe ønske om å ende opp som minstepensjonist. Og ved et evt. samlivsbrudd står man der og må plutselig søke jobb og har gjerne vært ute av arbeidsmarkedet i årevis. Så nei, jeg foretrekker å jobbe, av mange grunner.

[Dali]

Nei, jeg merker nå etter permisjon Nr 3 at jeg stortrives med å jobbe og ha det aktivt både på jobb og hjemme. Og jeg gjorde som Karima, ble helst med venninnen min hjem, mens hun husker mitt hjem som idyllisk, med boller og kakao.

[007]

Opprinnelig lagt inn av Høst, her.

Følgende forutsetning - partnerens lønn vil være nok til å sikre familiens inntekt.

Ville du valgt å være hjemme på fulltid? Altså hjemmeværende husmor?

Hvorfor/hvorfor ikke?

Jeg kunne glatt vært hjemmeværende for en tid (ett år?) om vi hadde hatt god råd, men ikke som husmor. Da skulle jeg har trent mer, lest flere bøker, lært med spansk, hatt tid til lange dusjer etterfulgt av gode kremer, ansiktsmaske og manikyr, fått styr på hagen, gått på bunadskurs, lagt mere mat fra bunnen av, lært meg å lage stuffiing til kalkun, fått orden i skuffer og skap, pusset opp gjesterommet og ellers gjort alt dette andre som blir satt på vent i en travel hverdag.
Det er godt mulig at jeg hadde blitt en sur furie som råtnet på rot, så jeg måtte nok hatt hyppige vinkvelder med Harriet Vane og nolo.

[tinkadott]

Jeg kunne ikke gått hjemme uten jobb. Jeg elsker jobben min, og har lagt ned masse innsats for å komme dit jeg er nå. Jeg jobber riktignok redusert, men tjener bra så med å jobbe noen og 60 % føler jeg at jeg også har masse fritid. Jeg jobber turnus, og bruker egentiden på dagtid til å lese, trene, dra på badeland/spa, og gjøre det jeg vil. Vaske etc tar jeg gjerne ellers når de andre er hjemme....