Kvinner og deltid og LO

[Toffskij]

Jeg synes forbruksargumentet er godt, Blå, men det fjerner jo ikke kjønnsubalansen. Som er skremmende stor. Det er strukturelle årsaker til at det er kvinner som velger deltid.

[Milfrid]

Opprinnelig lagt inn av Toffskij, her.

Jeg synes forbruksargumentet er godt, Blå, men det fjerner jo ikke kjønnsubalansen. Som er skremmende stor. Det er strukturelle årsaker til at det er kvinner som velger deltid.

Jepp. Jeg synes faktisk det er litt trist at vi har et så vanvittig forbrukersamfunn. At man er fattig om man ikke har råd til å dra til syden i alle fall en gang i året. Satt på spissen. Sånn sett må det være helt ok å prioritere annerledes. Jobbe mindre og ta de økonomiske konsekvensene av det, uten at man blir sett på som "en som ikke bidrar".

Men det blir feil når kvinner jobber mindre fordi mannen skal jobbe mer.

Men helt ærlig? Jeg drømmer om en jobb jeg kan brenne for, der det er uinteressant å telle timer fordi jobben gir meg mye. Samtidig ønsker jeg en jobb med frihet og tenker at jeg heller vil klare meg med mindre, om alternativet er å jobbe "døgnet rundt" og ikke ha tid til meg selv eller ungene.

Valgfrihet er bra (kontantstøtten er jeg derimot mot. Man må betale for valgene selv).

[Neket]

Jeg ser at det er uheldig at det er kvinner som jobber mindre. Men det er nå engang sånn at menn ofte tjener mer enn kvinner. Om det er fordi de har valgt ulike yrker, eller fordi de får høyere lønn for likt arbeid spiller ikke så stor rolle når man skal se hva man har råd til.

Jeg har en helt OK lønn. Mannen min tjener omtrent dobbelt så mye som meg. Hvis en av oss skal gå ned til 80% stilling er det klart at det blir meg - vi taper for mye på at han gjør det samme. Vi må kjempe for å øke lønninger i "kvinneyrker", evt senke menns lønninger. Hvis ikke har man ikke nødvendigvis et reellt valg over hvem som reduserer stillingen sin.

For ordens skyld: Jeg jobber 100%. Minst.

[Mex]

Jeg er litt delt kjenner jeg.
Kanskje fordi jeg har valgt å jobbe litt redusert selv for en periode. Jeg har redusert stillingen min med 6%, det gir meg en halvtime mindre jobb hver dag. For meg som er i privatsektor betyr det at jeg reduserer fra 8 timers dager til 7 1/2 timers dager, som i praksis er full dag for andre.

Vi har gjort det for at hverdagen skal gå rundt. Mannen har en lederstilling og er gjerne borte et par dager i uken. Skal jeg rekke å hente i både barnehage og på skole, så må det bli sånn.
Mannen tar igjen sin bortetid med å jobbe redusert de dagene han er på kontoret, da drar vi hjem sammen.
Jeg betaler fortsatt fullt inn på pensjonsordningen min, så jeg taper ikke noe på den biten.

Jeg ser helt klart kjønnsargumentet her jeg også. Men jeg vet ikke helt om det er småbarnsmødre man skal kjeppjage i jobb. Der folk frivillig har redusert stillingen sin for å ikke møte veggen, så er det jo et valg man har valgt for å kunne bidra til samfunnet videre.
Jeg vil heller se at man gjør mer for å få dem som ufrivillig jobber deltid inn i heltidsstillinger.

[Røverdatter]

Jeg syns denne debatten handler vel så mye om hvilke grenser både kvinner og menn setter for seg selv, familien, barna og arbeidsgiver i den tiden da ting er mest hektisk. Å jobbe 100% er ikke et problem i seg selv, men hvis 100% i praksis betyr 120-150%, hvis barna må være med på alt de har lyst til av fritidsinteresser og aldri kan frakte seg selv dit, hvis man ikke føler seg som en ekte person om huset ikke har blitt vasket på et par uker og man i tillegg har høye krav til egne fritidsinteresser og sosiale liv, så er det klart at den aktiviteten (les lønnet arbeid) som tilsynelatende tar flest timer i løpet av et døgn blir en belastning. Folk kunne med fordel vært litt mer laidback og mer flinke til å sette grenser. Samfunnet er tilrettelagt for at det skal være mulig å kombinere småbarn og jobb.

[Lavender]

Jeg håper på sikt at det er like vanlig at menn jobber redusert som at kvinner gjør det. Det må få være en privat sak å bruke tid på familien. Håper at ektefeller kompanserer hverandre for tapt inntekt og pansjon. Og at kontantstøtte utgår.

Jeg tror også på at de som jobber redusert blir vant til det, at redusert periodene blir lengre enn tenkt, og at det er tungt å gå tilbake til 100% stilling.

[Esme]

Opprinnelig lagt inn av Røverdatter, her.

Jeg syns denne debatten handler vel så mye om hvilke grenser både kvinner og menn setter for seg selv, familien, barna og arbeidsgiver i den tiden da ting er mest hektisk. Å jobbe 100% er ikke et problem i seg selv, men hvis 100% i praksis betyr 120-150%, hvis barna må være med på alt de har lyst til av fritidsinteresser og aldri kan frakte seg selv dit, hvis man ikke føler seg som en ekte person om huset ikke har blitt vasket på et par uker og man i tillegg har høye krav til egne fritidsinteresser og sosiale liv, så er det klart at den aktiviteten (les lønnet arbeid) som tilsynelatende tar flest timer i løpet av et døgn blir en belastning. Folk kunne med fordel vært litt mer laidback og mer flinke til å sette grenser. Samfunnet er tilrettelagt for at det skal være mulig å kombinere småbarn og jobb.

Ja. Dersom man er frisk og har mindre enn 3-4 friske barn uten spesielle behov og har en normalt grei partner så er det så er det helt forenlig med å jobbe fullt.

[Blå]

Opprinnelig lagt inn av Esme, her.

Ja. Dersom man er frisk og har mindre enn 3-4 friske barn uten spesielle behov og har en normalt grei partner så er det så er det helt forenlig med å jobbe fullt.

Det er jeg enig i. Å jobbe deltid er en luksus, ikke en nødvendighet. Med unntak av helt spesielle situasjoner.

[Pøblis]

Simone: Det som er interessant i forhold til kvinners arbeid og sykefraværsdebatten er jo at deltidsarbeidende er overrepresentert i sykemeldingsstatisikkene.

[Luftslottet]

Jeg får være kjerringa mot strømmen og bli oppgitt av utspillet, jeg da. Jeg argumenterer veldig for at kvinner skal jobbe, være økonomisk uavhengige og ikke være prisgitt en partner. Jeg syns arbeidsføre folk skal bidra, og betaler min skatt med glede. Det argumenterer jeg heftig for i alle sammenhenger, og jobber selv 100 %.

Det jeg blir oppgitt av, er antydningen om at kvinner er a) late slasker som ikke gidder å jobbe mer (med noe som er Viktig, altså ikke barneoppdragelse og annen privat omsorg) eller b) at de må gi opp sitt klamme, kontrollerende grep og slippe far til på hjemmebane fra noen som VET at ufrivillig deltid er et utbredt kvinneproblem og at vi er langt fra likelønn. Samfunnsstrukturene er i høy grad med på å sementere kjønnsrollene, og det blir for enkelt å be individer om å ta brorparten av utfordringen eller eventuelt dn dårlige samvittigheten.

Det er klart det er lettere for familier der mor og far tjener tilnærmet like mye at begge reduserer eller andre "riktige" valg. Men for mange av oss er ikke det økonomisk gangbart at den som tjener mest, (også) reduserer, og det syns jeg det blir litt urimelig å kreve av folk uten videre.

(Jeg mener også at vår familie og mange andre barnefamilier kan forsvare en liten stillingsreduksjon i perioder når man ser på det store bildet også, men det er en annen diskusjon.)

[Harriet Vane]

Hvis menn og kvinner delte mer likt på alle de kjedelige jobbene man må gjøre hjemme, så ville vel ikke kvinner trengt å redusere for å få tid til å trene/tid med ungene/tid til seg selv eller hva de nå trenger tid til.

Så lenge min mann faktisk tar sin del av hjemmefronten, så får jeg tid til mer enn å jobbe og gjøre husarbeid.

[Simone]

Opprinnelig lagt inn av Harriet Vane, her.

Hvis menn og kvinner delte mer likt på alle de kjedelige jobbene man må gjøre hjemme, så ville vel ikke kvinner trengt å redusere for å få tid til å trene/tid med ungene/tid til seg selv eller hva de nå trenger tid til.

Så lenge min mann faktisk tar sin del av hjemmefronten, så får jeg tid til mer enn å jobbe og gjøre husarbeid.

Min mann tar meir enn 50% (50% av husarbeidet pluss alt hagearbeid og vask/vedlikehold av bil), men likevel kunne eg tenkt meg litt meir fritid!
Så viss eg hadde hatt ein anna type jobb og hadde vunne i Lotto hadde eg glatt gått ned i stilling ei stund uten dårlig samvittighet.

Men eg skjønner likevel argumentasjonen om at vi som kan jobbe 100% bør gjere det for å holde hjula i galg og for å auke skatteinntektene til staten slik at dei som ikkje kan jobbe kan nyte godt av veldferdsgodene.

[annemede]

Opprinnelig lagt inn av Simone, her.

Min mann tar meir enn 50% (50% av husarbeidet pluss alt hagearbeid og vask/vedlikehold av bil), men likevel kunne eg tenkt meg litt meir fritid!
Så viss eg hadde hatt ein anna type jobb og hadde vunne i Lotto hadde eg glatt gått ned i stilling ei stund uten dårlig samvittighet.

Men eg skjønner likevel argumentasjonen om at vi som kan jobbe 100% bør gjere det for å holde hjula i galg og for å auke skatteinntektene til staten slik at dei som ikkje kan jobbe kan nyte godt av veldferdsgodene.

Men da tenker jeg at man kan være ærlige med oss selv og samfunnet og si at jeg ønsker mer fritid, ikke at man jobber deltid fordi det er for krevende med barn, f. eks.

[rine]

Opprinnelig lagt inn av Harriet Vane, her.

Hvis menn og kvinner delte mer likt på alle de kjedelige jobbene man må gjøre hjemme, så ville vel ikke kvinner trengt å redusere for å få tid til å trene/tid med ungene/tid til seg selv eller hva de nå trenger tid til.

Så lenge min mann faktisk tar sin del av hjemmefronten, så får jeg tid til mer enn å jobbe og gjøre husarbeid.

Jepp, enig. Jeg er oppriktig overrasket over hvor skeiv arbeidsfordelingen er i hjemmene til mange av mine medsøstre. Gifter de seg med late slabbedasker, eller er det de som ikke klarer å si fra når de ser at de tar for stor del av byrden hjemme?
Likevel: Vi må ikke glemme at mange av de typiske kvinneyrkene ikke har en mye mindre fleksibel arbeidsituasjon enn f.eks jeg har. I dag kunne jeg gå hjem kl. 14.00, men jeg tok rettebunken med meg hjem og retter litt når solen går ned en gang. Jeg kan i ganske stor grad bestemme over egen arbeidsdag slik at det ikke er så ofte jeg er totalt utslitt. I tillegg har jeg en arbeidstid som er perfekt for barn og familie. Mange av de jeg kjenner (og jeg mistenker at det gjelder en del i denne tråden også) som okker seg mest over deltidsarbeidende kvinner har da både sommertid, hjemmekontor og hva_har_du når de måtte ønske det. Jeg skjønner at sykepleiere som starter i jobb før barnehagen er åpen, med førti minutters kjøretid til jobb og som jobber på de rareste tider av døgnet, kan føle behovet for å redusere stillingen litt når barna er små. Hvis man i tillegg har en mann som tjener mer (og det har gjerne en sykepleier) er regnestykket rimelig enkelt.
Men selvsagt ser jeg problemet på samfunnsnivå når det alltid er kvinnen som velger bort arbeidslivet. Jeg kjenner jo f.eks mange kvinnelige lærere som jobber deltid, kanskje også med en mann som er lærer, og det har jeg litt større problemer med å skjønne.
Jeg er også litt enig med den som skrev at penger ikke alltid er det viktigste, og at det kan være flott for en småbarnsfamilie å trappe ned litt en periode, det hadde bare vært så fint om det var mannen som gjorde det innimellom.

[Bokormen]

Jeg lurer på hva som ligger bak skjevfordelingen. Jeg forstår godt at det er lettere å si fra seg noen titusener i året vs noen hundre tusen. Men samtidig ser jeg selvstendig næringsdrivende damer, damer som tjener meget godt, noen av dem i mannsdominerte yrker, innen alle disse sjangrene greier damer både å ta permisjon og også jobbe redusert etterpå. Hvorfor er det vanskeligere for menn? Eller er det ikke så mange menn som har lyst til å ha en fridag i uka for eksempel?

Jeg tror det er stor smitteeffekt på disse områdene, i noen miljøer herover er det mange småbarnsfedre som virkelig gjør det meste ut av pappaperm og fleksibel jobb. Og kanskje er det en selvforsterkende effekt? Om en føler at partneren ville gjort det bedre er det kanskje lite motiverende, og jeg har klokketro på det å faktisk være alene med ansvaret noen uker og måneder. Jeg lærte i alle fall mye av det. I noen forhold er det sikkert et sjefete rivjern av en kjerring som nekter pappaen å delta, og det finnes nok også tafatte menn som ikke evner å ta ansvar, men ofte tror jeg vi formes av erfaringene vi får.


Nå har vi hatt barn i snart 11 år, og en del familier vi har "fulgt" tror jeg har litt ufrivillig havnet i den mønteret som nå kritiseres. At moren kanskje tjente litt mindre, og hadde lyst til å ha deltidsplass i barnehagen, og det er vanskelig å forestille seg hvordan det er å ha mange og store barn da en har en liten en. Og så går årene og vips har en 2-3 unger, moren har aldri fått satset så mye på jobb som hun kanskje ønsket, og sitter med mye av logistikken hjemme. Og faren, som har kunnet bygge karriere i mange år, tjener for godt til at det går rent praktisk å bytte jobb eller trappe ned. Jeg snakker ikke om nekete cupcakebakende kvinner og menn som kun dyrker seg selv og jobben, men helt normale folk som i teorien hadde tenkt dette litt annerledes, men som har havnet her mens livet har ruslet og gått.

[Esme]

Opprinnelig lagt inn av rine, her.

Jepp, enig. Jeg er oppriktig overrasket over hvor skeiv arbeidsfordelingen er i hjemmene til mange av mine medsøstre. Gifter de seg med late slabbedasker, eller er det de som ikke klarer å si fra når de ser at de tar for stor del av byrden hjemme?
Likevel: Vi må ikke glemme at mange av de typiske kvinneyrkene ikke har en mye mindre fleksibel arbeidsituasjon enn f.eks jeg har. I dag kunne jeg gå hjem kl. 14.00, men jeg tok rettebunken med meg hjem og retter litt når solen går ned en gang. Jeg kan i ganske stor grad bestemme over egen arbeidsdag slik at det ikke er så ofte jeg er totalt utslitt. I tillegg har jeg en arbeidstid som er perfekt for barn og familie. Mange av de jeg kjenner (og jeg mistenker at det gjelder en del i denne tråden også) som okker seg mest over deltidsarbeidende kvinner har da både sommertid, hjemmekontor og hva_har_du når de måtte ønske det. Jeg skjønner at sykepleiere som starter i jobb før barnehagen er åpen, med førti minutters kjøretid til jogg og som jobber på de rareste tider av døgnet, kan føle behovet for å redusere stillingen litt når barna er små. Hvis man i tillegg har en mann som tjener mer (og det har gjerne en sykepleier) er regnestykket rimelig enkelt.
Men selvsagt ser jeg problemet på samfunnsnivå når det alltid er kvinnen som velger bort arbeidslivet. Jeg kjenner jo f.eks mange kvinnelige lærere som jobber deltid, kanskje også med en mann som er lærer, og det har jeg litt større problemer med å skjønne.
Jeg er også litt enig med den som skrev at penger ikke alltid er det viktigste, og at det kan være flott for en småbarnsfamilie å trappe ned litt en periode, det hadde bare vært så fint om det var mannen som gjorde det innimellom.

Sykehusleger har jo mye større arbeidsbelastning og akkurat like lite fleksibel arbeidstid som sykepleiere, og det er ikke så mange som jobber redusert av de kvinnelige legene, så jeg tror at hvilken kultur det er på jobben og i hvilket miljø en er i har ekstremt mye å si.

[kie]

Opprinnelig lagt inn av Esme, her.

Sykehusleger har jo mye større arbeidsbelastning og akkurat like lite fleksibel arbeidstid som sykepleiere, og det er ikke så mange som jobber redusert av de kvinnelige legene, så jeg tror at hvilken kultur det er på jobben og i hvilket miljø en er i har ekstremt mye å si.

Da jeg jobbet i en kjønnsnøytral bransje: "Har du mange barn? Ja, da er det klart du må jobbe fullt. Du har jo mange munner å mette."

Da jeg var sykepleier: "Har du mange barn? Hvorfor er du her da? Vil du ikke heller være sammen med dem?"

(Ikke nødvendigvis sagt like direkte hver gang, men det var budskapet fra eldre kolleger og avdelingssykepleiere som selvsagt selv kunne fortelle at de jobbet deltid eller var hjemme da barna var små.)

Man tok det på en måte for gitt at det var en annen som sto for forsørgingen og at min oppgave var tilstedeværelsen. Det var også først i sykepleieryrket jeg traff folk som jobbet for å "få luftet seg litt".

Jeg (og flere med meg blant de "nye") var ikke i den situasjonen, så det er mulig det var en slags generasjonsgreie som er i ferd med å bedres.

[Katta]

Opprinnelig lagt inn av Esme, her.

Sykehusleger har jo mye større arbeidsbelastning og akkurat like lite fleksibel arbeidstid som sykepleiere, og det er ikke så mange som jobber redusert av de kvinnelige legene, så jeg tror at hvilken kultur det er på jobben og i hvilket miljø en er i har ekstremt mye å si.

Det er jo ikke kultur for å jobbe deltid blant leger. Da blir man på flere avdelinger straks litt mindre attraktiv. Selv det å gå ned til 100% stilling er noe som skaper krøll i planleggingen.

Dette er helt klart kulturelt i tillegg til at det har med lønn å gjøre. Da jeg var i permisjon med eldstemann og nr 2 var det veldig mange som var så glad for kontantstøtten, for da kunne man jo være lenger hjemme uten at det ble noe stort økonomisk tap. På den tiden var jo barnehager endel dyrere enn idag. Men det gikk opp for meg at det er en ordning som er laget for familier med skjevdelt økonomi, det er ingen av oss som kunne vært hjemme med kontantstøtte for å si det sånn. En av oss hjemme vil elegant føre til en halvering av familiens totale lønn.

Likevel blir jeg omtrent ukentlig spurt om jeg jobber fullt. Og når jeg svarer bekreftende på det er neste setning "ja, dere får kanskje ikke lov til det dere"? Det er ingen som spør mannen min om det samme. Eller noen av mine mannlige kollegaer. Jeg jobber på en klinikk som legger til rette for deltid og andre krumspring om man vil, men stort sett er det ingen som vil. Det ligger en forventning der om at jeg som kvinne skal ønske å jobbe mindre fordi jeg har barn. Og det ligger ingen tilsvarende forventning der for mannfolka. Sykepleierne får jo ofte ikke full stilling, og de som har full stilling blir ofte anbefalt å gå ned i deltidsstilling allerede i svangerskapet. Jeg ble litt sånn: da jeg hørte at lederne deres anbefalte det, det er jo det samme som å anbefale noen å komme dårligere økonomisk ut i permisjon og ingen garanti for å få tilbake full jobb om de ønsker det etterpå. Men for å si det litt tabloid: hos oss er det sånn at en gravid lege går ut i permisjon 3 uker før termin og er tilbake fullt etter 8 mnd, og i løpet av de 8 mnd har hun ofte vært på et par kurs. En gravid sykepleier reduserer jobb i løpet av svangerskapet og kommer ikke tilbake i noen jobb som egentlig teller for driften på mange år. (Jeg vet det ikke gjelder alle, men forskjellen er påfallende).

[LilleRosin]

Det er lett å være ærlig med seg selv. Jeg kunne godt ha tenkt meg å jobbet mye mindre, for å sulle med andre gøye ting.

Men dersom jeg skulle ha søkt om redusert stilling, hadde jeg gjort med med omsorg for små barn som begrunnelse. Da har jeg rett på å jobbe redusert, og det hade ikke vært noe spørsmål om jeg kunne fått lov eller ikke.

[Dronningen]

Jeg synes folk må få bestemme dette selv, og finner det egentlig latterlig at noen forventer at de skal levere det 'samfunnet trenger', hvis det går på bekostning av egen livskvalitet. Når alt kommer til alt, så handler det for mange om livet her og nå, hva man vil ofre, og hva man vil se tilbake på.

Jeg kan jobbe 100%, da jeg jobber kun dagtid, og har en fleksibel jobb som passer fint inn med mannens jobb, tre barn og hvor vi bor. Det går opp med barnehage, SFO og levering,/henting. Men jeg har overhode ingen problemer med å se at hadde jeg jobbet turnus, begynt 7 noen dager, og måttet jobbe kveldsvakter og faste helger, så hadde jeg stilt meg veldig annerledes til dette. Når kvinner er dominerende i omsorgsyrker og nettopp får slike arbeidstider, så er det jo ikke så rart at de ønsker å finne en løsning der de får mer tid til familien. Det er også en annen belastning å jobbe ettermiddag, dag, et.c. på rekke og rad, enn kun dag. Man blir slitnere, og får ikke hentet seg inn på samme måte.

Jo greit man må tenke på alderdom og pensjon. Men jeg synes også det er viktig å tenke på livet her og nå. Hvis man opplever at man ikke har det bra, og at dette skyldes arbeidsbelastning, så bør det være greit å legge opp livet slik at man ja nettopp - får det bra. Har man råd til det, og det fungerer bra for den enkelte familie, så mener jeg at det er et personlig valg ingen har noe med. Ja man må være klar over hva det vil si i forhold til pensjon og sikring av seg selv. Men er man det, ja så må det være opp til hver enkelt.

Så kan man si at man burde velge en utdanning og et yrke man kunne stå i 100%. Men alt må jo gjøres. De tunge og 'ugunstige' yrkene også. Da bør det også være en forståelse for at folk velger en mindre stillingsprosent, nettopp for å kunne utføre og fortsette i slike yrker.