Har du et glamorøst syn på samlivet?

[Esme]

Jeg tror ikke jeg har et glamorøst syn på samlivet nei.

Det jeg trenger og ønsker er en voksen person som gjør sin del av voksenjobben i familien uten at jeg trenger å mase eller minne på. En uventet opprydning i boden er verdt 20 rosebuketter for å si det sånn.

I tillegg må mannen være en god kompis, det er for meg helt essensielt at vi er nære venner og at jeg ikke trenger å være noe annet enn meg selv. Det er også viktig at han er den jeg helst vil dra på ferie med, at han er hyggelig og morsom å tilbringe tid sammen med.

Jeg får nå veldig mange betroelser gjennom jobben min og jeg tror ikke at det er at folk har for glamorøst syn på samlivet som gjør at det ryker jeg. I mange tilfeller som jeg har vært borti vet mannen fortsatt ikke hvorfor det egentlig skar seg. Det er mange menn jeg har hørt si "vi ble skilt, og jeg vet ikke hvorfor, for vi hadde det bra sammen".

Jeg tror husarbeid er en svært undervurdert grunn til samlivsbrudd. Sånn som jeg oftest ser det, er de forholdene som står i fare for å ryke disse hvor mannen er svært kjønnsstereotyp og hvor han ikke gjør sin del i huset. Han blir en gratispassasjer som kona blir lei av når barna og huset krever for mye. Den dagen kona tenker at hun får mer fritid og bedre kontroll av å tuppe ut gubben, er forholdet i alvorlig fare.

I tillegg er det også mange forhold hvor partene knapt snakker sammen, de prater bare om overflatiske ting og går heller til venner når de får problemer i forholdet.

Om jeg skal gi sønnen min et råd når han en gang får seg en partner, så er det dette: "se til å gjør din del av de kjedelige pliktene i et forhold. Da får du velvilje, nok sex og beholder partneren din".

[Libra]

Svaret mitt er enkelt og greit nei. Jeg tror et samliv er hardt arbeid, oppturer og nedturer og mest av alt hverdager. Jeg har ikke høye forventninger til kjæresterier i hverdagen, men setter utrolig stor pris på humor og glimt i øyet.

[Heiko]

Opprinnelig lagt inn av esme, her.

Om jeg skal gi sønnen min et råd når han en gang får seg en partner, så er det dette: "se til å gjør din del av de kjedelige pliktene i et forhold. Da får du velvilje, nok sex og beholder partneren din".

Så enkelt og så genialt.

[Ru]

Nei, jeg vil ikke si at jeg har et særlig glamørst syn på samlivet.
Realistisk derimot, det håper jeg at jeg har.

Jeg forventer ikke blomster i hytt og pine, ei heller bling for hver minste ting.
Jeg vil ha en som er der i hverdagen, som elsker meg når jeg tramper rundt og er pissforbannet av PMS, som lar meg sove enda det var min tur til å stå opp, som holder ut med alle mine påfunn, og som trøster meg når det trengs.
Jeg har prøvd blomster og bling-varianten, og det er ærlig talt ikke noe for meg.

[Carpe Diem]

Nei. Har bena godt plantet på jorda i denne forbindelsen. Forventet ikke noe veldig føler jeg...Er nyseparert.
Er forøvrig veldig enig med det Heiko skriver.

[data mannen]

Opprinnelig lagt inn av Kari, her.

Svaret mitt er enkelt og greit nei. Jeg tror et samliv er hardt arbeid, oppturer og nedturer og mest av alt hverdager, men setter utrolig stor pris på humor og glimt i øyet.

Enig her. Det kommer ALDRI til å bli bare roser og glamour i mellom to forskjellige mennesker. En har forskjellige oppvekstmiljø osv. Men når det er sølvbryllup, da kan man i hverfall tro at det er ekte kjærlighet som har holdt en isammen

Glamor opplever man underveis, men en må ikke bli skuffet når den ikke er der hele tiden.

[cilen]

Jeg tror også at forholdet må konstant jobbes med. Vi er forskjellige når man blir sammen, og fortsetter med å være det også. Er jo ikke sammen 24 timer i døgnet, så klart vi utvikler oss og forandrer oss i løpet av livet. Men det betyr ikke at det er noe galt i å velge å gå hver sin vei hvis man finner ut at man ikke passer sammen. Det trenger ikke nødvendigvis være svik som f.eks utroskap som er det eneste "lovlige" grunnen til å reise fra hverandre. Jeg tror ikke jeg kunne leve sammen med noen som hadde hatt helt forskjellig livsyn eller grunnlggende meninger enn meg når det gjelder ting jeg mener er riktig å lære ungene. Som f.eks tro, rasisme og moral og etikk.

[allium]

Hmmm... det er noe som ikke stemmer her.

Etter å ha lest svarene ser det ut som mange er en kombinasjon av "folk skiller seg for lett, fordi de har for store forventninger" og "jeg har ikke store, romantiske forventninger".

Hvor er alle disse "folkene", da? Som hadde så store forventninger, og stakk av med en gang de ikke ble oppfylt?

Jeg kjenner at det er noe her jeg reagerer på, og muligens er jeg hårsår, men det jeg synes, er at det er altfor lett å si om andre at de "gir opp for lett". Hva vet dere om det?

[data mannen]

Opprinnelig lagt inn av allium, her.

Hmmm... det er noe som ikke stemmer her.

Etter å ha lest svarene ser det ut som mange er en kombinasjon av "folk skiller seg for lett, fordi de har for store forventninger" og "jeg har ikke store, romantiske forventninger".

Hvor er alle disse "folkene", da? Som hadde så store forventninger, og stakk av med en gang de ikke ble oppfylt?

Jeg kjenner at det er noe her jeg reagerer på, og muligens er jeg hårsår, men det jeg synes, er at det er altfor lett å si om andre at de "gir opp for lett". Hva vet dere om det?

Jeg trur alle har store forhåpninger når de får sitt første forhold, men når(eller hvis) det går galt, så får en litt mer nyansert syn på å ha et forhold. Fordi om jeg er i mitt andre forhold, så betyr ikke det at jeg ikke tar dette forholdet alvorlig, men at jeg vet at livet har flere farger en bare rosa.

Jeg elsker kona mi, og gjør så godt jeg kan, men vet at jeg kunne (burde)gjort så mye mer for å gjøre forholdet mer glamorøst.

[Esme]

Opprinnelig lagt inn av allium, her.

Jeg kjenner at det er noe her jeg reagerer på, og muligens er jeg hårsår, men det jeg synes, er at det er altfor lett å si om andre at de "gir opp for lett". Hva vet dere om det?

Jeg tolker ikke utsagnene i denne tråden noe som helst i den retningen. At man ikke har et glamorøst syn på samlivet sier jo bare at man synes noe annet en glam og romantikk er viktig, ikke noe om hvor langt man selv kan strekke seg uten at forholdet ryker.

Jeg er f.eks overhodet ikke romantisk, men tror nok at jeg kan hive ut mannen om han ikke gjør sin del, og ikke tror jeg at jeg hadde vært en av de som hadde holdt ut og holdt ut lenge heller.

[GinaK]

Jeg krever ikke mye men jeg forlanger samarbeid med barna. Vi har hatt våre runder etter at vi fikk barn og vi har bodd litt fra hverandre i fjor for jeg følte meg som en hushjelp og var skikkelig sliten. Barna er jo ikke bare min oppgave! Vi har gått et halvt år til familierådgivning, noe som hjalp oss begge utolig mye.

Jeg trenger ikke roser eller gull men vil heller at vi er sammen om å dele opplevelser og minner med barna. Tidligere var jeg alene om det meste og det var utolig tungt.
Nå står han opp i helgene, noen ganger begge morgenene og det er så luksus. Når han er i butikken kan han kjøpe med en Cuba eller to og det er jo et tegn på at han har tenkt litt på meg... sånne småting betyr mye mer.
Vi har slitt så forbasket med dette etter at vi fikk barn ogvi vil jo gjerne være sammen så jeg håper at vi klarer å samarbede og at dette skal vare..
Vi har akkurat vært på en ukestur til Kypros med barna og det hjelper jo utrolig på samlivet.

[konemor]

Når jeg tenker på "glamorøst" er det nødvendigvis ikke blomster og diamanter jeg tenker på, men at mann er lykkelig i forholdet til enhver tid.
De som opplever "dype daler" i forholdene sine og likevel holder trofast sammen er noe det står stor respekt av.

[Candy Darling]

Tja. Nei. Ikke slik du fremstiller det, konemor. Jeg har aldri trodd det vil bli lett, og det er det heller ikke. Det jeg har, og som jeg verdsetter veldig høyt, er en klippetro på at jeg er sammen med mannen i mitt liv. Jeg kommer aldri til å bli mer forelsket i noen enn jeg var da jeg traff ham, og hvis jeg ikke får det til med ham, får jeg det ikke til med noen. Det er et ganske godt incentiv for ikke å løfte diskusjoner og krangler opp på et eksistensielt nivå.

Så lett. Og så vanskelig, gitt.

[Dixie Diner]

Opprinnelig lagt inn av him, her.

Jeg er anti-romantikken i egen person. Jeg er generelt sett veldig lite romantisk.

Jeg også. Jeg får spader av kliss. Hadde min mann overrasket meg med roseblader på senga og stearinlys over hele huset, hadde jeg først tenkt på brannfaren og så hadde jeg fått latterkrampe.

[Dixie Diner]

Opprinnelig lagt inn av allium, her.

Jeg kjenner at det er noe her jeg reagerer på, og muligens er jeg hårsår, men det jeg synes, er at det er altfor lett å si om andre at de "gir opp for lett". Hva vet dere om det?

Det kan hende vi vet det MEGET godt, feks. innenfor familie og kanskje oss selv også? Hva vet du om hva VI vet og ikke vet?
Det blir jo feil å snakke om hva det og det paret gjør når vi ikke kjenner til situasjonen deres, men jeg sitter iallfall med et inntrykk av at folk gir opp for lett i dag. Man skal ikke holde sammen for enhver pris, men jeg tror det i dag er lettere å gå fordi man skal "realisere seg selv" og fordi man ikke forblir på en rosa sky i forholdet.
Jeg tviler på at flerparten av de sinnssyke skilsmissetallene kan forklares med partnere som skambanker og er utro mot motparten. Ja, jeg tror folk gir opp litt for lett i dag. Det er dermed ikke sagt at jeg går rundt og skuler på alle som skiller seg og tenker at de har gitt opp fortere enn de burde, det har jeg ingenting med. Jeg snakker helt generelt.

[Candy Darling]

Jeg vet ikke helt, jeg. Jeg kan også tenke generelt at "folk" stiller for høye krav og gir opp "for lett". Samtidig kjenner jeg ikke et eneste par som har gjort det.

Selv dro jeg fra et helt OK forhold, fordi jeg fikk klaus av å se meg selv der om 10 år. Jeg dro før vi fikk barn og før katastrofen inntraff. For lett? Kanskje. Riktig? Utvilsomt.

[annemede]

Eg har et ønske om å se og bli sett. Å sjå at mannen treng avlastning i ein periode, og få det att i ein annan periode. At vi avhjelper kvarandre på heimebane når det trengs. Og at ein i gode periodat i livet kan ha det bra i lag.

[annemede]

Opprinnelig lagt inn av Scarlett, her.

Jeg vet ikke helt, jeg. Jeg kan også tenke generelt at "folk" stiller for høye krav og gir opp "for lett". Samtidig kjenner jeg ikke et eneste par som har gjort det.

Samtidig så tenker jeg at den andre parten i et forhold kan jo ikke alltid se at den ene parten er utslitt. Begge har jo på en måte et ansvar for å si ifra at nå begynner det å slite på meg. Dersom den parten som da får beskjed ikke tar det til etterretning og justerer livet sitt, så kan det føre til samlivsbrudd, tror jeg.
Men man kan ikke lese tanker og følelser, selv om det i noen tilfeller kunne vært greit.

[Skilpadda]

Jeg ville aldri si om noen konkrete andre at de har gått for lett fra hverandre - samme hvor godt man kjenner noen, så vet man ikke det.

Det at så mange forhold ryker, tyder jo i alle fall på at det er et visst sprik mellom hva folk ønsker seg (krever) og hva de får. Om det betyr at de krever for mye eller forholdene gir for lite, er det ikke så lett å si fra utsiden. Det trenger jo heller ikke være noe galt i at man går fra hverandre - det er ingen grunn til å kreve at alle forhold skal være livsvarige eller at ingen skal inngå forhold de ikke er villige til å ofre halve livet sitt for å få til å fungere.

Vi forventer antagelig mye mer ut av livet enn det tidligere generasjoner har gjort, kanskje særlig når det gjelder personlig "selvoppfyllelse". Samtidig er det langt enklere både å inngå forhold og å bryte ut av forhold enn det var tidligere. Ingen av disse tingene er negative i seg selv, snarere tvert imot - selv om det åpenbart er negative effekter av dem også. Økt individuell frihet fører alltid problemer med seg, men vi vil jo ha det likevel, da.

[tink]

Jeg skal være voksen nok til å innrømme at det i perioder har vært ganske mange hverdager. Men over tid har vi lært oss at det er sånn livet er - så er det om å gjøre å vise litt godhet i hverdagen. Om det dreier seg om en overraskende bukett med markblomster som gutta mine har plukket sammen, eller en god samtale over middagsbordet.

Det er flest av hverdagene.