Hva skal man med barn? (Dagbladet)

[Milfrid]

Opprinnelig lagt inn av Teofelia, her.

Vi jobber begge fulltid (og vel så det, i perioder), og jeg kjenner meg ikke igjen i verken det du skriver eller i artikkelen det refereres til. Ungene våre er i barnehage fra 08:30/09:00 om morgenen og til ca. 15:30 på ettermiddagen. De får sunn middag, laget fra bunnen av, hver dag, og mamma og pappa er begge to hjemme fra jobb og prioriterer ungene i tiden mellom kl. 16-21, som er den tiden vi har våkne barn. Jeg føler meg heller ikke videre "tidsklemt".

Dette er mulig fordi vi begge har fleksibel arbeidstid og styrer vår egen arbeidsdag, fordi vi begge har mulighet til å legge en del av arbeidsdagen til tiden etter kl. 21 om kvelden, og ikke minst er det mulig fordi både mor og far prioriterer tid med ungene fremfor lange dager på kontoret. Jeg vet at vi er heldige og at ikke alle har mulighet til å organisere dagen slik vi gjør, men jeg kjenner likevel ganske mange som jobber etter akkurat samme modell: alle sammen småbarnsforeldre, alle sammen "karrieremennesker" på sitt vis.

Det jeg vil med dette innlegget er å belyse at det er mye som "bare er et spørsmål om prioritering". Vi nedprioriterer fritid på kveldene for å kunne gi ungene kortere dag i barnehagen og for å kunne konsentere oss om dem på ettermiddagstid. Med det kommer vi minst like langt som vi ville ha gjort om en av oss gikk ned i 50 % stilling (ikke minst hvis det medførte at den andre gikk opp i 130 %). Jeg vet om flere som jobber redusert stilling, som har barna sine i barnehagen like mange timer i uka som vi har, så barnas trivsel og hvor mye man er sammen med ungene sine, beror på mange andre ting enn bare hvor stor stillingsandel man har.

Jeg er i grunnen enig med deg også, jeg, det er mye som kan prioriteres og mange måter å løse det på. Det er fullt mulig å jobbe 100% begge to, og samtidig ha korte dager i barnehagen, hvis man feks har fleksibel arbeidstid. Og man kan selvfølgelig også prioritere barne 100% de timene man ikke jobber (og de ikke sover). Så nei, det å ha kortere arbeidstid er selvfølgelig ikke noen garanti for at man ser ungene mer.

Vi har fått enkelte skjeve blikk fra venner og familie pga at vi har au pair. Enkelte mener jo at det er noe man har for å kunne bruke mindre tid på barna. Det var vel min fordom også før, men det er SÅ feil!

Derimot har vi nå anledning til å ta stellet av ungene sammen om morgenen, i fred og ro, vi sitter ned alle fire og spiser felles frokost - vi har god tid og kaver ikke. Minstemann får ca to timer kortere tid i barnehagen fordi au pairen vår leverer, noe som gjør at han kommer senere i barnehagen jeg kan hente tidligere enn om vi hadde levert selv om morgenen. Vi to får tid til å leke sammen en time før eldstemann kommer hjem fra SFO (hun ønsker å gå der, alle andre går, ergo ingen venner hjemme). Da kan jeg vie hele min oppmerksomhet til å gjøre lekser med henne, mens minstemann leker selv, eller hjelper au pairen med middagen. Så spiser vi alle middag sammen når pappa kommer hjem.

Tidligere trente vi på omgang, og noen ganger mens ungene var våkne. Nå legges all trening til etter leggetid, og vi trener sammen.

Det løpet vi har lagt opp med au pair har ført til at vi får MYE mer tid sammen alle fire som familie. Vi to voksne får også veldig mye mer tid sammen som par, ikke bare som mamma og pappa, og det har gjort underverker på forholdet vårt at vi får dyrke kjærligheten og vennskapet. Alt i alt er det å få au pair det smarteste vi har gjort noen gang, noen sinne, på familiefronten i alle fall .

Og mht det å ha en fremmed i huset, så var hun fremmed de to første ukene. Nå er det akkurat som å ha fått et nytt familiemedlem. Vel å merke et voksent familiemedlem, med behov for å være for seg selv, og for å være med egne venner, ikke bare henge sammen med den dølle vertsfamilien sin .