Kvinner og deltid og LO

[Tallulah]

Opprinnelig lagt inn av Blå, her.

Og, det må være lov å ha to tanker i hodet på en gang.

Det kan man jo svare på ditt innlegg også. Så lenge det er kvinner som står for deltidsjobbingen, er det et problem, ikke bare på individnivå, men også på samfunnsnivå. Hadde det vært hipp som happ hvem som jobbet deltid, og man fremdeles fikk samfunnet til å gå rundt hadde det jo ikke vært noe problem.

[Esme]

Opprinnelig lagt inn av Bokormen, her.

Men hvorfor er det nesten ingen menn som jobber deltid? I forhold hvor mannen tjener mest er det kona som velger deltid, men i forhold der kona tjener mest er det fortsatt oftest hun som velger deltid?

Jeg reduserte arbeidsbelastningen med å gå over til en lettere jobb en periode og det var virkelig bare positive varmere ord på at man gjorde det rette for familien. Da mannen min gjorde det samme i en periode ble det mye negative kommentarer gitt, både mot meg og ham.

Og de fleste er jo veldig påvirkbare for miljøet, man ser jo her på FP også at folk snakker om hvor tungt det er å være kvinne på grunn av forventningspress. Så det er jo kulturelle og sosiale krefter som gir press på mannen at han ikke skal gjøre det, mens kvinner får i hovedsak positive kommentarer på det.

[Mex]

Jeg er litt delt kjenner jeg.
Kanskje fordi jeg har valgt å jobbe litt redusert selv for en periode. Jeg har redusert stillingen min med 6%, det gir meg en halvtime mindre jobb hver dag. For meg som er i privatsektor betyr det at jeg reduserer fra 8 timers dager til 7 1/2 timers dager, som i praksis er full dag for andre.

Vi har gjort det for at hverdagen skal gå rundt. Mannen har en lederstilling og er gjerne borte et par dager i uken. Skal jeg rekke å hente i både barnehage og på skole, så må det bli sånn.
Mannen tar igjen sin bortetid med å jobbe redusert de dagene han er på kontoret, da drar vi hjem sammen.
Jeg betaler fortsatt fullt inn på pensjonsordningen min, så jeg taper ikke noe på den biten.

Jeg ser helt klart kjønnsargumentet her jeg også. Men jeg vet ikke helt om det er småbarnsmødre man skal kjeppjage i jobb. Der folk frivillig har redusert stillingen sin for å ikke møte veggen, så er det jo et valg man har valgt for å kunne bidra til samfunnet videre.
Jeg vil heller se at man gjør mer for å få dem som ufrivillig jobber deltid inn i heltidsstillinger.

[Røverdatter]

Jeg syns denne debatten handler vel så mye om hvilke grenser både kvinner og menn setter for seg selv, familien, barna og arbeidsgiver i den tiden da ting er mest hektisk. Å jobbe 100% er ikke et problem i seg selv, men hvis 100% i praksis betyr 120-150%, hvis barna må være med på alt de har lyst til av fritidsinteresser og aldri kan frakte seg selv dit, hvis man ikke føler seg som en ekte person om huset ikke har blitt vasket på et par uker og man i tillegg har høye krav til egne fritidsinteresser og sosiale liv, så er det klart at den aktiviteten (les lønnet arbeid) som tilsynelatende tar flest timer i løpet av et døgn blir en belastning. Folk kunne med fordel vært litt mer laidback og mer flinke til å sette grenser. Samfunnet er tilrettelagt for at det skal være mulig å kombinere småbarn og jobb.

[Lavender]

Jeg håper på sikt at det er like vanlig at menn jobber redusert som at kvinner gjør det. Det må få være en privat sak å bruke tid på familien. Håper at ektefeller kompanserer hverandre for tapt inntekt og pansjon. Og at kontantstøtte utgår.

Jeg tror også på at de som jobber redusert blir vant til det, at redusert periodene blir lengre enn tenkt, og at det er tungt å gå tilbake til 100% stilling.

[Esme]

Opprinnelig lagt inn av Røverdatter, her.

Jeg syns denne debatten handler vel så mye om hvilke grenser både kvinner og menn setter for seg selv, familien, barna og arbeidsgiver i den tiden da ting er mest hektisk. Å jobbe 100% er ikke et problem i seg selv, men hvis 100% i praksis betyr 120-150%, hvis barna må være med på alt de har lyst til av fritidsinteresser og aldri kan frakte seg selv dit, hvis man ikke føler seg som en ekte person om huset ikke har blitt vasket på et par uker og man i tillegg har høye krav til egne fritidsinteresser og sosiale liv, så er det klart at den aktiviteten (les lønnet arbeid) som tilsynelatende tar flest timer i løpet av et døgn blir en belastning. Folk kunne med fordel vært litt mer laidback og mer flinke til å sette grenser. Samfunnet er tilrettelagt for at det skal være mulig å kombinere småbarn og jobb.

Ja. Dersom man er frisk og har mindre enn 3-4 friske barn uten spesielle behov og har en normalt grei partner så er det så er det helt forenlig med å jobbe fullt.

[Blå]

Opprinnelig lagt inn av Esme, her.

Ja. Dersom man er frisk og har mindre enn 3-4 friske barn uten spesielle behov og har en normalt grei partner så er det så er det helt forenlig med å jobbe fullt.

Det er jeg enig i. Å jobbe deltid er en luksus, ikke en nødvendighet. Med unntak av helt spesielle situasjoner.

[Esme]

Opprinnelig lagt inn av Simone, her.

Nja.....Eg er ikkje heilt einig i at absolutt alle skal jobbe 100%.
Eg meiner at det viktigaste er at alle som kan jobbe skal jobbe nok til å forsørge seg sjølv, uten hjelp frå staten. Om nokon, uavhengig av kjønn, velger å jobbe litt mindre og ha meir fritid syns eg det er heilt greit sålenge dei har nok pengar til å forsørge seg. Vi lever berre ein gang!
Det må vere lov til å prioritere å nyte livet og heller ha litt lavare levestandard utan at ein skal bli sett ned på av dei som jobbar 100%.

Men dersom eit slikt valg innebærer at mannen må jobbe tilsvarande meir for at økonomien skal gå rundt eller for å kunne opprettholde levestandarden blir det noko anna.

Ein tapar sjølvsagt pensjonspoeng og alt det der, men den dagen ein blir pensjonist er ein også som regel gjeldfri samt at ungane har blitt voksne og forsørger seg sjølv.
Pensjonstap kan også kompenserast ved at mannen bruker litt av si inntekt til pensjonssparing for kvinna.

Men når det er sagt meiner eg at ingen kvinner bør gjere seg sjølv avhengig av ein mann økonomisk. Ein har ingen garantiar for at forholdet vil vare til pensjonsalderen.

Eg må innrømme at eg gjerne kunne tenkt meg at både eg og mannen gjekk ned i 80% stilling nokre år for å få litt meir fritid og pusterom. Men samtidig er eg ikkje villig til å droppe utenlandsferiar eller gå ned i levestandard, så då blir det ikkje noko av. Dessuten er jobben min slik at reduksjon av stilling eigentlig berre ville ført til 80% lønn og 100% jobb.
Men om vi no hadde valgt å gjere det syns eg ikkje at LO eller andre skal legge seg opp i det sålenge vi klarar det uten å måtte motta pengar frå NAV.

Eg vil faktisk driste meg til å seie at deltid kanskje kan spare staten for pengar i mange tilfeller ved at ein unngår at kvinner blir sjukemeldt eller uføretrygda.
I sjukemeldingsdebattar her på forumet har det blitt sagt mange gangar at folk som ofte blir langtidssjukemeldt kanskje bør innsjå at dei ikkje bør jobbe 100% og heller gå ned i stilling i staden for å belaste NAV og arbeidsgiver med stadige sjukemeldingar.

Jeg er forsåvidt enig i at deltid er en fornuftig løsning dersom man ikke greier å jobbe fullt, det er forskjellig arbeidskapasitet til folk.

Men samtidig så lever vi i et velferdssamfunn hvor man har en del goder og rettigheter. Det betyr også at vi har mer plikt overfor samfunnet enn de som lever i et samfunn uten rett til velferdsgoder.

Om man bor i et land som Mexico med minimale goder, så har man selvfølgelig mindre plikt til å jobbe for å holde samfunnsøkonomien i gang. I Norge er vi i den situasjonen at vi er avhengige av hverandre. Derfor bør man jobbe fullt ide periodene man kan, alle har perioder hvor man ikke kan jobbe fullt, og da må belage seg på andre.

[Pøblis]

Simone: Det som er interessant i forhold til kvinners arbeid og sykefraværsdebatten er jo at deltidsarbeidende er overrepresentert i sykemeldingsstatisikkene.

[Luftslottet]

Jeg får være kjerringa mot strømmen og bli oppgitt av utspillet, jeg da. Jeg argumenterer veldig for at kvinner skal jobbe, være økonomisk uavhengige og ikke være prisgitt en partner. Jeg syns arbeidsføre folk skal bidra, og betaler min skatt med glede. Det argumenterer jeg heftig for i alle sammenhenger, og jobber selv 100 %.

Det jeg blir oppgitt av, er antydningen om at kvinner er a) late slasker som ikke gidder å jobbe mer (med noe som er Viktig, altså ikke barneoppdragelse og annen privat omsorg) eller b) at de må gi opp sitt klamme, kontrollerende grep og slippe far til på hjemmebane fra noen som VET at ufrivillig deltid er et utbredt kvinneproblem og at vi er langt fra likelønn. Samfunnsstrukturene er i høy grad med på å sementere kjønnsrollene, og det blir for enkelt å be individer om å ta brorparten av utfordringen eller eventuelt dn dårlige samvittigheten.

Det er klart det er lettere for familier der mor og far tjener tilnærmet like mye at begge reduserer eller andre "riktige" valg. Men for mange av oss er ikke det økonomisk gangbart at den som tjener mest, (også) reduserer, og det syns jeg det blir litt urimelig å kreve av folk uten videre.

(Jeg mener også at vår familie og mange andre barnefamilier kan forsvare en liten stillingsreduksjon i perioder når man ser på det store bildet også, men det er en annen diskusjon.)

[Harriet Vane]

Hvis menn og kvinner delte mer likt på alle de kjedelige jobbene man må gjøre hjemme, så ville vel ikke kvinner trengt å redusere for å få tid til å trene/tid med ungene/tid til seg selv eller hva de nå trenger tid til.

Så lenge min mann faktisk tar sin del av hjemmefronten, så får jeg tid til mer enn å jobbe og gjøre husarbeid.

[Simone]

Opprinnelig lagt inn av Harriet Vane, her.

Hvis menn og kvinner delte mer likt på alle de kjedelige jobbene man må gjøre hjemme, så ville vel ikke kvinner trengt å redusere for å få tid til å trene/tid med ungene/tid til seg selv eller hva de nå trenger tid til.

Så lenge min mann faktisk tar sin del av hjemmefronten, så får jeg tid til mer enn å jobbe og gjøre husarbeid.

Min mann tar meir enn 50% (50% av husarbeidet pluss alt hagearbeid og vask/vedlikehold av bil), men likevel kunne eg tenkt meg litt meir fritid!
Så viss eg hadde hatt ein anna type jobb og hadde vunne i Lotto hadde eg glatt gått ned i stilling ei stund uten dårlig samvittighet.

Men eg skjønner likevel argumentasjonen om at vi som kan jobbe 100% bør gjere det for å holde hjula i galg og for å auke skatteinntektene til staten slik at dei som ikkje kan jobbe kan nyte godt av veldferdsgodene.

[annemede]

Opprinnelig lagt inn av Simone, her.

Min mann tar meir enn 50% (50% av husarbeidet pluss alt hagearbeid og vask/vedlikehold av bil), men likevel kunne eg tenkt meg litt meir fritid!
Så viss eg hadde hatt ein anna type jobb og hadde vunne i Lotto hadde eg glatt gått ned i stilling ei stund uten dårlig samvittighet.

Men eg skjønner likevel argumentasjonen om at vi som kan jobbe 100% bør gjere det for å holde hjula i galg og for å auke skatteinntektene til staten slik at dei som ikkje kan jobbe kan nyte godt av veldferdsgodene.

Men da tenker jeg at man kan være ærlige med oss selv og samfunnet og si at jeg ønsker mer fritid, ikke at man jobber deltid fordi det er for krevende med barn, f. eks.

[LilleRosin]

Det er lett å være ærlig med seg selv. Jeg kunne godt ha tenkt meg å jobbet mye mindre, for å sulle med andre gøye ting.

Men dersom jeg skulle ha søkt om redusert stilling, hadde jeg gjort med med omsorg for små barn som begrunnelse. Da har jeg rett på å jobbe redusert, og det hade ikke vært noe spørsmål om jeg kunne fått lov eller ikke.

[Dronningen]

Jeg synes folk må få bestemme dette selv, og finner det egentlig latterlig at noen forventer at de skal levere det 'samfunnet trenger', hvis det går på bekostning av egen livskvalitet. Når alt kommer til alt, så handler det for mange om livet her og nå, hva man vil ofre, og hva man vil se tilbake på.

Jeg kan jobbe 100%, da jeg jobber kun dagtid, og har en fleksibel jobb som passer fint inn med mannens jobb, tre barn og hvor vi bor. Det går opp med barnehage, SFO og levering,/henting. Men jeg har overhode ingen problemer med å se at hadde jeg jobbet turnus, begynt 7 noen dager, og måttet jobbe kveldsvakter og faste helger, så hadde jeg stilt meg veldig annerledes til dette. Når kvinner er dominerende i omsorgsyrker og nettopp får slike arbeidstider, så er det jo ikke så rart at de ønsker å finne en løsning der de får mer tid til familien. Det er også en annen belastning å jobbe ettermiddag, dag, et.c. på rekke og rad, enn kun dag. Man blir slitnere, og får ikke hentet seg inn på samme måte.

Jo greit man må tenke på alderdom og pensjon. Men jeg synes også det er viktig å tenke på livet her og nå. Hvis man opplever at man ikke har det bra, og at dette skyldes arbeidsbelastning, så bør det være greit å legge opp livet slik at man ja nettopp - får det bra. Har man råd til det, og det fungerer bra for den enkelte familie, så mener jeg at det er et personlig valg ingen har noe med. Ja man må være klar over hva det vil si i forhold til pensjon og sikring av seg selv. Men er man det, ja så må det være opp til hver enkelt.

Så kan man si at man burde velge en utdanning og et yrke man kunne stå i 100%. Men alt må jo gjøres. De tunge og 'ugunstige' yrkene også. Da bør det også være en forståelse for at folk velger en mindre stillingsprosent, nettopp for å kunne utføre og fortsette i slike yrker.

[Tallulah]

Opprinnelig lagt inn av Dronningen, her.

Jeg synes folk må få bestemme dette selv, og finner det egentlig latterlig at noen forventer at de skal levere det 'samfunnet trenger', hvis det går på bekostning av egen livskvalitet.

Det du skriver her tror jeg må være et ulitmate beviset på hvor ekstremt rike, bortskjemte og egoistiske endel er her i landet. Latterlig at man bidrar til felleskapet? Fy søren.

[annemede]

Opprinnelig lagt inn av Tallulah, her.

Det du skriver her tror jeg må være et ulitmate beviset på hvor ekstremt rike, bortskjemte og egoistiske endel er her i landet. Latterlig at man bidrar til felleskapet? Fy søren.

Jeg er enig med Tallulah kjenner jeg.

Og om man ikke skal bidra til fellesskapet, hvorfor skal fellesskapet hjelpe de som ikke bidrar etter evne?

[Bokormen]

Jeg synes ikke tanken om å levere det samfunnet trenger er så latterlig. Jeg tror nok våre barn kommer til å måtte tenke mer i den retning, og jeg lurer ofte på hvordan den generasjonen vi oppdrar kommer til å få det etter hvert som de blir voksne og eldre.

[Bokormen]

Opprinnelig lagt inn av annemede, her.

Jeg er enig med Tallulah kjenner jeg.

Og om man ikke skal bidra til fellesskapet, hvorfor skal fellesskapet hjelpe de som ikke bidrar etter evne?

Vi har familiemedlemmer som ønsker å leve i fred og ro utenfor samfunnet. I teorien ønsker de å være selvberget med mat og klare seg uten den vestlige verdens forbrukermønster. I praksis greier de det ei. Men så fort de er syke er de en del av samfunnet igjen på et blunk, og de har full oversikt over alle sine rettigheter.

[annemede]

Opprinnelig lagt inn av Bokormen, her.

Vi har familiemedlemmer som ønsker å leve i fred og ro utenfor samfunnet. I teorien ønsker de å være selvberget med mat og klare seg uten den vestlige verdens forbrukermønster. I praksis greier de det ei. Men så fort de er syke er de en del av samfunnet igjen på et blunk, og de har full oversikt over alle sine rettigheter.

Og jeg kjenner litt på det, og jeg prøver å lære ungene mine det, at med rettigheter kommer plikter.