"Jeg er ikke ute etter noen, jeg er ute etter noe"

[nokon]

Eit spørsmål til legane her, før eg tar kvelden. Kva slags rolle spiller de/ dei eigentleg i vurdering av prosent arbeidsførheit? Personleg har eg opplevd fastlegen som ein konstruktiv person å realitetsorientere meg mot, når eg har vore usikker på om to eller tre dagar i veka er riktig. Det har hendt at legar har sagt at eg må vere realistisk og akseptere at eg ikkje klarer meir. Men det har aldri hendt at eg må argumentere for sjukemelding. Men om pasienten kjem og vil ha 100% sjukemelding på grunn av skuldra, er det ikkje då legen sin jobb å seie "Nei, 40% er nok" og veilede utifrå det? Eller er eg heilt på tur nå?

[Guava]

Hvor villige er dere som er arbeidsgivere eller arbeidstakere for den saks skyld til å ha unge uføre i tiltak nært på dere på deres arbeidsplass.

Tallene for unge uføre viser at diagnosene som har økt mest for unge uføre er ganske alvorlige psykiatriske diagnoser. En del av disse er rusrelatert. Så er det sikkert noen late slabbedasker også, selv om jeg tror det antallet er veldig mye lavere enn en del her.

Har dere arbeidsplasser som villig tar i mot unge uføre som trenger praksis?

Det er så innmari lett å snakke om late slabbedasker som trenger aktivitet, men hva vil dere gjøre med dette på deres arbeidsplass? Det er ganske mange arbeidsplasser som kan ta i mot mennesker som trenger praksis, men som ikke gjør det.

[Billa]

Opprinnelig lagt inn av Guava, her.

Hvor villige er dere som er arbeidsgivere eller arbeidstakere for den saks skyld til å ha unge uføre i tiltak nært på dere på deres arbeidsplass.

Tallene for unge uføre viser at diagnosene som har økt mest for unge uføre er ganske alvorlige psykiatriske diagnoser. En del av disse er rusrelatert. Så er det sikkert noen late slabbedasker også, selv om jeg tror det antallet er veldig mye lavere enn en del her.

Har dere arbeidsplasser som villig tar i mot unge uføre som trenger praksis?

Det er så innmari lett å snakke om late slabbedasker som trenger aktivitet, men hva vil dere gjøre med dette på deres arbeidsplass? Det er ganske mange arbeidsplasser som kan ta i mot mennesker som trenger praksis, men som ikke gjør det.

Vel, late slabbedasker er en utfordring uavhengig om de er unge eller gamle, og er UTENFOR eller I arbeidslivet allerede. Jeg er villig til å ansette hvemsomhelst, egentlig, så lenge VILJEN til å bidra og å lære er der. Viljen til å innrette seg etter arbeidsplassens rutiner og vilkår, og viljen til å innse at det å være i jobb innebærer at man av og til må forsake andre ting som kunne vært mer gøy.

Jeg har ansatt folk i fast jobb etter arbeidstrening, og jeg har kuttet opplegg underveis fordi det rett og slett ikke har vært noe å hente. Det er svært, svært personavhengig, og jeg er ikke mer idealistisk enn at jeg bidrar når jeg ser at det blir tatt godt i mot, også er jeg ikke like raus når jeg opplever at mottaker egentlig ikke er med på notene.

Jeg har gitt rom for folk i språkpraksis, arbeidstrening, observasjon og utplassering fra studiesteder som videregående, høyskole og universitet. Jeg har sendt ansatte på arbeidsrettet rehabilitering, kranglet med NAV om ressurser til Raskere Tilbake og andre behandlingsopplegg, og jeg tilrettelegger både for de som skal tilbake i jobb, OG de som skal forebygges for, slik at de kan jobbe så mye som mulig.

Jeg tilpasser turnusplaner (som faktisk er av typen legene IKKE vil ha )
til behandlingsopplegg og folks helsetilstand i løpet av døgnet/uka, tilpasser til partners turnus og eventuelle andre behov (langhelg pga nær familie langt unna osv), og jeg tilpasser for de over 60, samt småbarnsforeldre med behov for å hente/bringe/ha tid sammen med. Jeg har engasjert meg opp mot NAV på vegne av ansatt med terminalt syk partner, og lagt opp løpet slik at hun både kunne jobbe OG være der for mannen sin, og jeg har ringt lege for å få ham til å forstå at det er viktig for folk å måtte være mentalt tilstede i en jobb som hos oss (ingen rom for feil i behandling av medisiner).

Så ja, jeg tror det er rom for at folk kan jobbe litt både her og der. Arbeidet hos oss er spesialisert, og det er ikke ideelt med rusproblemer eller psykiske lidelser, men jeg ser vel for meg at i en annen bransje enn akkurat apotek, burde dette la seg løse ganske greit.

Min erfaring (som etterhvert er ganske omfattende) er at vi i Norge står fritt til å rett og slett ta dårlige helsevalg. Vi står fritt til å ikke trene opp muskler/skjelettplagene, eller gjøre øvelsene fysioterapeuten, fastlegen eller psykologen anbefalte. Vi står fritt til å holde oss selv på det nivået vi er i arbeidslivsloopen, og hvis den enkelte ikke SELV har en indre drive for å komme seg ut av et mønster, er det svært lite noen kan gjøre. Denne indre driven tror jeg ganske sikkert kan sparkes i gang ved at man finner noen økonomiske incentiver. Hvilke og hvordan er jeg ikke sikker på, men jeg tror vi bare må innse at folke er svært, SVÆRT ulikt utstyrt med evne og vilje til å få seg selv ut av dårlige (og til tider komfortable) mønstre som får hverdagen til å gå rundt, tross alt.

[Heilo]

Veldig interessant og viktig påpekning Luftslottet!

[Luftslottet]

Om noen andre har lyst til å grave seg ned i voksnes basisferdigheter (), så anbefaler jeg denne rapporten, som vel er den nyeste store kartleggingen: http://ssb.no/utdanning/artikler-og-...ater-fra-piaac

[007]

Du misforstår irritasjonen min når det gjelder fraværsgrensen, nokon. Jeg irriterer meg grønn av mistenksomhet til vanlig sykdom, som influensa og omgangssyke. At alle elever er unnasluntrere og skulkere.
Jeg snakker ikke om de som sliter alvorlig, klart det er fint at de fanges opp. Men at en vanlig skoleelev ikke kan være borte fra skolen to onsdager (om de har en dobbeltime i et totimersfag), uten å ha legeerklæring. Mens man som voksen har ørten egenmeldingsdager, blir sykemeldt av å ha småvondter og at man i tillegg blir beskyldt for å slenge rundt seg med fordommer når man stiller spørsmål med sykefraværet i samfunnet.
NAV tallene viser at det er foreldregenerasjonen som burde hatt en fraværsgrense, de/vi er jaggu meg borte fra jobb med lønn uten at man nødvendigvis trenger det!

[nokon]

Opprinnelig lagt inn av 007, her.

Du misforstår irritasjonen min når det gjelder fraværsgrensen, nokon. Jeg irriterer meg grønn av mistenksomhet til vanlig sykdom, som influensa og omgangssyke. At alle elever er unnasluntrere og skulkere.
Jeg snakker ikke om de som sliter alvorlig, klart det er fint at de fanges opp. Men at en vanlig skoleelev ikke kan være borte fra skolen to onsdager (om de har en dobbeltime i et totimersfag), uten å ha legeerklæring. Mens man som voksen har ørten egenmeldingsdager, blir sykemeldt av å ha småvondter og at man i tillegg blir beskyldt for å slenge rundt seg med fordommer når man stiller spørsmål med sykefraværet i samfunnet.
NAV tallene viser at det er foreldregenerasjonen som burde hatt en fraværsgrense, de/vi er jaggu meg borte fra jobb med lønn uten at man nødvendigvis trenger det!

Eg er einig i at det slår veldig uheldig ut i forhold til totimersfag. Men fråversgrense som sådan trur eg likevel kan gjere det lettare å fange opp elevar som treng å bli fanga opp. Det at grensa er for låg i små fag, håper eg det vil komme ei endring på. Men eg trur ikkje det løyser nokonting, verken for dei som slit eller for unge uføre at ein tar bort heile grensa.

[Bokormen]

Her har jeg lite å bidra med, men som et lite innspill så ser jeg at mange av de jeg gikk i klasse med, og som har havnet på siden av samfunnet, antakelig hadde fått hjelp og støtte på skolen i dag.

Samtidig ser jeg parallelt at i klassen til 07-modellen er det nå en debatt i krokene om når en med god samvittighet kan begynne å utelukke urokråkene i bursdager etc. Det er vel gjerne lettere å forebygge enn å reparere?

[nokon]

Som eit apropos til tiltak som kan settast inn for å få folk i aktivitet: Er fjerning av gratis fysioterapi med på å hjelpe til noko som helst? Vil ikkje det gjere vegen tilbake endå lenger? http://www.dagbladet.no/a/63358859

[Guava]

Opprinnelig lagt inn av nokon, her.

Som eit apropos til tiltak som kan settast inn for å få folk i aktivitet: Er fjerning av gratis fysioterapi med på å hjelpe til noko som helst? Vil ikkje det gjere vegen tilbake endå lenger? http://www.dagbladet.no/a/63358859

Jeg synes dette er ille faktisk og vil bidra til å øke sosiale forskjeller enda mer, noe som igjen forsterker utenforskap og et samfunn jeg slettes ikke synes høres særlig bra ut.

[gajamor]

Det prates veldig mye om de som ikke vil, men en betraktelig del av statistikken dere drar opp består av folk som vil men ikke slipper til. Bare 40 % av funksjonshemmede er i arbeid. Av de 60 % som står igjen, har en del ingen arbeidsevne, men mange står ufrivillig uten arbeid. Noen av disse havner på ufør, andre blir gående på dagpenger i lengre tid, men svært mange kommer over i AAP.

Noen eksempler:
http://www.dt.no/nyheter/fikk-nei-pa...1748-1.8531609
http://e24.no/jobb/doeve-espen-26-so...ebook/23568895

Og her har dere til og med mulighet til å få folk ut av statistikken: Julian er fortsatt på jakt etter jobb. Han bor i Ålesund, men flytter gjerne dit han kan få jobb. http://www.nettavisen.no/na24/julian...423259749.html

[rine]

Men nå diskuterer vi vel ikke arbeidsledighet, men sykelønn, gaiamor? Det er vel ingen som har sagt eller tror at alle som er utenfor arbeidslivet er det frivillig?

[gajamor]

Opprinnelig lagt inn av rine, her.

Men nå diskuterer vi vel ikke arbeidsledighet, men sykelønn, gaiamor? Det er vel ingen som har sagt eller tror at alle som er utenfor arbeidslivet er det frivillig?

Hvis du er funksjonshemmet og ikke klarer å komme deg i jobb i løpet av noen år, så er det AAP og ufør du havner på. Uansett hvor lite lyst du har til det. Man blir ikke gående på arbeidsledighetsstatistikken for evig.

[rine]

Opprinnelig lagt inn av gajamor, her.

Hvis du er funksjonshemmet og ikke klarer å komme deg i jobb i løpet av noen år, så er det AAP og ufør du havner på. Uansett hvor lite lyst du har til det. Man blir ikke gående på arbeidsledighetsstatistikken for evig.

Mulig tråden har sporet av, men HI handlet om sykelønnsordningen.

[gajamor]

Opprinnelig lagt inn av rine, her.

Mulig tråden har sporet av, men HI handlet om sykelønnsordningen.

Mulig du hadde ønske om å diskutere sykelønnsordningen for sykelønnsordningens skyld, men det ville i tilfelle vært første sykelønnsdebatt jeg hadde sett som ikke kaster et eneste blikk på AAP eller uførestatistikken...

De fleste som ønsker å se på sykelønnsordningen, gjør det fordi de er bekymret over at så mange står utenfor arbeidslivet, dvs på AAP eller ufør. Min kjepphest er at det er flere veier inn til AAP og ufør, og at jeg syns det virker rimelig dobbeltmoralsk å stå vendt mot de som kommer fra sykmeldingssida og snakke strengt til dem, når det betyr at man samtidig vender ryggen til de som kommer fra ufrivillig arbeidsledig og tigger om hjelp til å komme ut i jobb.

Hvis vi (storsamfunnet) fokuserte på å finne gode praksisplasser og klarte å inkludere alle de som sier at de ønsker å være med i arbeidslivet, tror jeg vi samtidig ville fått gjort en kraftig opprensking i holdningene til en del av de som har mest vondt i viljen. Når naboen kommer trillende forbi i rullestol, glad og lykkelig fordi han skal på jobb, skal det litt til å forsvare at du ikke "klarer å finne noe som passer".

Hvilken statistikk du havner i er dessuten ganske vilkårlig. En historie jeg hørte var fra en mor som fulgte sin 16-åring til møte med NAV og kommunen for å få individuell plan. De regnet med å få hjelp til å få ham gjennom vgs og ut i noe slags jobb. Nav og kommunen la fram en fin plan om hvordan han rimelig kjapt kunne komme seg over i ung ufør.

[nokon]

Esme og Rine, det står ganske mykje om forskninga si jakt etter årsaksforklaringer på at det er fleire trygdebrukerar i ein del familier, i lenkene over i tråden. Og det dei viser, er at det er langt frå eintydig knytta til holdninger og sosial arv. Og det er snakk om 9-12% av dei med uføre foreldre som blir uføre sjølv. Så ja, sjansen er høgare, men dette har vore eit satsningsområde det siste tiåret. Og det er enorme forskjeller på kva som skulle til for å bli rekna som 100% ufør nå og for tjue år sidan. Så diskusjonen går på at det er langt frå så enkelt og eintydig som det blir framstilt i denne tråden og i samfunnsdebatten generelt. Det blir veldig forenkla å snakke om arv og smitteeffekt utan å sjå på kompleksiteten i dette.

[Esme]

Opprinnelig lagt inn av nokon, her.

Esme og Rine, det står ganske mykje om forskninga si jakt etter årsaksforklaringer på at det er fleire trygdebrukerar i ein del familier, i lenkene over i tråden. Og det dei viser, er at det er langt frå eintydig knytta til holdninger og sosial arv. Og det er snakk om 9-12% av dei med uføre foreldre som blir uføre sjølv. Så ja, sjansen er høgare, men dette har vore eit satsningsområde det siste tiåret. Og det er enorme forskjeller på kva som skulle til for å bli rekna som 100% ufør nå og for tjue år sidan. Så diskusjonen går på at det er langt frå så enkelt og eintydig som det blir framstilt i denne tråden og i samfunnsdebatten generelt. Det blir veldig forenkla å snakke om arv og smitteeffekt utan å sjå på kompleksiteten i dette.

Klart det er mange årsaker, men det er nå du som nærmest benektet at sosiale årsaker har noe å si. Og det er klart at det har en god del å si.

[nokon]

Opprinnelig lagt inn av Esme, her.

Klart det er mange årsaker, men det er nå du som nærmest benektet at sosiale årsaker har noe å si. Og det er klart at det har en god del å si.

Eg har blitt overraska sjølv når eg har lese forskning rundt dette, om at det har mindre betydning enn ein tidlegare har antatt. Og det får uforholdsmessig stor plass i debatten.

[Billa]

Opprinnelig lagt inn av nokon, her.

Eg har blitt overraska sjølv når eg har lese forskning rundt dette, om at det har mindre betydning enn ein tidlegare har antatt. Og det får uforholdsmessig stor plass i debatten.

Vel, Forskningsrådet støtter en studie rundt temaet nå, som går frem til sommeren 2017, så da få vi vel oppdaterte og relevante tall på dette.
Lenke her: http://www.forskningsradet.no/no/Nyh...719505?lang=no

[Katta]

Det der er en kjepphest sett fra barnelegeperspektiv. De familiene som har mye sosial ballast har også en overopphopning av somatisk sykdom. Man skal derfor passe seg for å hoppe på den forklaringen for fort.