Fastlegene skal få mindre makt i forhold til sykemeldinger

Opprinnelig lagt inn av turi, her.

Min kroniske sykdom er det best at jeg går hos spesialist, fastlegen kan utrolig lite om den. Men hun ville ikke henvise meg videre, Er det noe vits da? Sa hu.

Jeg trodde vitterlig at kronikere var en gruppe som fikk jevnlig oppfølging av spesialist jeg.

[Lisa]

Jeg er veldig enig med det Hattifnatten sier. Synes forøvrig det er fryktelig vanskelig å skulle uttale seg om andre sin sykdom men det kan da ikke være tvil om at det bladt vår generasjon hersker en helt annen holding til det å sykemelde seg en det som var tilfelle med våre foreldre.
Det " å sykemelde seg" er jo også en pussig ting å si, og indikerer at noen vet hvordan man går frem for å gjøre dette? For det er da vel legen som sykemelder folk og ikke pasienten selv? Jeg blir forbauset når folk sier at de "skal sykemelde seg" ....

Jeg kan kun snakke ut fra mine egne erfaringer og de er at ganske mange blir sykemeldte som resultat av konflikter på arbeidsplassen, ofte over forholdsvis kort tid. De finner seg rett og slett ikke i det de anser som urettmessig behandlling. Selvfølgelig sliter det på psyken med konflikter men det hjelper jo som regel heller ikke å unngå den med sykemelding. Det blir bare å skyve problemet foran seg.

Jeg tror også vi i Norge vil få innskrenket rettigheter ved sykdom etterhvert, sikkert karensdager. Økningen i antall og utgifter er vel ikke bærekraftig på lang sikt med mindre det skjer en endring.

[turi]

Opprinnelig lagt inn av Skvetten, her.

Jeg trodde vitterlig at kronikere var en gruppe som fikk jevnlig oppfølging av spesialist jeg.

Ikke alle leger som henviser videre, tror det går på æren løs noen ganger. Men heldigvis er jeg ikke alltid av den typen som gir meg, så jeg får somregel viljen min, tilslutt. Ikke alle dager som er gode krangledager.

[Tussa]

Gravide er jo uansett unntatt arbeidsgiveransvaret, så det ane meg at den store kampen ikkje blir i forhold til dei.

[Malama]

Tja, ikke alle kronikere trenger speislist, dersom man regner "alt over tre mnd" som kroisk, sånn som blåresept. F.eks får min kjære allergimed på blå resept, han er regnet som kroniker der. Men speialsist trenger han jo ikke. (Ei heller sykemelding da, sånnsett)

Min mor er forøvrig multi-kroniker, og går til flere ulike spesialister, men f.eks indremedisineren kom etter en stund til at nå var det hun behandlet henne for så greit under kontroll at hun ble henvist tilbake til fastlegen for videre oppølging. (Min mor er uansett ufør da, og sykemeldes ikke)

Jeg ser ikke noe problem i at folk gjerne skal få komme til spesialist etter 6 mnd eller så, men derimot i det at man anser fastlegen som uskikket til å sykemelde utover 6 mnd (men åpenbart helt ok i 6 mnd?)

[Jessica]

Dersom en person har gått i "veggen", og trenger tid for å komme tilbake i jobb så er det vel ikke nødvendig at det skal inn noen spesialist? Noen ganger trenger man tid og intet annet. Det siste man trenger er masse press. Det må komme når man er moden for det dersom det skal ha noe for seg. Så kan NAV, fastlege osv komme inn og prøve å finne måter å hjelpe pasienten tilbake i jobb eller om den må over i attføring evnt. annet.

Opprinnelig lagt inn av Jessica, her.

Dersom en person har gått i "veggen", og trenger tid for å komme tilbake i jobb så er det vel ikke nødvendig at det skal inn noen spesialist? Noen ganger trenger man tid og intet annet. Det siste man trenger er masse press. Det må komme når man er moden for det dersom det skal ha noe for seg. Så kan NAV, fastlege osv komme inn og prøve å finne måter å hjelpe pasienten tilbake i jobb eller om den må over i attføring evnt. annet.

Om en person har "møtt veggen" kan det jo være på sin plass med en psykolog kanskje? For selv i en slik situasjon er det mulig å ta tak i tingene slik at man kommer raskere på beina igjen.

[Jessica]

Opprinnelig lagt inn av Skvetten, her.

Om en person har "møtt veggen" kan det jo være på sin plass med en psykolog kanskje? For selv i en slik situasjon er det mulig å ta tak i tingene slik at man kommer raskere på beina igjen.

Det har du rett i. Problemet er vel da at ventetidene for å komme inn til en psykolog er veldig lange. Slik er det i allefall her i byen.

Opprinnelig lagt inn av Jessica, her.

Det har du rett i. Problemet er vel da at ventetidene for å komme inn til en psykolog er veldig lange. Slik er det i allefall her i byen.

Det er sant og i et sånt tilfelle bør jo fastlegen henvise så fort som fy mener jeg da, og definitivt før det har gått 6 måneder.

[rine]

Opprinnelig lagt inn av Skvetten, her.

Om en person har "møtt veggen" kan det jo være på sin plass med en psykolog kanskje? For selv i en slik situasjon er det mulig å ta tak i tingene slik at man kommer raskere på beina igjen.

Det mener jeg også.

[kie]

Opprinnelig lagt inn av Skvetten, her.

Om en person har "møtt veggen" kan det jo være på sin plass med en psykolog kanskje? For selv i en slik situasjon er det mulig å ta tak i tingene slik at man kommer raskere på beina igjen.

Der har du meg. Det vil si at jeg var den som tok initiativ selv, ventet 3 måneder og begynte behandling. Det er noe av det lureste jeg har gjort og jeg begynner å bli ganske overbevist om at dette ikke vil skje igjen. Men dette vil ta mer tid fremover. Psykologen og fastlegen er de som bremser nå. Og det er bra, for mine "flink pike som tar seg sammen"-impulser er jo det som kjørte meg rett i veggen! Målet er ikke nødvendigvis raskest mulig ut og hangle seg gjennom jobbhverdagen frem mot neste sykmelding, men å gjøre en grundig jobb for å sørge for at dette aldri skjer igjen.

Jeg tror vi må se litt på hvordan vi måler "vellykket forløp". Er det nødvendigvis kun hurtighet? Uavhengig av om mønsteret brytes eller gjentar seg? For min del er det grundigheten og det å bruke tid på å gjøre det ordentlig som gjør meg rimelig sikker på at dette ikke vil skje igjen.

Jeg tror forøvrig at det kunne ha vært interessant å se om det er noen forskjell i terskelen for å komme tilbake avhengig av hva man gjorde i sykmeldingsperioden. Passiv sykmelding vs. behandling for eksempel.

Opprinnelig lagt inn av kie, her.

Jeg tror vi må se litt på hvordan vi måler "vellykket forløp". Er det nødvendigvis kun hurtighet? Uavhengig av om mønsteret brytes eller gjentar seg? For min del er det grundigheten og det å bruke tid på å gjøre det ordentlig som gjør meg rimelig sikker på at dette ikke vil skje igjen.

Jeg tror forøvrig at det kunne ha vært interessant å se om det er noen forskjell i terskelen for å komme tilbake avhengig av hva man gjorde i sykmeldingsperioden. Passiv sykmelding vs. behandling for eksempel.

Meg også, bare det at jeg fikk hjelp fra og med dag 3 når jeg var borte fra jobb, litt av fordelene med å være i min bransje kanskje.
Et vellykket forløp tror jeg vi kan definere som et forløp der de underforliggende faktorene er tatt tak i og den sykemeldte er tilbake på jobb. Da skal man ikke se på tiden men det at det faktisk er gjort et behandlingsløp som har gjort vedkommende i stand til å gå tilbake på jobb og at vedkommende fungerer optimalt igjen. Dersom dette skulle gå over 6 måneder er det ikke tvil i mitt sinn om at oppgaven bør være underlagt en spesialist, aller helst før det har gått så lang tid også. Det handler jo til syvende og sist om tankemønstre (som oftest når det gjelder utbrenthet) som gir seg utslag i psykosomatiske lidelser til slutt.

[Billa]

Opprinnelig lagt inn av Jessica, her.

Dersom en person har gått i "veggen", og trenger tid for å komme tilbake i jobb så er det vel ikke nødvendig at det skal inn noen spesialist? Noen ganger trenger man tid og intet annet. Det siste man trenger er masse press. Det må komme når man er moden for det dersom det skal ha noe for seg. Så kan NAV, fastlege osv komme inn og prøve å finne måter å hjelpe pasienten tilbake i jobb eller om den må over i attføring evnt. annet.

Det at man tilsynelatende bare trenger "tid", er kanskje nettopp en av de faktorene NAV burde kunne gå inn og korrigere eller følge opp. Mange vil, hvis de selv skal bestemme når man er moden for å gå tilbake i arbeidet, egentlig aldri føle seg helt klare, nettopp fordi det å være lenge borte fra arbeidsplassen i seg selv er med på å gjøre veien tilbake lang.

I mange tilfeller er det heller ikke arbeidsplassen som er problemet når man går på en smell (erfart på begge sider av bordet), og da er det kanskje ikke tid borte fra kollegaer og jobb som egentlig er den riktigste medisinen over tid?

Jeg ønsker faktisk en endring av systemet hjertelig velkommen, særlig når det kommer til det "å møte veggen". Langt fra alle er flinke til å ta tak i det som er den underliggende årsaken, og langt fra alle klarer å strukturere sin sykmeldte hverdag slik at den inneholder meningsfyllte aktiviteter. Jeg måtte selv nærmest dra en ansatt opp av sofaen og ut i frisk luft etter at hun hadde fått en sykmelding i hånda, og fortalte meg etter 1 uke at hun og mannen bare satt hjemme og gråt sammen, hele dagen. Hun hadde ikke fått forslag til hvordan hun kunne bearbeide det hun var midt opp i i det hele tatt, ei heller tilbud om terapi. Hun forble sykmeldt i 10 måneder.

[Candy Darling]

Jeg tror også det hører til veldig sjeldne unntak at den riktige løsningen er å være sykemeldt i 8-9 måneder uten en form for spesialistoppfølging, også ved utbrenthet.

Ved allergi er det selvsagt ikke sikkert at man trenger spesialister, men mange får oppfølging fra ØNH-leger hvis man har en litt komplisert allergi med komplikasjoner. Eller lungeleger, hvis man har allergiindusert astma. Og igjen, hvis man er langtidssykemeldt pga. dette, bør man selvsagt få spesialistoppfølging.

Jeg innrømmer at jeg ikke har satt meg ordentlig inn i forslaget foreløpig, men at det er fornuftig å øke ressursene i spesialisthelsetjenesten (inkl. psykologer) er jeg ikke det minste i tvil om. Hvis endring i sykemeldingskrav kan øke fokuset på det, er det i utgangspunktet en bra ting.

[bina]

Jeg er jevnt over veldig enig med Billa.

Jeg ser at flere er inne på diffuse lidelser hvor pasienten trenger ro og hvile. Jeg har også tidligere sittet på arbeidsgivers side, og håndtert mange mennesker som vil ha ro og hvile, og som blir stresset av å ha møte med arbeidsgiver med noen ukers mellomrom. Jeg spør meg selv hvorfor.

Er det slik at arbeidstakere i dag er mer "sarte" og tåler mindre enn for 30 år siden? Hva er årsaken til at vi har så vannvittig høyt sykefravær her i landet? Jeg tror det er en kombinasjon av ting. Vi har svært gode sykelønnsordninger, sånn at det ikke koster oss noe som enkeltindivider å være syk. Tvert i mot... vi får jo fri, med full lønn.

Der jeg jobbet før var det to topper i sykefraværet. En rundt jul, og en rett rundt sommerferien. Det slo aldri feil. Rett før sommerferien fløy sykefraværet til himmels. Diverse diffuse ting, som sliten, utbrent, vondt i det kneet man pleide å ha vondt i - og mer konkrete ting, som infeksjoner, operasjoner, osv. Men sistnevnte var mer konstant over året. Det påfallende med sommer og jul var de diffuse lidelsene. Der hvor folk kom og leverte sykemeldingen (eller svært mange gjorde ikke det en gang, de sendte den i posten), og erklærte at legen hadde bedt dem "ta det med ro".

Dette sammenfalt ofte med ferieavvikling, og dermed satt folk med ferie til gode. Hvert eneste år, de samme personene. Er det tilfeldig? Det virker ikke tilfeldig. Det virker som om noen har sett at de kan avvikle ferien sin og dessuten få den en gang til. Vi ba om sykemeldingssamtaler, men folk kunne ikke komme, for de var bortreist. Likevel skal de ha ferien til gode. Noen ganger meldte vi videre til NAV, men ingenting skjedde.

Jeg tror også faktisk at mange arbeidstakere i dag tåler lite press, stress, motgang og utfordringer. Det skal lite til før folk føler at motbakken er for bratt, og når motbakken er bratt, da går man til legen. Jeg tror også at legene er for slepphendte med sykemeldinger. Du skal ikke være lenge innafor døra til legen før legen spør hvor lang sykemelding du skal ha. Det er nesten uansett hva som feiler en.

Hvorfor det er sånn, det vet jeg ikke, og det kan hende jeg tar feil. Kanskje er ikke folk mer "sarte" nå enn før. Men ett eller annet er riv ruskende galt i norsk arbeidsliv, når sykefraværet bare øker og øker.

Jeg tror derfor det er helt nødvendig å se på sykelønnsordningen, og redusere legenes rett til å sykemelde over lang tid. Jeg har også vært borti et tilfelle hvor en arbeidstaker var 100 % sykemeldt i 12 måneder, for så å bli 100 % friskmeldt. Ingen behandling, ingen operasjon, ingen ting. Bare uka før hun ble friskmeldt mente hun selv at hun slett ikke var bra. Men hun mistet retten til sykepenger, så hun måtte tilbake til jobb. Er det mulig å gå fra 100 % syk til 100 % frisk over natta? Eller kunne hun vært tilbake i jobb tidligere, med tilrettelegging og kanskje i gradert sykemelding?

Jeg er overbevist om at det er litt for mange som utnytter det systemet vi har, og dessverre går dette utover de som har reelt behov for sykemelding. Endres sykelønnsordningen som vil det ramme de som virkelig er syke. De som "skulker" blir jo bare nødt til å gå på jobb, de taper ikke annet enn "fridager".

Jeg er også overbevist om at dersom det innføres karensdager eller fastlegene fratas retten til lange sykemeldinger (over 6 mnd), så vil sykefraværet i Norge gå ned. For da vil den enkelte tape økonomisk på å holde seg borte fra arbeidet.

I IA-bedrifter kan den enkelte arbeidstakeren ta ut 24 dager egenmelding i løpet av ett år (det er mer enn en normal arbeids-måned ved 5-dagers uke). I tillegg kan man være sykemeldt ukesvis, alt uten å tape ei krone i lønn. Da kan man jo tillate seg å være hjemme fordi man er "sliten" eller er i konflikt med arbeidsgiver.

[Katta]

Enda en sykepengediskusjon...

Dette er vanskelig. Jeg har aldri sittet på arbeidsgiversiden av bordet, og har vel egentlig aldri vært sykmeldt arbeidstager i mer enn max en uke eller to i forbindelse med svangerskap. Jeg har imidlertid sittet i den stolen at jeg har sykmeldt folk, og jeg er kollega på en arbeidsplass som de siste to årene har hatt en voldsom økning i sykefraværet.

Jeg er helt enig med Bina, billa og flere om at det er for lite tak i opplegget rundt langtidssykmeldte. Og jeg synes det er veldig bra at det har blitt mer fokus på møter mellom arbeidsgiver, NAV, den sykmeldte og evt fastlege for å finne ut om noe kan tilrettelegges etc, spesielt når det er diffuse problemstillinger og delvis arbeidsrelatert. Nå er det mange år siden jeg har jobbet på et fastlegekontor, og hele sykmeldingsordningen har vært reformert minst to ganger siden den gang, så jeg skal ikke uttale meg alt for bombastisk om samarbeid med bedrifter. Men på den tiden var dette vanskelig. Du sitter der med en pasient som er sykmeldt. Vi brukte å ha som praksis ved langtidssykmeldinger at de i det minste måtte ha en avtale hos fysioterapeut eller tilsvarende. Men når det kom til arbeidsgiver, var det ofte vanskelig. Veldig ofte fikk man høre at "arbeidsgiver er ikke interessert i å ha meg tilbake før jeg fungerer 100%, og det er ikke mulig å tilrettelegge med det kjøret vi har på jobb". Og da kan man ikke som lege uten videre ta en telefon til arbeidsgiver. Jeg synes det er synd hvis arbeidsgivere har en følelse av å ikke få kontakt med helsevesenet, men dette kan gå begge veier.

Det andre jeg fikk lyst til å kommentere var dette med sykmeldinger rundt ferieavvikling. Det har vi slitt med på jobb. Og jeg tror ikke at årsaken er selve ferien, altså at folk blir "syke" når det er fint vær, men rett og slett at det hos oss ikke leies inn vikarer og de som er igjen på jobb kjøres ganske så hardt. Jeg ønsker meg alltid ferie i slutten av perioden. Hvorfor? Fordi jeg er helt utslitt når de andres ferie er over. Og da er jeg nesten avhengig av å ha noe ferie selv etterpå. Jeg har når jeg har blitt beordret på den n'te ekstra vakten i løpet av en ferie sagt et par ganger at "da må jeg avspassere på mandag, ellers går dette galt". Og fått forståelse for dette. Men jeg er ganske varm i trøya og trygg på arbeidsgiver, jeg har ikke vanskelig for å se for meg at noen som er nylig ansatt heller jobber til vedkommende ikke greier å møte på jobb og blir sykmeldt.

Det tredje er karensdager. Dere som er for karensdager, har dere tenkt på denne diskusjonen satt opp mot diskusjonen om å holde seg hjemme når man har en smittsom sykdom for ikke å smitte andre? Jeg kan med sikkerhet si at jeg hadde gått på jobb med større smittepress hvis jeg hadde tapt 1-3 dagers inntekt på å være hjemme. Og det ville ingen vært tjent med, i hvertfall ikke i min jobb. Hos oss blir man nemlig sendt hjem med endel smittsomme sykdommer med beskjed om å ikke vise seg før man er smittefri. Og ikke alt dette er noe man føler seg veldig syk av, ett eksempel er konjunktivitt. I et sånt tilfelle synes jeg karensdager blir veldig urettferdig. Kronikere regner jeg med det kommer et unnak for.

[Billa]

Opprinnelig lagt inn av Katta, her.

Enda en sykepengediskusjon...
Jeg er helt enig med Bina, billa og flere om at det er for lite tak i opplegget rundt langtidssykmeldte. Og jeg synes det er veldig bra at det har blitt mer fokus på møter mellom arbeidsgiver, NAV, den sykmeldte og evt fastlege for å finne ut om noe kan tilrettelegges etc, spesielt når det er diffuse problemstillinger og delvis arbeidsrelatert. Nå er det mange år siden jeg har jobbet på et fastlegekontor, og hele sykmeldingsordningen har vært reformert minst to ganger siden den gang, så jeg skal ikke uttale meg alt for bombastisk om samarbeid med bedrifter. Men på den tiden var dette vanskelig. Du sitter der med en pasient som er sykmeldt. Vi brukte å ha som praksis ved langtidssykmeldinger at de i det minste måtte ha en avtale hos fysioterapeut eller tilsvarende. Men når det kom til arbeidsgiver, var det ofte vanskelig. Veldig ofte fikk man høre at "arbeidsgiver er ikke interessert i å ha meg tilbake før jeg fungerer 100%, og det er ikke mulig å tilrettelegge med det kjøret vi har på jobb". Og da kan man ikke som lege uten videre ta en telefon til arbeidsgiver. Jeg synes det er synd hvis arbeidsgivere har en følelse av å ikke få kontakt med helsevesenet, men dette kan gå begge veier.

Klart man kan! Det hadde vært supert om en av fastlegene faktisk tok en telefon for å høre hvordan ting kunne gjøres. Noe av problemet er nok at mye av kommunikasjonen mellom arbeidsplass og lege har vært via den som er sykmeldt, og (riktig) informasjon kan fort forsvinne eller tolkes om på veien. Den nye sykmeldingsblanketten er med på å bedre dette, med egne rubrikker hvor lege og arbeidsgiver kan skrive beskjeder til hverandre.

[Katta]

Opprinnelig lagt inn av Billa, her.

Klart man kan! Det hadde vært supert om en av fastlegene faktisk tok en telefon for å høre hvordan ting kunne gjøres. Noe av problemet er nok at mye av kommunikasjonen mellom arbeidsplass og lege har vært via den som er sykmeldt, og (riktig) informasjon kan fort forsvinne eller tolkes om på veien. Den nye sykmeldingsblanketten er med på å bedre dette, med egne rubrikker hvor lege og arbeidsgiver kan skrive beskjeder til hverandre.

Det er veldig begrenset hva man kan si til arbeidsgiver om ikke pasienten synes det er greit. Eller er det totalt endret slik at arbeidsgiver er et unntak fra taushetsbestemmelsene når man snakker sykmelding?

[Milfrid]

Opprinnelig lagt inn av Katta, her.

Det tredje er karensdager. Dere som er for karensdager, har dere tenkt på denne diskusjonen satt opp mot diskusjonen om å holde seg hjemme når man har en smittsom sykdom for ikke å smitte andre? Jeg kan med sikkerhet si at jeg hadde gått på jobb med større smittepress hvis jeg hadde tapt 1-3 dagers inntekt på å være hjemme. Og det ville ingen vært tjent med, i hvertfall ikke i min jobb. Hos oss blir man nemlig sendt hjem med endel smittsomme sykdommer med beskjed om å ikke vise seg før man er smittefri. Og ikke alt dette er noe man føler seg veldig syk av, ett eksempel er konjunktivitt. I et sånt tilfelle synes jeg karensdager blir veldig urettferdig. Kronikere regner jeg med det kommer et unnak for.

Jeg er generelt ganske enig med Bina og Billa i denne tråden, men mht karensdager, så er jeg litt enig med deg om at det kan være andre grunner til at det ikke er veien å gå.

Her i USA er det en diskusjon om det, bare på et litt annet nivå. Det å være syk her er jo ikke akkurat noen enkel ting, og mange har ikke ubetalte sykedager en gang. Dvs at de kan ikke være borte fra jobb i det hele tatt - syk eller ei - uten å risikere å miste jobben. Så her er det mange som går på jobb, uansett hvor syke de er, av redsel for at de ikke har noen jobb å komme tilbake til i det hele tatt.

Ironisk nok er det de som jobber i bl.a restaurantbransjen, som har de dårligste ordningene. Og i disse svineinfluensatider, så ble det nevnt at det kanskje ikke var så smart at folk som jobber med mat (og mennesker) går på jobb selv om de er syke, fordi de er redde for å miste jobben. Så noen mente at man burde innføre sykedager, slik at folk kunne være hjemme når de var syke...

Det er lett å se at man har et mer enn godt nok system i Norge, når man sammenlikner med det systemet som er her . Eller mangelen på system, snarere.

Norge har et veldig bra system, og vil vi opprettholde det, så må vi sørge for at det er så vanskelig som overhode mulig å misbruke det. Og da er kanskje kvalitetssikring av fastlegenes sykemeldinger veien å gå? I tillegg til ytterligere oppfølging av de sykemeldte. Etter seks mnd som sykemeldt er det kanskje overhode ikke dumt å få second opinion og spesialisthjelp?

Jeg tror på tettere oppfølging av de som er syke, og jeg blir litt skeptisk når folk sier de blir stresset av å bli fulgt opp, og at man skal komme under spesialistvurdering/behandling. Man trenger jo ikke å tolke det som om at folk er skeptisk til at man er syk. Man kan like gjerne tolke det som om folk har lyst til å hjelpe til å bidra at en blir frisk igjen .

[kie]

Opprinnelig lagt inn av bina, her.

Jeg har også tidligere sittet på arbeidsgivers side, og håndtert mange mennesker som vil ha ro og hvile, og som blir stresset av å ha møte med arbeidsgiver med noen ukers mellomrom. Jeg spør meg selv hvorfor.

Det er kanskje todelt i en del tilfeller.

For det første så er det i noen tilfeller slik at selv basic gjøremål som å stå opp og ta en dusj oppleves som nærmest uoverkommelig. Eller i alle fall noe som bruker opp det meste av dagens energikvote. Et møte med arbeidsgiver er ikke bare selve møtet. Det er kanskje det å bli stresset og grue seg flere dager i forkant, sove minimalt de siste nettene før møtet, usikkerhet i forhold til hva man skal si, skamfølelse osv. I tillegg så kan det være at man sliter kognitivt. Man sliter med å lese en bok, med å følge en samtale osv. Altså er et møte som ellers er piece of cake veldig slitsomt og "stjeler" energi og fokus fra det å komme til hektene.

For det andre så har det kanskje litt å gjøre med at når en pasient først er der at man har sterkt begrenset kapasitet, så kan det være å foretrekke at kapasiteten brukes på behandling fremfor møter uten hensikt. Altså ørten møter når det ikke er noen endring i forhold til arbeidsførhet og der tilrettelegging er vanskelig å si noe om med mindre man kan spå. Det blir møter for møtenes skyld og lite annet.

På den annen side så kan møter allikevel være positivt. Selv om man som arbeidstaker føler at man kommer veldig til kort fordi verken en selv, fastlegen eller eventuell behandler har noe nytt/mer å tilby enn status quo i forhold til sykmeldingsgrad, så kan møter ivareta kontakten. Kanskje oppdatere arbeidsgiver i forhold til behandlingen, dersom det føles greit. Og man skal heller ikke undervurdere det å få et smil og en klem fra en kollega som sier at du er savnet på jobben.