Er det "verre" å dø for en ateist?

[Irma]

Opprinnelig lagt inn av Zoë, her.

Selvfølgelig har man behov for forklaring på det uforklarlige. Det som forundrer meg, er at dette blir sett på som noe svakt og ynkelig av enkelte mennesker.

Jeg ser ikke på det som svakt og ynkelig, håper ikke jeg ga et slikt inntrykk. Jeg lar meg forundre innimellom, det gjør jeg. Når folk blir bastante på hva som er sannheten for eksempel, at man vet at den Gud eller Allah eller hva det måtte være man tror på er sannheten. Hvis man ser på de ulike religionene på verdensbasis så tar jo sinnsvakt mange mennesker feil i det de tror på eller dyrker. Det gjør inntrykk på meg iallefall, selv om jeg forstår at svært mange religiøse (og ikke-religiøse også forsåvidt) gir beng i om de skulle ta feil.

[Inagh]

I og med at jeg tror det ikke er noe mer etter døden, er jeg heller ikke redd for det å dø. Jeg antar at det er som jeg sover - da kan verden rase ned rundt ørene mine for min del, for jeg merker ikke noe lell.

Men det må også være godt, tror jeg, å ha en tro slik min mor hadde. Da hun lå for døden var hun så trygg og så lykkelig fordi nå skulle hun "hjem," og hun gledet seg genuint til å se bl.a. faren sin igjen. Hun hadde en dyp og trygg kristentro i seg, så for henne var døden velkommen.

Så - i motsetning til Mauser - håper jeg det er hun som nå sitter et sted der oppe, peker nese av meg og sier "told you so," for det fortjener den dama inderlig.

(Så får jeg heller innse at dersom det finnes et Helvete, er det reservert en liten iskald avkrok der for meg, hvor jeg blir underholdt av lange og daglige doser med "sing star." )

[glamma]

Opprinnelig lagt inn av LimboLine, her.

Jeg tror det er lettere som troende.
Om man tror/håper man får se igjen sine nære og kjære i himmelen, må det vel være lettere?

Ja, helt enig, det er jo logisk..

[Esme]

Opprinnelig lagt inn av glamma, her.

Ja, helt enig, det er jo logisk..

Nei, det er ikke logisk. Jeg er ateist og tanken på at jeg slipper å tilbringe evigheten i en eller annen himmel gjør tanken på døden lettere for meg

[glamma]

Opprinnelig lagt inn av Esme, her.

Nei, det er ikke logisk. Jeg er ateist og tanken på at jeg slipper å tilbringe evigheten i en eller annen himmel gjør tanken på døden lettere for meg

For meg er det logisk. Det kommer an på hvordan man ser det, og det er jo helt individuellt.

[Tito]

Jeg er kristen, men jeg vet ikke om jeg synes det hadde vært enkelt å dø nå. Jeg føler meg langt fra klar til å reise fra denne verden, selv om jeg tror jeg kommer til et bra sted. Jeg vil se mine barn vokse opp og jeg tror nok de har godt av å vokse opp med en mor. Jeg er ikke redd for det å dø, jeg har bare ikke lyst til det nå - og tror ikke jeg hadde hatt et lett dødsleie, i hvert fall ikke i den fasen av livet som jeg er i nå.

[bina]

Jeg er overbevist om at det er lettere å takle døden, både egen og andres, hvis man tror på "noe".

Jeg ser for eksempel at mange som har mistet barn finner trøst i å tenke på barnet som en engel. Dette er en slags billedliggjørelse av at barnet alltid er med i tankene og i hjertet.

Tilsvarende ser jeg at mange forklarer for barn at besteforeldre eller andre som dør ER et sted, og der har de det godt. Det trenger etter mitt skjønn ikke ligge noe religiøst i dette, det er bare billedliggjøringen. Se for seg et sted hvor den man er glad i har det godt.

Men i bunn og grunn, ja jeg tror det er lettere å dø for en som tror at de nå kommer til et godt sted, enn for den som tror at nå er alt slutt.

[glamma]

Opprinnelig lagt inn av bina, her.

Jeg er overbevist om at det er lettere å takle døden, både egen og andres, hvis man tror på "noe".

Jeg ser for eksempel at mange som har mistet barn finner trøst i å tenke på barnet som en engel. Dette er en slags billedliggjørelse av at barnet alltid er med i tankene og i hjertet.

Tilsvarende ser jeg at mange forklarer for barn at besteforeldre eller andre som dør ER et sted, og der har de det godt. Det trenger etter mitt skjønn ikke ligge noe religiøst i dette, det er bare billedliggjøringen. Se for seg et sted hvor den man er glad i har det godt.


Men i bunn og grunn, ja jeg tror det er lettere å dø for en som tror at de nå kommer til et godt sted, enn for den som tror at nå er alt slutt.

Enig i det du skriver, at de som står igjen finner en trøst i troen på at deres kjære har det godt.. Sist men ikke minst barna... de takler jo sorg på en helt annen måte enn oss voksne, og de ønsker jo å tro at den de har mistet har det godt.

[Mauser]

Opprinnelig lagt inn av bina, her.

Jeg er overbevist om at det er lettere å takle døden, både egen og andres, hvis man tror på "noe".

Hva med oss som i så fall har evig pine å se frem mot? Eller gjenfødelse som noe forholdsvis langt nede i matkjeden? Eventuelt 72 jomfruer ... av hankjønn, med enorme ***?

[Esme]

Opprinnelig lagt inn av bina, her.

Men i bunn og grunn, ja jeg tror det er lettere å dø for en som tror at de nå kommer til et godt sted, enn for den som tror at nå er alt slutt.

Jeg tror at de som tror på "noe" nettopp gjør det fordi tanken på at ting er slutt er skremmende. For noen er derimot det at alt er slutt, en mer beroligende tanke enn at det ikke er det. Og for disse, som da som oftest er ateister er det ikke skremmende at det er slutt, og døden hadde heller ikke blitt mindre skremmende om man hadde fått en tro på at det fantes noe.

Om man selv tror at det er noe så skal man være forsiktig med å uttale seg om hva andre som ikke tror synes er skremmende eller ei.

[Pebbles]

Jeg tror at de som tror på "noe" ikke gjør det utelukkende fordi de synes det høres skummelt ut at det er slutt når man dør.

Min tro på "noe" har alltid vært der, lenge før jeg begynte å tenke på døden og heller ikke som noe tillært hjemmefra (aldri noe snakk om Gud eller annet hjemme hos oss).

Jeg synes det er en småliggjøring av et religiøst livssyn det å betrakte det som noe man "finner trøst i".
For meg rommer det uendelig mye mer enn bare døden og en evt. frykt for den. Det står for meg som noe ikke-troende har fokus på, dette, at en tro er noe man på en måte "klamrer seg til" og at dens eneste funksjon er "trøst".

Min tro er basisen i livet mitt. Den har alltid vært der, er ikke styrt av en speisell religions dogmer, men heller bare en visshet om en gudommelig kraft. Den er ikke en redningsbøye i åpent hav som en betuttet sjel kan klamre seg til - den er en livsbejaende kraft i livet mitt og genererer glede og mening og setter alt som skjer og alt som er, også døden, i perspektiv. For meg.

[Dixie Diner]

Opprinnelig lagt inn av Zoë, her.

Jeg tror at de som tror på "noe" ikke gjør det utelukkende fordi de synes det høres skummelt ut at det er slutt når man dør.

Min tro på "noe" har alltid vært der, lenge før jeg begynte å tenke på døden og heller ikke som noe tillært hjemmefra (aldri noe snakk om Gud eller annet hjemme hos oss).

Jeg synes det er en småliggjøring av et religiøst livssyn det å betrakte det som noe man "finner trøst i".
For meg rommer det uendelig mye mer enn bare døden og en evt. frykt for den. Det står for meg som noe ikke-troende har fokus på, dette, at en tro er noe man på en måte "klamrer seg til" og at dens eneste funksjon er "trøst".

Min tro er basisen i livet mitt. Den har alltid vært der, er ikke styrt av en speisell religions dogmer, men heller bare en visshet om en gudommelig kraft. Den er ikke en redningsbøye i åpent hav som en betuttet sjel kan klamre seg til - den er en livsbejaende kraft i livet mitt og genererer glede og mening og setter alt som skjer og alt som er, også døden, i perspektiv. For meg.

Samme her. Det er jo ikke kun pga. døden man er religiøs eller tror på "noe".

[Esme]

Opprinnelig lagt inn av Zoë, her.

Jeg tror at de som tror på "noe" ikke gjør det utelukkende fordi de synes det høres skummelt ut at det er slutt når man dør.

Det var ikke det jeg skrev. Det var som et forsøk på å forklare de som mener at det er mer skremmende å ikke tro at det er noe etter døden enn å tro at det er noe etter døden, at det faktisk ikke stemmer for alle. At det å tro at det er en slutt faktisk kan være beroligende, ikke skremmende.

[Nora H]

Jeg er ateist, og før jeg ble mor var jeg ikke redd for å dø. Tvert imot, jeg syntes døden til tider bare virket befriende. Nå som mor er jeg veldig redd for å dø.

[Sitron]

Opprinnelig lagt inn av Nora H, her.

Jeg er ateist, og før jeg ble mor var jeg ikke redd for å dø. Tvert imot, jeg syntes døden til tider bare virket befriende. Nå som mor er jeg veldig redd for å dø.

Men det er vel ikke av andre grunner enn at du ikke ønsker å dø fra barna?

[Teofelia]

Opprinnelig lagt inn av bina, her.

Jeg er overbevist om at det er lettere å takle døden, både egen og andres, hvis man tror på "noe".

Jeg synes det er ganske utrolig at man kan hevde noe slikt på vegne av andre og tro at det finnes et universalsvar, for min del. Nå er vi opptil flere ateister i denne tråden som har hevdet at vi ikke er skremt av tanken på døden, så hva bygger dere egentlig påstandene om at det automatisk er vanskeligere å takle døden for ikke-troende på?

For meg fungerer logikken motsatt: fordi jeg ikke tror det er noe som helst etter døden, er det da heller ikke noe å frykte.

[Inagh]

Jeg tror - og understreker at jeg tror - det vil være lettere for meg å dø, som ikke tror på en pøkk, en for en som er overbevist om at det finnes et Helvete og at hun/han er på vei dit om ikke forholdet til "sjefen" er godt nok. Så vondt det må være å ligge på dødsleiet og være redd.

[Nora H]

Opprinnelig lagt inn av Sitron, her.

Men det er vel ikke av andre grunner enn at du ikke ønsker å dø fra barna?

Ja, nettopp derfor. Tanken på at jeg skulle dø fra datteren min er helt grusom. Jeg ser hvor avhengig hun er av meg samtidig som jeg ønsker å se henne vokse opp. Livet har fått en helt ny mening etter hun ble født.

[Sitron]

Opprinnelig lagt inn av Nora H, her.

Ja, nettopp derfor. Tanken på at jeg skulle dø fra datteren min er helt grusom. Jeg ser hvor avhengig hun er av meg samtidig som jeg ønsker å se henne vokse opp. Livet har fått en helt ny mening etter hun ble født.

Jo, men da trenger du jo ikke være mer redd for selve døden enn før, gjør du? Man kan jo ha et greit forhold til at man slutter å eksistere når man først dør, samtidig som man har et langt større ønske om å leve.

[Nora H]

Opprinnelig lagt inn av Sitron, her.

Jo, men da trenger du jo ikke være mer redd for selve døden enn før, gjør du? Man kan jo ha et greit forhold til at man slutter å eksistere når man først dør, samtidig som man har et langt større ønske om å leve.

Nei, ikke selve døden, den har jeg ikke vært redd for siden jeg som barn synes det måtte være skummelt å ligge helt alene under jorda. Det er nok det at jeg skulle forlate dette livet for tidlig som skremmer meg. Det at jeg ikke skulle kunne være der for datteren min. Hadde jeg da trodd at jeg skulle få se henne igjen eller våke over henne fra "himmelen" hadde det kanskje vært lettere. Det at jeg slutter å eksistere er greit, men nå som jeg har henne er jeg redd for hvordan min død ville påvirket henne. Når jeg er gammel, derimot, blir noe helt annet. Da kan hun ta vare på seg selv. Vi skal jo alle dø en gang og det har jeg ingen problemer med. Tror det må være deilig å få sovne inn etter et langt liv.