Har du et glamorøst syn på samlivet?

[Adrienne]

Nei, jeg vil ikke påstå at jeg har et glamorøst forhold til samlivet. Jeg har krav, til både meg selv, mannen min og måten vi behandler hverandre på, men jeg forventer meg ikke gull, grønne skoger og superromantikk hver eneste dag. Men en blomsterkvast i ny og ne gjør mye for humøret, gitt.

[him]

Jeg er anti-romantikken i egen person. Jeg er generelt sett veldig lite romantisk.

[Skilpadda]

Glamorøst vil jeg absolutt ikke si. De fleste tingene som typisk nevnes opp i mer eller mindre alvorlig mente "krav"-lister er ting jeg klarer meg fint uten. Samtidig stiller jeg temmelig høye personlige krav på andre områder, og det er fint få mennesker jeg kunne tenke meg å dele livet mitt med. Men dette er mer "krav" til hva slags menneske jeg vil leve sammen med, ikke krav til hva han skal gjøre i det daglige. Jeg ville ikke orke å leve sammen med noen som ikke var romslig og unnet meg å ha det bra og gjøre som jeg ville, men jeg klarer meg helt fint uten blomster og komplimenter, liksom.

Jeg er ganske laid-back, og det er han også, og har man en litt kjedelig periode eller ingen gidder å gjøre husarbeid, så finner man på noe annet å gjøre og så går det seg til etter hvert. I hvert fall har det gjort det så langt (16 år). Og det er fremdeles ingen andre jeg heller vil fortelle det først til når jeg har hørt en ny vits.

Heiko hadde ellers et veldig fint innlegg, synes jeg.

[Dixie Diner]

Opprinnelig lagt inn av him, her.

Jeg er anti-romantikken i egen person. Jeg er generelt sett veldig lite romantisk.

Jeg også. Jeg får spader av kliss. Hadde min mann overrasket meg med roseblader på senga og stearinlys over hele huset, hadde jeg først tenkt på brannfaren og så hadde jeg fått latterkrampe.

[Maverick]

For å være litt mer seriøs:

Nei, det har jeg ikke. Men noen ganger kunne jeg ØNSKE at det var hakket mer glamorøst og rosenrødt enn det hverdagen ofte er.

[Esme]

Jeg tror ikke jeg har et glamorøst syn på samlivet nei.

Det jeg trenger og ønsker er en voksen person som gjør sin del av voksenjobben i familien uten at jeg trenger å mase eller minne på. En uventet opprydning i boden er verdt 20 rosebuketter for å si det sånn.

I tillegg må mannen være en god kompis, det er for meg helt essensielt at vi er nære venner og at jeg ikke trenger å være noe annet enn meg selv. Det er også viktig at han er den jeg helst vil dra på ferie med, at han er hyggelig og morsom å tilbringe tid sammen med.

Jeg får nå veldig mange betroelser gjennom jobben min og jeg tror ikke at det er at folk har for glamorøst syn på samlivet som gjør at det ryker jeg. I mange tilfeller som jeg har vært borti vet mannen fortsatt ikke hvorfor det egentlig skar seg. Det er mange menn jeg har hørt si "vi ble skilt, og jeg vet ikke hvorfor, for vi hadde det bra sammen".

Jeg tror husarbeid er en svært undervurdert grunn til samlivsbrudd. Sånn som jeg oftest ser det, er de forholdene som står i fare for å ryke disse hvor mannen er svært kjønnsstereotyp og hvor han ikke gjør sin del i huset. Han blir en gratispassasjer som kona blir lei av når barna og huset krever for mye. Den dagen kona tenker at hun får mer fritid og bedre kontroll av å tuppe ut gubben, er forholdet i alvorlig fare.

I tillegg er det også mange forhold hvor partene knapt snakker sammen, de prater bare om overflatiske ting og går heller til venner når de får problemer i forholdet.

Om jeg skal gi sønnen min et råd når han en gang får seg en partner, så er det dette: "se til å gjør din del av de kjedelige pliktene i et forhold. Da får du velvilje, nok sex og beholder partneren din".

[Libra]

Svaret mitt er enkelt og greit nei. Jeg tror et samliv er hardt arbeid, oppturer og nedturer og mest av alt hverdager. Jeg har ikke høye forventninger til kjæresterier i hverdagen, men setter utrolig stor pris på humor og glimt i øyet.

[data mannen]

Opprinnelig lagt inn av Kari, her.

Svaret mitt er enkelt og greit nei. Jeg tror et samliv er hardt arbeid, oppturer og nedturer og mest av alt hverdager, men setter utrolig stor pris på humor og glimt i øyet.

Enig her. Det kommer ALDRI til å bli bare roser og glamour i mellom to forskjellige mennesker. En har forskjellige oppvekstmiljø osv. Men når det er sølvbryllup, da kan man i hverfall tro at det er ekte kjærlighet som har holdt en isammen

Glamor opplever man underveis, men en må ikke bli skuffet når den ikke er der hele tiden.

[allium]

Hmmm... det er noe som ikke stemmer her.

Etter å ha lest svarene ser det ut som mange er en kombinasjon av "folk skiller seg for lett, fordi de har for store forventninger" og "jeg har ikke store, romantiske forventninger".

Hvor er alle disse "folkene", da? Som hadde så store forventninger, og stakk av med en gang de ikke ble oppfylt?

Jeg kjenner at det er noe her jeg reagerer på, og muligens er jeg hårsår, men det jeg synes, er at det er altfor lett å si om andre at de "gir opp for lett". Hva vet dere om det?

[Heiko]

Opprinnelig lagt inn av esme, her.

Om jeg skal gi sønnen min et råd når han en gang får seg en partner, så er det dette: "se til å gjør din del av de kjedelige pliktene i et forhold. Da får du velvilje, nok sex og beholder partneren din".

Så enkelt og så genialt.

[Anuk]

Opprinnelig lagt inn av esme, her.

Det jeg trenger og ønsker er en voksen person som gjør sin del av voksenjobben i familien uten at jeg trenger å mase eller minne på. En uventet opprydning i boden er verdt 20 rosebuketter for å si det sånn.

I tillegg må mannen være en god kompis, det er for meg helt essensielt at vi er nære venner og at jeg ikke trenger å være noe annet enn meg selv. Det er også viktig at han er den jeg helst vil dra på ferie med, at han er hyggelig og morsom å tilbringe tid sammen med.

Ja - kan ikke annet enn å signere.

Jeg synes at det skal være slik - at det skal være godt å leve sammen, at man drar lasset sammen og har det moro på veien sammen. Og hvis man ikke har det slik - hvis det er mer slit enn moro - ja så skjønner jeg godt at folk etterhvert gir opp. Jeg kaller ikke det å ha et glamorøst syn på livet eller at man gir opp for lett.

Derimot vil jeg kanskje si at folk går for raskt inn i et forhold, dvs flytter sammen og kanskje få barn, uten helt å være klar over at de gjennom det har gjort et valg for livet.

[Trixie]

Opprinnelig lagt inn av esme, her.

Jeg tror ikke jeg har et glamorøst syn på samlivet nei.

Det jeg trenger og ønsker er en voksen person som gjør sin del av voksenjobben i familien uten at jeg trenger å mase eller minne på. En uventet opprydning i boden er verdt 20 rosebuketter for å si det sånn.

I tillegg må mannen være en god kompis, det er for meg helt essensielt at vi er nære venner og at jeg ikke trenger å være noe annet enn meg selv. Det er også viktig at han er den jeg helst vil dra på ferie med, at han er hyggelig og morsom å tilbringe tid sammen med.


Jeg tror husarbeid er en svært undervurdert grunn til samlivsbrudd. Sånn som jeg oftest ser det, er de forholdene som står i fare for å ryke disse hvor mannen er svært kjønnsstereotyp og hvor han ikke gjør sin del i huset. Han blir en gratispassasjer som kona blir lei av når barna og huset krever for mye. Den dagen kona tenker at hun får mer fritid og bedre kontroll av å tuppe ut gubben, er forholdet i alvorlig fare.

I tillegg er det også mange forhold hvor partene knapt snakker sammen, de prater bare om overflatiske ting og går heller til venner når de får problemer i forholdet.

Om jeg skal gi sønnen min et råd når han en gang får seg en partner, så er det dette: "se til å gjør din del av de kjedelige pliktene i et forhold. Da får du velvilje, nok sex og beholder partneren din".

:klapper:
Fantastisk bra skrevet. Jeg kjente meg så igjen her.

[Ingrid-lille]

Etter å ha lest denne tråden, føler jeg meg veldig tilfreds i forholdet til samboeren min. Dere setter ord på hvordan jeg har og vil ha det og konklusjonen min er at jeg har det veldig bra slik vi har det sammen.

[konemor]

Opprinnelig lagt inn av esme, her.

Jeg tror ikke jeg har et glamorøst syn på samlivet nei.

Det jeg trenger og ønsker er en voksen person som gjør sin del av voksenjobben i familien uten at jeg trenger å mase eller minne på.

Jeg får nå veldig mange betroelser gjennom jobben min og jeg tror ikke at det er at folk har for glamorøst syn på samlivet som gjør at det ryker jeg. I mange tilfeller som jeg har vært borti vet mannen fortsatt ikke hvorfor det egentlig skar seg. Det er mange menn jeg har hørt si "vi ble skilt, og jeg vet ikke hvorfor, for vi hadde det bra sammen".

Jeg tror husarbeid er en svært undervurdert grunn til samlivsbrudd.

Om jeg skal gi sønnen min et råd når han en gang får seg en partner, så er det dette: "se til å gjør din del av de kjedelige pliktene i et forhold. Da får du velvilje, nok sex og beholder partneren din".

Er veldig enig med det esme skriver, men har likevel lyst til å lage litt storm i vannglasset.
Om partneren ikke er opplært hjemmenfra i at "alle bidrar" med husarbeid, men har vært vant til at alt blir servert på sølvfat. Er det ikke da litt vel mye forlangt at partneren skal gjøre sin del av husarbeidet uten at den andre parten må mase eller minne på? jeg bare spør. Blir det ikke litt "glamorøst" å tro at skal slippe dette?

For oss som har sønner tror jeg det er viktig å oppdra de slik at de tar sin del av det som er av arbeid i en heim. At vi forventer at de skal gjøre de vi ber dem om uten at vi må mase hele tiden.

[Carpe Diem]

Nei. Har bena godt plantet på jorda i denne forbindelsen. Forventet ikke noe veldig føler jeg...Er nyseparert.
Er forøvrig veldig enig med det Heiko skriver.

[tink]

Jeg skal være voksen nok til å innrømme at det i perioder har vært ganske mange hverdager. Men over tid har vi lært oss at det er sånn livet er - så er det om å gjøre å vise litt godhet i hverdagen. Om det dreier seg om en overraskende bukett med markblomster som gutta mine har plukket sammen, eller en god samtale over middagsbordet.

Det er flest av hverdagene.

[Susse]

Ikke noe glamorøst syn på samlivet her heller gitt,kanskje litt for lite tilogmed ?
Vi har 14 års fartstid sammen og har, bank i bordet ! kun en eneste krise og se tilbake på (for 12 år siden)
Min mann har et spilleproblem (W.O.W.), noe som har vært grunnlag for endel sinne og ergrelser fra min side de siste 3 årene. Jeg er lei av spillet, ikke mannen som spiller og det er to helt forskjellige ting !
Da vi i fjor opplevde å nær miste et av barna våre fikk jeg helt nye perspektiver på hva som er godt samliv, og ikke minst godt liv ! Mannen min var bare så ufattelig god å ha "i krigen"
Jeg har sluttet å irritere meg over småtingene rett og slett, og setter mye mer pris på de små enkle tingene. Det som er viktig er at vi har det bra alle sammen, så kan jeg heller tåle litt rot i krokene og dataspill.

[Ru]

Nei, jeg vil ikke si at jeg har et særlig glamørst syn på samlivet.
Realistisk derimot, det håper jeg at jeg har.

Jeg forventer ikke blomster i hytt og pine, ei heller bling for hver minste ting.
Jeg vil ha en som er der i hverdagen, som elsker meg når jeg tramper rundt og er pissforbannet av PMS, som lar meg sove enda det var min tur til å stå opp, som holder ut med alle mine påfunn, og som trøster meg når det trengs.
Jeg har prøvd blomster og bling-varianten, og det er ærlig talt ikke noe for meg.

[cilen]

Jeg tror også at forholdet må konstant jobbes med. Vi er forskjellige når man blir sammen, og fortsetter med å være det også. Er jo ikke sammen 24 timer i døgnet, så klart vi utvikler oss og forandrer oss i løpet av livet. Men det betyr ikke at det er noe galt i å velge å gå hver sin vei hvis man finner ut at man ikke passer sammen. Det trenger ikke nødvendigvis være svik som f.eks utroskap som er det eneste "lovlige" grunnen til å reise fra hverandre. Jeg tror ikke jeg kunne leve sammen med noen som hadde hatt helt forskjellig livsyn eller grunnlggende meninger enn meg når det gjelder ting jeg mener er riktig å lære ungene. Som f.eks tro, rasisme og moral og etikk.

[Candy Darling]

Tja. Nei. Ikke slik du fremstiller det, konemor. Jeg har aldri trodd det vil bli lett, og det er det heller ikke. Det jeg har, og som jeg verdsetter veldig høyt, er en klippetro på at jeg er sammen med mannen i mitt liv. Jeg kommer aldri til å bli mer forelsket i noen enn jeg var da jeg traff ham, og hvis jeg ikke får det til med ham, får jeg det ikke til med noen. Det er et ganske godt incentiv for ikke å løfte diskusjoner og krangler opp på et eksistensielt nivå.

Så lett. Og så vanskelig, gitt.