Er det "verre" å dø for en ateist?

Opprinnelig lagt inn av Jessica, her.

I faglitteraturen om Barn i sorg og krise står det at barn med foreldre som har tro på noe etter døden kommer lettere gjennom sorg enn de som tror at døden er endelig.

Jeg tenker at det trenger ikke å ha noe med å tro på en religion, men at det som kalles det alternative også kan være like godt. Barn er konkrete og det hjelper dem å tenke at det finns et sted etter døden.

Agnostikere vil også ha det lettere om de tror på noe etter døden.

Det er forskning rundt dette.

Men jeg tror barn kan slå seg til ro med ateistiske forklaringer også, så lenge de formidles av fornuftige voksne som selv har et avklart forhold til døden. Man kan f.eks. si noe sånt som at etter døden vil kroppen råtne og bli til jord, som igjen gir næring til blomster og trær, osv., og at det å være død er litt som ikke å være født - da har man ingen tanker eller følelser lenger, for da fins man ikke mer.

[Kanina]

Her er selvsagt denne sketsjen av Rowan Atkinson på sin plass:

(Kilde: youtube.com)

For min egen del er jeg ikke noe redd for selve døden, siden jeg ikke tror at jeg vil merke noe til den. Men det å vite at man skal dø, og alt man vil gå glipp av, og menneskene man må forlate, det vil nok være vondt uansett. Jeg tror ikke jeg ville følt meg noe bedre om jeg visste at jeg fikk treffe besteforeldrene mine igjen "på den andre siden", det er jo de menneskene jeg er sammen med i levende live som vil bety mest for meg, og sorgen over å forlate dem vil uansett være størst. Men hvordan man vil reagere i en slik situasjon er det vel fryktelig vanskelig å spå noe om.

Veldig bra, Kanina.

[Kanina]

Opprinnelig lagt inn av Pida, her.

Veldig bra, Kanina.

Jeg liker særlig: "atheists! You must feel like a great bunch of nit-wits!" (Eller noe sånt)

[AprilRyan]

Hva er en redd for ved døden? Det virker som om mange knytter frykten til det å ikke vite hva som er på den andre siden? Frykten for det ukjente? Det jeg synes er mest trist og vemodig med døden er alle minnene som en mister. Min fortid går tapt, min fortelling. Ting en like godt kan miste ved sykdommer som demens og alzheimer. Det er ikke det biologiske livet i seg selv jeg er redd for å miste.

[Dixie Diner]

Opprinnelig lagt inn av AprilRyan, her.

Hva er en redd for ved døden? Det virker som om mange knytter frykten til det å ikke vite hva som er på den andre siden? Frykten for det ukjente? Det jeg synes er mest trist og vemodig med døden er alle minnene som en mister. Min fortid går tapt, min fortelling. Ting en like godt kan miste ved sykdommer som demens og alzheimer. Det er ikke det biologiske livet i seg selv jeg er redd for å miste.

Det er jo i grunnen ikke så rart i og med at INGEN av oss vet hva som er på den andre siden eller om det er noe der i det hele tatt. Jeg føler en sånn angst-spenning av tanken på det. Spennende, men også litt nifst. Men jeg er ikke redd for å dø selv. Min "dødsangst" går mer på frykten for å forlate mine nærmeste eller å miste dem, og så synes jeg omstendighetene rundt døden (kroppen som plutselig aldri skal virke mer og bare råtne) er uholdbart å tenke på. Får helt angst av å se døde mennesker, feks. Det kom etter at jeg så pappa død, før det hadde jeg ikke angst for sånt så det har nok satt spor i meg, rett og slett.

[Kråka]

Jeg er ikke redd for å dø, men jeg er redd de tror jeg er død, og blir begravet levende- Eller at jeg står opp igjen nede i kisten :angst: Prøver ikke tenke for mye på disse tankene, men de dukker opp av og til. Jeg tror vi får møte igjen mennesker som har dødd før oss, og så håper jeg at Gud tar godt i mot oss.

[Dixie Diner]

Opprinnelig lagt inn av Kråka, her.

Jeg er ikke redd for å dø, men jeg er redd de tror jeg er død, og blir begravet levende- Eller at jeg står opp igjen nede i kisten :angst: Prøver ikke tenke for mye på disse tankene, men de dukker opp av og til.

Sånne tanker har jeg også av og til. Jeg har klaustrofobi og en av mine ALLER største mareritt er å bli begravet levende. Det er jo i grunnen en ganske irrasjonell angst, men den er der likevel.

[LilleRosin]

For meg virker det innlysende at de med en tro på "noe etterpå" møter døden lettere. Da kan man se sine kjære igjen. Alt er ikke over.

Jeg har bare fulgt ett menneske som kjempet mot døden, og han fant en slags tro på slutten. Jeg tror at det å møte døden uten noe håp om å se sine kjære igjen, ble for tungt.

Opprinnelig lagt inn av Teofelia, her.

Jeg er ateist, og jeg er overhodet ikke redd for å dø.

Jeg kan ikke skjønne at noen kan si det, uten å ha erfart det.

[Pebbles]

Opprinnelig lagt inn av Alfa, her.

På mange måtar trur eg at religiøsitet kan føre til langt større dødsangst enn ateisme, nettopp fordi tanken om ein himmel også opnar for tanken om eit helvete.

Jeg tror nok at veldig mange religiøse mennesker ikke tror på helvete.

Opprinnelig lagt inn av alfaCharlie, her.

Jeg har tydeligvis mistet grepet på diskusjoner om religion, og hang meg mest opp i at Zoë skriver FP-damene.

Hvis det var kjønnsaspektet du hang deg opp i. kan jeg berolige deg med at det faktisk var nettopp damer som insisterte på at undertegnede skulle betegne seg som religiøs.

For min egen del var jeg redd for å dø og hadde et problematisk forhold til døden i en periode og det har jeg ikke lenger. Det henger kun sammen med min personlige åndelige utvikling og at alle bitene i mitt livssyn fallt på plass etter en forholdsvis ugrei livsfase.

Sjelen lever evig og døden er ikke slutten, kun en overgang - det opplever ikke jeg som en tro en gang, jeg "vet" at det er sånn. Jeg er også av den oppfatning at bevisstheten min mens jeg er på jorden slett ikke strekker til når det gjelder å forestille seg hva dette innebærer så jeg slår meg fullstendig til ro med at jeg ikke skjønner hvordan dette vil oppleves når den tid kommer.

Det er rart dette med hvordan noe som høres veldig sansynlig ut for én høres vanvittig usasnsynlig ut for en annen. For meg er det det enseste logiske at sjelen lever evig og er i stadig utvikling - for andre er dette vedlig ulogisk og en riktig ugrei tanke.

Det viktige er nok som Fnatten poengterer - at man gjør rom i livet sitt til å gå igjennom noen prosesser og finne ut av alt dette istedet for å skyve det unna og leve med et ullent ubehag.

Opprinnelig lagt inn av LilleRosin, her.

For meg virker det innlysende at de med en tro på "noe etterpå" møter døden lettere. Da kan man se sine kjære igjen. Alt er ikke over.

Men under hvilke betingelser kunne du tenke deg å se dine kjære igjen? Kunne du tenke deg å være med dem for alltid, i det u-e-n-d-e-l-i-g-e? Eller hadde det vært greit med en slags ramme for det hele? Gud: "Nå får dere en uke sammen til å ta ordentlig farvel. Bruk tiden godt."

[Alfa]

Opprinnelig lagt inn av Zoë, her.

Jeg tror nok at veldig mange religiøse mennesker ikke tror på helvete.

Eg tenkte ikkje nødvendigvis på helvete som det er skildra i t.d. kristendommen. Eg tenkte generelt sett på at om det fins noko etter døden så kan det jo like gjerne vere verre enn livet før ...

[Alfa]

Opprinnelig lagt inn av LilleRosin, her.

Jeg kan ikke skjønne at noen kan si det, uten å ha erfart det.

Eg har i allefall eit heilt anna forhold til døden til vanleg enn dei gongane eg har stått meir ansikt til ansikt med faren for å dø. Det verkar som om kroppen har ein heilt eigen biologisk psykisk reaksjon på slike situasjonar.

[Susse]

Jeg jobber tett med døende mennesker hver eneste dag. Det jeg legger mest merke til i forhold til dødsangst er alder og evnen til å snakke om døden. Gudstro eller ikke har vi faktisk ikke vært så vesentlig tema. Dette tar jeg heller ikke opp om ikke pasientene gjør det.
De eldre som dør har jeg aldri opplevd dødsangst hos, de har ofte på forhånd sakt mange ganger at de har vært godt forsynt og har ønsket å snart "få fred" eller " få slippe" Flere har vært troende, men det har ikke vært noen vesetlig forskjell på dem og de ikke troende.
De unge pasientene mine som dør ser anneledes på det, natrulig nok. Det er grusomt å se dødskampene til enkelte som virkelig ikke er klare for å dø. Å se mennesker kjempe og kjempe mot det uungåelige er uendelig vondt. Ingen av mine unge pasienter har vært troende så jeg har ikke noe sammenlikningsgrunnlag her. Vi har snakket mye sammen rundt døden, og det er ikke akkurat selve døden de er opptatt av, men som mange sier her inne, det å dø fra familie, barn og venner som er vondt. Mange opplever det som godt å kunne f.eks planlegge begravelsen sin, foreberede ting i hjemmet slik at familien skal kunne ordne ting lett etter at de er borte, gi bort ting, klær osv. Slike ting oppleves av og til vanskelig for de rundt den døende og da blir det ofte min jobb å fortelle dem at nettopp dette er viktig for den som skal dø. Jeg ser at mange finner en slags trøst og ro i denne ryddeprossessen.

Jeg tror det finnes Gud, det gir meg trøst når jeg jobber med syke mennesker, det gav meg også uendelig trøst når vi holdt på å å miste et av barna våre for noen år siden. Jeg er akkurat der pasientene mine er, ikke redd for døden, men redd for å dø fra barn og familie.

[Irma]

Jeg kan bare svare for meg selv, men jeg anser meg vel som ateist og jeg er redd for å dø. Jeg føler allikevel at jeg har et helt avklart forhold til døden, jeg føler meg sikker på at ved døden så er det takk og farvel - that´s it. Mange ganger ønsker jeg at jeg kunne være religiøs, og tro på at jeg får treffe mine kjære igjen. For meg tror jeg at det hadde vært veldig behagelig og betryggende.

En rimelig forenklet og flåsete tanke, men jeg må ærlig innrømme at jeg innimellom tenker at religion blant annet er en følge av at man ikke synes det er behagelig å leve med at det etter døden ikke er noen ting. At man har behov for forklaring på det uforklarlige på et vis.

[LilleRosin]

Opprinnelig lagt inn av Pida, her.

Men under hvilke betingelser kunne du tenke deg å se dine kjære igjen? Kunne du tenke deg å være med dem for alltid, i det u-e-n-d-e-l-i-g-e? Eller hadde det vært greit med en slags ramme for det hele? Gud: "Nå får dere en uke sammen til å ta ordentlig farvel. Bruk tiden godt."

Jeg kan ikke tenke meg noen ramme nei. Jeg hadde forsåvidt mer enn en uke til å ta farvel med faren min som døde, uten at det på noen som helst slags måte føltes greit. Men det hadde kanskje føltes annerleldes om det hadde skjedd 30 år senere. Jeg vet ikke, jeg har ikke vært der.

Nå er uendelig er veldig lenge, men jeg kan likevel ikke helt tenke meg at jeg på et eller annet tidspunkt hadde "fått nok". "Kjære Skatten, Rusket, Pøbeln og Punktum, nå har vi vel sett hverandre nok" lizzom? Jeg kan ikke helt tro det. Jeg klarer ikke å se, at man ikke skal ville eksistere lengre, eller ikke ville være nær de man er glad i.

Men nå snakker jeg om "nær" som det å være bevisst, å vite at man har dem til stede. Jeg vil jo gjerne ha litt egentid og ta et par øl med venninner, ikke sitte i en sofa og gnu sammen med alle mine kjære i all evighet.

[Mauser]

Det aller mest irriterende med å være ateist er at jeg vil aldri få oppleve at jeg har rett.

Det nest mest irriterende er at alle dem som luller seg inn i troen på det fabelaktige neste livet, være seg himmelen, Nirvana, reinkarnasjon eller whatever, aldri vil få oppleve at de tar feil.

[amor]

Jeg er ikke redd for å dø. Før var jeg. Før jeg opplevde å bli påført en alvorlig skade og fikk noen minutter hvor jeg forstod at jeg faktisk kom til å dø. Det endte med en gedigen reoperasjon og pust i meg igjen.

Fra den største lykken hvor jeg lå med nyfødte tvillinger i armene, til et smertehelvete og en intuisjon som fortalte meg at nå er det over. Smertene forsvant og jeg opplevde at jeg raskt "ble klar" til å ta i mot døden.

Det er forøvrig korrekt det som blir sagt om at hørselen er den siste sansen som blir borte.

Jeg startet med å si at jeg ikke er redd for døden. Min opplevelse er jeg svært glad for at jeg har erfart. Det var flott og har gitt meg stor tyngde i mitt videre liv.

En dag kommer tiden. Jeg vet at jeg kommer til å bli klar. Uansett om det skal gå fort eller ikke.

Vel. Dette var egentlig ikke noe bidrag til diskusjonen, men dog. Jeg tror at det er viktig for mennesket å ha noe å henge fast i. Vi har en frykt i oss for det ukjente. Vi søker trygghet hele livet. Om troen på at noe etter døden vil være bra for oss kan gi styrke til å leve et godt liv, så gjerne det. Selv er jeg nærmere å ikke tro, enn å gjøre det.

[Sitron]

Klart det er å bidra, å høre at du i løpet av veldig kort tid aksepterte det som du trodde kom til å skje, uten å være særlig troende. Jeg syns det er veldig greit å få en slags bekreftelse på mitt syn. Jeg tror jo at jeg har det greit med meg selv i forhold til døden, selv om jeg som Mauser sier syns det vil være temmelig irriterende å ikke kunne si "I told you so!".

[Pebbles]

Opprinnelig lagt inn av Irma, her.

En rimelig forenklet og flåsete tanke, men jeg må ærlig innrømme at jeg innimellom tenker at religion blant annet er en følge av at man ikke synes det er behagelig å leve med at det etter døden ikke er noen ting. At man har behov for forklaring på det uforklarlige på et vis.

Selvfølgelig har man behov for forklaring på det uforklarlige. Det som forundrer meg, er at dette blir sett på som noe svakt og ynkelig av enkelte mennesker.

Det å søke helhet og mening i livet er et grunnleggende behov. Livet er strengt tatt et mysterium for oss alle - og å grovt nedvurdere menneskers livssyn (snakker generelt nå, og ikke spesielt til deg) til å være å "lulle seg inn" i noe finner jeg svært krenkende og ikke oppegående mennesker verdig.

Jeg har noen strabasiøse perioder bak meg på vei mot eget livssyn som langt i fra har vært preget av lulling og trøsting eller hva det måtte være, men tvert i mot i overkant tøffe indre prosesser som har ført til at jeg står grunnstøtt i eget livssyn. For meg har det en enormt positiv innvirkning på livskvaliteten i hverdagen - det fører til glede og mening her og nå og et fravær av frykt for døden.