Barnløses betraktninger rundt det å være foreldre ...

[Inagh]

Opprinnelig lagt inn av Skremmern, her.

Er det slik fordi man har barn med spesielle behov selv, så evner man ikke å se nyansene i det folk skriver, og derfor tolker alt som kritikk?

Jeg ble faktisk såret av innleggene til Perhonen og turi, rett og slett det traff meg midt i hjertet. Det er ingen enkel avgjørelse å ta i mot så mye avlastning som vi f.eks. gjør. Jeg har i etterkant sett at begge har nyansert innleggene sine, og kommet med mer informasjon - men uansett. Perhonen går ikke i skoene til de foreldrene hun snakker om. Det er bare disse foreldrene som vet hvorfor barnet er i såpass mye avlastining som han er. Mye kan man vite som utenforstående, men man vil aldri lære å kjenne hva den enkelte bærer i hjertet sitt.

En barnebolig kan være til stor og uvurderlig hjelp for oss som har barn med spesielle behov. Jeg blir trist når folk grøsser og tenker "stakkars barn." Det er ikke synd på mitt barn fordi han er i barnebolig to dager i uka, og antakelig kommer til å bo der mer og mer ettersom han vokser til. Det er barneboligen som er med å gi ham et godt liv, for det ville han ikke hatt dersom mannen min og jeg skulle tatt oss av ham uten hjelp...

Så ja - det er lett å se kritikken når slikt blir skrevet, fordi det rører så mye sårt og vondt. Normalt sett blåser jeg en lang masj i hva folk skriver og mener her inne, men akkurat dette, dette ble jeg lei meg av. Det er mye mulig jeg er rar, men det har jeg nå alltid vært...