Det siste tabu?

Kvinner som ikke ønsker barn representerer visstnok det siste tabu i samfunnet. De blir ofte betegnet som egoistiske og kyniske, hvorfor i alle dager er det slik?

Selv har jeg tatt et bevisst valg i forhold til at jeg ikke ønsker flere barn og har kjent en del av dette på kroppen.

[Nin]

Min svigerinne med mann vil ikke ha barn. De vil ikke være bundet, de vil kunne gjøre akkurat som de vil. De er veldig opptatt begge to med fritidsinteresser og et barn hadde ikke latt seg kombinere med det livet de lever.
Men jeg ser ikke på dem som egoistiske av den grunn. Alle er vi egoister. Jeg har barn fordi jeg ønsket meg det mest av alt i hele verden, jeg skulle gjerne hatt enda fler.
Det er da ingen lov som sier at man MÅ få barn og vie livet sitt til dem.
Jeg synes det er helt idiotisk å si at det er egoistisk å ikke ville ha barn.

[Dali]

Det er egoistisk å ønske barn så sterkt at du er villig til å "tukle med naturen for å få de. Det er egoistisk å ikke ønske seg barn i det hele tatt.

Til lags åt alle kan ingen gjera.

[Polyanna]

Opprinnelig lagt inn av Beata, her.

Det er egoistisk å ønske barn så sterkt at du er villig til å "tukle med naturen for å få de. Det er egoistisk å ikke ønske seg barn i det hele tatt.

Til lags åt alle kan ingen gjera.

Shit, et øyeblikk trodde jeg du var seriørt, og bråleste gjennom tråden, målløs over at ingen hadde hudflettet deg.


Ellers: Jeg ser at mange av dere mener at dette ikke er noe stort tabu. Det er likevel det disse forskerne ser når de intervjuer frivillig barnløse kvinner. Og, påfallende nok, det er et sterkt økende press. Kvinner som var barnløse på 60-tallet ble mye mindre mast på. Før, når man ikke fikk barn, så var jo den eneste logiske grunnen at man enten ikke kunne få, eller levde i et ekteskap som ikke var så bra (les: null sex). Uten noe særlig prevensjon eller mulighet til hjelp tilgjengelig så var jo det de eneste logiske forklaringene.

I dag så slipper man pinadø ikke unna barnemaset om man så er lesbisk.

[Lykken]

Opprinnelig lagt inn av Polyanna, her.

Shit, et øyeblikk trodde jeg du var seriørt, og bråleste gjennom tråden, målløs over at ingen hadde hudflettet deg.


Ellers: Jeg ser at mange av dere mener at dette ikke er noe stort tabu. Det er likevel det disse forskerne ser når de intervjuer frivillig barnløse kvinner. Og, påfallende nok, det er et sterkt økende press. Kvinner som var barnløse på 60-tallet ble mye mindre mast på. Før, når man ikke fikk barn, så var jo den eneste logiske grunnen at man enten ikke kunne få, eller levde i et ekteskap som ikke var så bra (les: null sex). Uten noe særlig prevensjon eller mulighet til hjelp tilgjengelig så var jo det de eneste logiske forklaringene.

I dag så slipper man pinadø ikke unna barnemaset om man så er lesbisk.

Foreldrene mine fikk ganske mye mas på slutten av sekstitallet/begynnelsen av syttitallet, spesielt pappa og vitser og ondskapsfulle bemerkninger om de små svømmerne hans. De brukte 6-7 år på å få meg.

[Niobe]

For oss som ikke får mer enn ett barn, så er det ikke til å nekte for at det ser ut til å være egoistisk i andres øyne. Samme om vi har aldri så "gyldig grunn". Det er nesten så egoistisk og så dårlig gjort overfor poden, at vi burde ha forutsett det før vi fikk ham, og forblitt barnløse.

Folk skal alltid snakke. Vi kan like gjerne gi dem noe å snakke om.

Opprinnelig lagt inn av Beata, her.

Det er egoistisk å ønske barn så sterkt at du er villig til å "tukle med naturen for å få de. Det er egoistisk å ikke ønske seg barn i det hele tatt.

Til lags åt alle kan ingen gjera.

Tukle med naturen er herved tatt i bruk som den nye betegnelsen på sex her i huset.

Opprinnelig lagt inn av smilefjes, her.

Tukle med naturen er herved tatt i bruk som den nye betegnelsen på sex her i huset.

Opprinnelig lagt inn av Nin, her.

Det er da ingen lov som sier at man MÅ få barn og vie livet sitt til dem.
Jeg synes det er helt idiotisk å si at det er egoistisk å ikke ville ha barn.

Dette har jo vært litt fremme i mediene den siste tiden. Hvor en del av de som har tatt valget om å ikke få barn står frem, jeg blir litt skremt over at et til og med finnes en forening fo de som ikke ønsker seg barn jeg.

Selv har jeg til og med fått høre fra mine nærmeste at jeg er egoitisk som ikke ser at den største lykken her i livet er å sette flere barn til verden.

[Pepper Lemon]

Er det virkelig slik, at det er et tabu? Jeg har trodd at de blir møtt med spørsmålstegn fordi de som allerede har fått barn ofte føler at de har sett lyset, og ønsker å forkynne dette til barnløse. Og her står det altså at det er skepsis og mistanke om egoisme som møter frivillig barnløse. Hvem er det som tenker slik? Det er såklart dumt å bruke seg selv som benchmark, men jeg klarer ikke etter beste evne å fremkalle slike følelser i meg, og har enda til gode å høre noen si noe negativt om folk som ikke ønsker barn.

Er det noen som kjenner seg igjen i artikkelen, i forhold til egne følelser om temaet?

Opprinnelig lagt inn av Monsoon, her.

Er det virkelig slik, at det er et tabu? Jeg har trodd at de blir møtt med spørsmålstegn fordi de som allerede har fått barn ofte føler at de har sett lyset, og ønsker å forkynne dette til barnløse. Og her står det altså at det er skepsis og mistanke om egoisme som møter frivillig barnløse. Hvem er det som tenker slik? Det er såklart dumt å bruke seg selv som benchmark, men jeg klarer ikke etter beste evne å fremkalle slike følelser i meg, og har enda til gode å høre noen si noe negativt om folk som ikke ønsker barn.

Er det noen som kjenner seg igjen i artikkelen, i forhold til egne følelser om temaet?

Selvsagt blir det alt for tynnt å bruke seg selv som eneste empiri, hadde ikke trodd det var slik dersom jeg ikke hadde lest en del artikler om emnet i det siste. For da hadde jeg heller ment at det var jeg som var uheldig.

[Fargo]

Hørte en svensk kvinne på radioen, hun var visstnok medlem i styret for en forening som mente mye om dette. Hun mente at Norge diskriminerte de som ikke ville ha barn. Jeg vet ikke, men hun klarte i hvert fall å fyre meg en smule opp.
Hun sa at verden ikke tåler den befolkningsveksten som den opplever nå, og da burde Norge som verdens rikeste land gå foran. Mens vi altså i stedet er av de land i den vestlige verden som er mest barneproduktiv. Det sa henne noe om at det ble ført en feil politikk.

http://kjonnsforskning.no/c51722/pro...html?tid=51826

http://www.dagsavisen.no/innenriks/article343942.ece

http://www.nrk.no/programmer/radio/m..._jord/1.896482

http://www.tidsskriftet.no/?seks_id=471972

[Tjorven]

Jeg har to venninner som hele tiden har forkynt at de ikke skulle få barn. Det tok meg noen år å tro på dem. I begynnelsen av 20-årene er vel det noe ganske mange kan finne på å si, men jeg ser i dag at det er rett valg for dem. De lever liv som ikke lar seg kombinere med barn, og liker å leve sånn. Men de forteller meg begge at de får mange og høylydte protester fra folk som bare perifert kjenner dem.

Jeg synes det er helt greit at noen velger å ikke få barn. Så lenge de ikke skal smøre tykt på om hvor uendelig fint det er med all friheten sin. Så lar jeg også være med å legge ut i det vide og brede hvor givende det er å ha unger. Vi har nok å snakke om allikevel.

[Sitron]

Helt kurant å velge å ikke få barn. Men jeg syns en smule synd på dem som innser for sent at de tok feil valg.

[Divine]

Opprinnelig lagt inn av Sitron, her.

Helt kurant å velge å ikke få barn. Men jeg syns en smule synd på dem som innser for sent at de tok feil valg.

Og jeg kan ikke fatte at det er så veldig tabu heller. Jeg begynner å nærme meg 40, og har mange venninner på min alder som ikke ønsker seg barn. Hadde vi vært ti år yngre, hadde jeg kanskje trodd at de kanskje kom til å skifte mening, men nå ville jeg blitt VELDIG overrasket dersom disse fikk barn.

Jeg personlig synes det er rart å velge bort det å få barn. Jeg hadde vært altfor nysgjerrig og vært redd for å gå glipp av noe, til å kunne ta et slikt valg. Samtidig så tror jeg overhodet ikke personer som ikke har barn lever et dårligere liv enn oss med barn.

[Sitron]

Opprinnelig lagt inn av Hattifnatten, her.

Det tenker jeg også. Jeg synes motsatt at det er enda mer synd når mennesker velger å få barn men innser i ettertid at de har valgt feil.

Ja, det er jo klart at det må være helt tragisk. Men om de innser det når barnet er lite nok, så finnes det jo fullverdige alternativer.

[Kirsebær]

Opprinnelig lagt inn av Sitron, her.

Ja, det er jo klart at det må være helt tragisk. Men om de innser det når barnet er lite nok, så finnes det jo fullverdige alternativer.

Tja... I teorien så gjør det jo det, men om det er noe som er tabu så er det vel å gå for en av de løsningene.

Jeg skjønner at i slike store saker som det vi snakker om her så bør man uansett velge å gi fra seg barnet om man virkelig angrer på at man fikk det, men å få forståelse for det eller respekt for valget sitt fra de som er rundt en er vel lite trolig. Og uten forståelse og respekt fra mennesker som står deg nær er det vel omtrent umulig å ta et slikt valg?

[Sitron]

Opprinnelig lagt inn av Kirsebær, her.

Tja... I teorien så gjør det jo det, men om det er noe som er tabu så er det vel å gå for en av de løsningene.

Jeg skjønner at i slike store saker som det vi snakker om her så bør man uansett velge å gi fra seg barnet om man virkelig angrer på at man fikk det, men å få forståelse for det eller respekt for valget sitt fra de som er rundt en er vel lite trolig. Og uten forståelse og respekt fra mennesker som står deg nær er det vel omtrent umulig å ta et slikt valg?

Jeg tror at mennesker ofte har mer forståelse i slike saker enn ikke. Men det er for tabu til at det snakkes om. Det er dermed ikke sagt at alle saker som er tabu er noe folk vil slenge drit om. *erfart*

[Appelsin]

Jeg merker at jeg blir litt sånn: "Er du helt sikker?" - når jeg snakker med folk som ikke ønsker barn. Mer av omtanke enn noe annet, for det er jo så festlig med barn. Men spørsmålet er noe jeg tenker, og ikke sier høyt.

For hvem kan vel egentlig være sikre på noe som helst?
Og det å ha evnen til å leve med de valgene en tar, gjør en jo rustet til å være fornøyd og lykkelig uansett. Tror jeg.

Livet som foreldre er utrolig intenst. Jeg har aldri opplevd å kjenne på komplett lykke så ofte som etter at jeg fikk barn. For det kan være flere ganger om dagen. Men jeg har aldri vært så personlig nedprioritert og trøtt heller, med få utsikter til bedring.
Det er bare fornuftig å innta en holdning til om dette er noe en ønsker eller ikke. Men det er klart - en vet aldri hvordan det blir da.
Om man opplever det selv.

Vi har en del venner som ikke har barn (ennå)(?) - og noen ganger tror jeg familien min fungerer som reklame for barn - andre ganger som avlysningskampanje