Finansdepartementet har eksplodert!

[skyfri]

Jeg har det söm deg, Skremmern. Jeg har funnet ut at det bare må være slik, jeg kommer nok til å trenge lang tid på denne sorgen, selv om ingen jeg kjenner er berørt. Men jeg føler så inderlig med alle de som ble rammet av dette, de som ble drept og familiene deres, de sårede og alle som var der og måtte oppleve dette monsteret. Og så må jeg bare leve med at alle ikke er like trist som meg, og at det for noen nå er helt ok å skrive om trivialiteter på FB. Alle jeg møter IRL er iallefall preget.

[Input]

Opprinnelig lagt inn av Skremmern, her.

Når slutter man å være trist? Jeg er fryktelig trist, synes alt er tungt og mørkt om dagen, og selv om det er en FinTing å føle dette for andre mennesker, ønsker jeg å ta tilbake hverdagen min.

Sånn er jeg også.. Føler meg nesten litt nummen. Har lyst å fortelle noen at sønnen min har fått sin første tann og jeg er solt, men så er jeg bare helt nummen..

[Hot Lips]

Opprinnelig lagt inn av Skremmern, her.

Når slutter man å være trist? Jeg er fryktelig trist, synes alt er tungt og mørkt om dagen, og selv om det er en FinTing å føle dette for andre mennesker, ønsker jeg å ta tilbake hverdagen min.

Jeg tror også det er helt normalt at det sitter i lenge. Det er jo helt forjævlig grusomt det som har skjedd, og hver eneste dag får vi presenter ansikter på de pårørende og streke historier fra overlevende og pårørende. Det er overveldende. Men jeg tenker at hvis det sitter så hardt i en at man ikke lenger evner å glede seg over positive ting i eget liv, så bør man søke hjelp til å komme ut av det, snakke med noen. Så voldsomme følelser som er i sving her kan fort utløse reaksjoner som bunner i egne, ubearbeidede traumer også.

Opprinnelig lagt inn av Input, her.

Sånn er jeg også.. Føler meg nesten litt nummen. Har lyst å fortelle noen at sønnen min har fått sin første tann og jeg er solt, men så er jeg bare helt nummen..

Gratulerer med den første tannebissen! Håper du snart kan glede deg over det. Prøv å finn fram til stoltheten og gleden. Den onde mannen skal da ikke ta fra oss sånne fine ting!

[GydaG]

Egentlig trodde jeg ikke at jeg var veldig berørt av dette, jeg vet jo at ingen av mine kjære og nære er direkte berørt og egentlig har jeg ikke vært gråtkvalt eller knust siden fredag heller. Rystet, og sjokkert, og nummen har jeg vært, men det er vel ganske vanlig. Men jeg gråt ikke før minnegudstjenesten fra Domkirken søndag, og egentlig trodde jeg at jeg hadde kommet meg greit gjennom dette. Ble selvfølgelig rørt av å være i sentrum på mandag omgitt av folk med roser høyt hevet, og en helt spesiell stemning..
Så hvorfor sover jeg ikke om nettene? Jeg våkner flere ganger i timen av at hjernen min har hengt seg opp i noen av versene fra "Til ungdommen" og jeg klarer rett og slett ikke å skru det av. Blir liggende og vri meg mens sangen går på repeat i hodet. Ikke fæle bilder eller ansikter eller noe til, bare denne sangen og teksten som er helt umulig å stenge ute.
Selv om sangen i utgangspunktet er en jeg er vveldig glad i er det ikke godt å ha den på tvangsrepeat i ryggmargen hele døgnet.

[Matilda]

Jeg fant artikkelen, og en til.

Oppsøk hjelp hvis psykiske plager vedvarer

og

Her kan du oppsøke hjelp

Den siste artikkelen lister noen generelle råd fra Røde Kors nederst.

[007]

Opprinnelig lagt inn av Skremmern, her.

Når slutter man å være trist? Jeg er fryktelig trist, synes alt er tungt og mørkt om dagen, og selv om det er en FinTing å føle dette for andre mennesker, ønsker jeg å ta tilbake hverdagen min.

Jeg vet ikke når man slutter, men jeg har det som deg. Jeg er så trist og nummen, noe som er veldig, veldig ulikt slik jeg pleier å reagere på triste ting.

[Lhi-My]

Jeg kjenner også på mange voldsomme følelser for tiden. Jeg er heller ikke direkte berørt, men har en nær venn som mistet sønnen sin og det påvirker selvsagt meg også. Men samtidig kjenner jeg på andre følelser også. Jeg kjenner en enorm beundring for lederne i landet vårt med Stoltenberg i spissen. Måten han (og hans rådgivere) har taklet denne tragedien på, opplever jeg som veldig spesiell og voldsomt sterk. Jeg husker så godt en TV-sendt tale George W. Bush holdt bare timer etter 11. september 2001. Han sa "let's hunt them down". Jeg husker så inderlig godt følelsen jeg satt med når jeg hørte det. Jeg var gravid og sikkert ekstra sårbar, men det gikk kaldt nedover ryggen min og jeg ble minst like redd av ordene og kroppspråket hans som av selve terrorangrepet. Det lyste hat og hevngjerrighet av mannen og jeg skjønte med en gang at dette bare var starten på dreping og vondskap.

Jeg satt også foran TV'n fredag kveld når Jens Stoltenberg uttalte seg for første gang. Han snakket om toleranse og demokrati, om å ta vare på de som var rammet og om å stå sammen og vise omsorg for hverandre. Hans ord og kroppsspråk ga trygghet, trøst og framtidstro. Kontrasten ble så stor og jeg hadde Bush sine fatale ord i hodet mens jeg hørte på Stoltenberg. Denne følelsen har forsterket seg i dagene etter. Han holdt en god pressekonferanse lørdag morgen, og talene både i Domkirken på søndag og på Rådhusplassen på mandag, bekreftet jo bare denne gode følelsen av trygghet og ro midt i tragedien og skrekken.

Det som har skjedd er selvsagt helt forferdelig, men for meg ser det ut som om Norge som nasjon og folk har vokst på dette. Stoltenberg har virkelig blitt en stor statsleder og han viser folket vei på en glimrende måte! Jeg er dypt imponert og fryktelig takknemlig for at vi har en så dyktig statsminister når noe så tragisk skulle hende. Jeg tenker med skrekk på hvordan dette hadde vært med visse andre partiledere i sjefsstolen.

Jeg kan huske fra Estonia og Scandinavian Star som vel er det nærmeste vi kommer - det satt jo i en god stund.

Selv føler jeg meg kjemperar og veldig utenfor for tiden fordi det ikke ligger som en sånn tung tåke mer. Jeg får helt vondt når jeg tenker på de tomme sengene det ikke ligger barn i mer. Men ellers slapp det verste taket for min del når vi begynte å få et innblikk i gjerningsmannen.

[Maz]

Nazisme er jo egentlig ikke noe som tilhører noen høyreside i politikken. Det er jo nasjonalsosialisme ordet kommer av.

For meg er den sanne høyresiden libralister og den autoritære verden denne mannen forfekter har jo ingenting med libralisme å gjøre.

Nå tror jeg ikke det politiske spekteret er så enkelt som høyre og venstre.

[Teofelia]

Jeg har det akkurat som jeg hadde det etter 11. september: nummen, gråtkvalt og trist hele tiden. Og absolutt nyhetsjunkie. Det tok også mange, mange dager før det normaliserte seg.

[007]

Jeg er ingen lettrørt person, men nå føler jeg at jeg har gråten i halsen hele tiden. Jeg gråter når jeg hører Til ungdommen, jeg gråter når jeg ser TV-bilder og hører de hysteriske, desperate skrikene, jeg gråter når jeg ser amatørbilder filmet fra Regjeringskvartalet, jeg gråter over bilder av blomster og jeg gråter når jeg hører politiet fortelle om hva som møtte dem på Utøya.

[Sure Eplet]

Jeg har også gått litt utenfor meg selv, og etter at jeg knakk sammen i gråt fordi vi hadde glemt å sette ut plast til gjenvinning på mandag ... så kuttet jeg ned på sterke inntrykk fra terroren. Ingen direktesendinger på meg mer, jeg tåler det ikke

All min beundring til alle som står oppreist nå, enten de er direkte berørte eller ikke.

[Bokormen]

En bekjent har mistet 14 venner. 14! Livet er for brutalt noen ganger.

[Teflona]

Jeg går rundt og nynner på Til ungdommen og jeg kjenner at jeg er mye mer irritabel enn vanlig, der må jeg skjerpe meg.

[m^2]

Opprinnelig lagt inn av Sonja Sockersöt, her.

Og FrP er jo allerede, i meget kjent stil, ute og sanker sympati for at alle er så skrekkelig stygge med dem. Går det ikke an å stille noen fra det partiet et kritisk spørsmål uten at de setter seg ned og furter? Og har dere kikket på fansiden til Siv Jensen de siste dagene?

Jeg kjenner at både Hanekamvold og Simonsen kunne spart seg førstesideoppslagene (nett) om hvor sjokkerte de var over at akkurat de hadde fått tilsendt manifestet hvertfall. Det kunne vært tonet ned på en annen måte. Eller de kunne sagt noe med én gang. Ikke ventet til en journalist jaktet dem ned spesifikt fordi de stod på mottagerlisten.

[m^2]

Opprinnelig lagt inn av Bokormen, her.

En bekjent har mistet 14 venner. 14! Livet er for brutalt noen ganger.

Det er nesten så det var vanskeligere å forholde seg til når det var 10 på Utøya enn nå som det er mange-og-60. Fordi det blir så surrealistisk og vanskelig å forstå, men allikevel dypt tragisk, men på en annen måte. 10 mennesker klarer man (nesten) å se for seg, mens 68 blir bare en mengde.

Det blir som en kamerat av meg sa om 911 - om det var 1800 eller 3600 mennesker så er katastrofen like stor. Litt sånn "uendelig i annen". Det for mye og for vanskelig og veldig mange, uansett.

Jonas Gahr Støhre hadde et veldig rørende intervju på NRK den første kvelden, hvor han sa noe slikt som at han var så stolt av all denne ungdommen, så imponert, og syntes de var så flinke - altså før ulykken. Men han var ikke sikker på om han (jeg tror han sa vi) hadde sagt det til dem på en skikkelig måte, om han hadde fått formidlet det til dem. Og nå var mange av dem borte.
Utrolig rørende, og sant. Dette med å passe på å si ting, fortelle hverandre det man føler, mens man kan.

[Turban Smukk]

Opprinnelig lagt inn av Bokormen, her.

En bekjent har mistet 14 venner. 14! Livet er for brutalt noen ganger.

Å herregud!! Det er for jævlig.

[Maxine]

Opprinnelig lagt inn av Bokormen, her.

En bekjent har mistet 14 venner. 14! Livet er for brutalt noen ganger.

Så forferdelig.. Alt er jo forferdelig, men det gjør at man skjønner omfanget, når man får vite at en person har mistet så mange...

Første kvelden reagerte jeg sterkt på intervjuene på både nrk og tv2. Jeg er visst ikke den eneste: http://www.oa.no/nyheter/article5683124.ece

[Isa]

Slettet

[Hot Lips]

Så fælt, Marikken.