Synes du det er slitsomt å ha barn?

[apan]

Opprinnelig lagt inn av Sitron, her.

Hvorfor er det slitsomt? Hva er det dere gjør som får dere til å bli slitne av det å ha barn? For store krav til dere selv? Lar ungene regjere? Hva? Jeg må ærlig talt si at jeg ikke helt forstår hvordan to voksne mennesker kan bli sliten, ofte eller hele tiden, av å ha et barn eller to.

I den grad det er slitsomt er det vel ikke nødvendigvis barna som gjør det slitsomt. Det er hele opplegget rundt hverdagen. Det blir jo unektelig periodevis slitsomt å stå opp halv seks hver dag, jobbe fulle dager og ta jobben frem igjen mange kvelder for eksempel. Vi synes det stort sett går greit, men innimellom er det slitsomt - men det er ikke barna som er så slitsomme i seg selv.

[Fadese]

Opprinnelig lagt inn av apan, her.

I den grad det er slitsomt er det vel ikke nødvendigvis barna som gjør det slitsomt. Det er hele opplegget rundt hverdagen. Det blir jo unektelig periodevis slitsomt å stå opp halv seks hver dag, jobbe fulle dager og ta jobben frem igjen mange kvelder for eksempel. Vi synes det stort sett går greit, men innimellom er det slitsomt - men det er ikke barna som er så slitsomme i seg selv.

Jeg må bare tilstå at jeg kan bli forferdelig sliten av fireåringen min.
Jeg elsker henne så høyt at det nesten gjør vondt, men samtidig blir jeg av og til drittlei!
Lei trass, lei mas, lei sutring. Kanskje det kommer av at jeg ikke er en spesielt barnekjær person. Altså, jeg liker barn, men jeg er ikke flink til eller glad i å leike med dem. :dårlig mor: En dag hjemme for å aktivisere en fireåring er beinhardt. Heldigvis blir det bedre når vi kommer oss ut, enten det er på tur i marka, besøk hos venner eller på leikeplassen.
Lillemor har grenser, men hun prøver stadig vekk å flytte dem.
Ikke føler jeg at vi stiller veldig store krav til oss sjøl heller.

[Siw]

Når man har har et eller flere barn med ADHD eller ADD eller andre diagnoser ,eller de har kolikk som spebarn eller de er syke av andre grunner,har man barn som ikke er helt "normale" så er det slitsomt fordi man må sloss med systemet for at barnet skal få den hjelpen det trenger.
Ja det er til tider tøfft å oppdra barn.Det at man må ta vare på et lite liv,man må sette barnets behov foran sitt eget.Det er mye gleder men det er mye strev det har jeg erfaring med.
Nå er mi jente 16 1\2 år ho har ADD og veien har vert knalltøff til hit jeg er i dag. Den tøffeste jobben man har det er å oppdra barn.

[safran]

Opprinnelig lagt inn av Sitron, her.

Hvorfor er det slitsomt? Hva er det dere gjør som får dere til å bli slitne av det å ha barn? For store krav til dere selv? Lar ungene regjere? Hva? Jeg må ærlig talt si at jeg ikke helt forstår hvordan to voksne mennesker kan bli sliten, ofte eller hele tiden, av å ha et barn eller to.

Jeg kjenner at jeg blir provosert av dette, Sitron. Det er en fin ting å kunne sette seg inn i andres sted selv om man ikke opplever det på samme måten selv. Jeg syns det er et vanvittig slit. Akkurat nå har jeg mer enn nok med meg selv og jobb/studiesituasjon. I tillegg har jeg mer enn to timers reisevei hver dag, med tre ulike befordringsmiddel. Jeg står opp senest kl 0600 og kommer hjem omtrent elleve timer senere. Da er det middag, rydding og leksehjelping som står på planen. Så skal man følge dem til aktiviteter og følge dem opp på andre måter. De skal ha hjelp til personlig hygiene og oppmerksomhet. Jeg er ikke av typen som gjør ting halvveis eller lar ungene gå på selvstyr. DETTE TAR DERFOR TID OG ENERGI. Jeg har liten energi fra før.

Det er et blodslit å ha barn!

[Bokormen]

Opprinnelig lagt inn av safran, her.

Jeg kjenner at jeg blir provosert av dette, Sitron. Det er en fin ting å kunne sette seg inn i andres sted selv om man ikke opplever det på samme måten selv. Jeg syns det er et vanvittig slit. Akkurat nå har jeg mer enn nok med meg selv og jobb/studiesituasjon. I tillegg har jeg mer enn to timers reisevei hver dag, med tre ulike befordringsmiddel. Jeg står opp senest kl 0600 og kommer hjem omtrent elleve timer senere. Da er det middag, rydding og leksehjelping som står på planen. Så skal man følge dem til aktiviteter og følge dem opp på andre måter. De skal ha hjelp til personlig hygiene og oppmerksomhet. Jeg er ikke av typen som gjør ting halvveis eller lar ungene gå på selvstyr. DETTE TAR DERFOR TID OG ENERGI. Jeg har liten energi fra før.

Det er et blodslit å ha barn!

Den reiseveien hadde tatt knekken på meg. Men du sier det jo selv, du er ikke typen som gjør ting halvveis (ikke noe galt i det ), og da blir man jo mer sliten enn om man greier å la rot være rot, tar noen lettvinte løsninger innemellom og slikt.

[Aminta]

Opprinnelig lagt inn av Siw, her.

(..) eller de er syke av andre grunner,har man barn som ikke er helt "normale" så er det slitsomt fordi man må sloss med systemet for at barnet skal få den hjelpen det trenger.

Jo, men det er jo ikke barnet/barna som er slitsomme, det er jo systemet som ikke fungerer.
Og jeg synes det er mest frustrerende, så mye at jeg kan bli fullstendig sprø omtrent, men ikke så slitsomt. Jeg kan dog bli rimelig sint og lei det systemet ja.

[Sitron]

Opprinnelig lagt inn av apan, her.

I den grad det er slitsomt er det vel ikke nødvendigvis barna som gjør det slitsomt. Det er hele opplegget rundt hverdagen. Det blir jo unektelig periodevis slitsomt å stå opp halv seks hver dag, jobbe fulle dager og ta jobben frem igjen mange kvelder for eksempel. Vi synes det stort sett går greit, men innimellom er det slitsomt - men det er ikke barna som er så slitsomme i seg selv.

Men innimellom har jo alle det litt slitsomt, jeg tenker mer på de som er slitne temmelig ofte eller hele tiden som følge av det å ha barn. Er jobben for krevende? Bør man da vurdere noe annet mens man har ungene små? Er det ting som kan gjøres annerledes? Eller er det viktigst med stort hus og bil slik at man må jobbe masse for å klare hverdagen? Noe må det jo være.

[Divine]

Opprinnelig lagt inn av Sitron, her.

Eller er det viktigst med stort hus og bil slik at man må jobbe masse for å klare hverdagen?

Å nei, ikke den debatten igjen. Vi MÅ jobbe fulltid for i det hele tatt å klare oss. Jeg har valgt "feil" utdannelse mht. lønn, og mannen min er også i en bransje med lousy lønninger. Vi kan ikke bare "bestemme oss" for å skifte jobb til noe med bedre lønn heller ... Vi har svært lite vi kan kutte ned på. Jeg har vurdert å jobbe litt redusert, men vi tar ikke sjansen. Greit nok at jeg vil være mindre sliten og ha mer tid til familien, men det blir ikke akkurat MINDRE slitsomt dersom det fører til at vi blir gjeldsslaver.

[Sitron]

Opprinnelig lagt inn av Divine, her.

Å nei, ikke den debatten igjen. Vi MÅ jobbe fulltid for i det hele tatt å klare oss. Jeg har valgt "feil" utdannelse mht. lønn, og mannen min er også i en bransje med lousy lønninger. Vi kan ikke bare "bestemme oss" for å skifte jobb til noe med bedre lønn heller ... Vi har svært lite vi kan kutte ned på. Jeg har vurdert å jobbe litt redusert, men vi tar ikke sjansen. Greit nok at jeg vil være mindre sliten og ha mer tid til familien, men det blir ikke akkurat MINDRE slitsomt dersom det fører til at vi blir gjeldsslaver.

Jeg spør om det er et valg. Det er klart at det er mange som ikke har et valg, men om man opplever hverdagen som veldig slitsom, så er det jo et relevant spørsmål, er det ikke? Det er jo dermed ikke sagt at alle kan gjøre noe med jobb og inntektssituasjon uten videre.

[Divine]

Opprinnelig lagt inn av Sitron, her.

Jeg spør om det er et valg. Det er klart at det er mange som ikke har et valg, men om man opplever hverdagen som veldig slitsom, så er det jo et relevant spørsmål, er det ikke? Det er jo dermed ikke sagt at alle kan gjøre noe med jobb og inntektssituasjon uten videre.

Ja, jeg lurte litt på om du faktisk mente det som et genuint spørsmål eller om det var ren retorikk fra din side. Og selvsagt er det et relevant spørsmål. Alle som sliter bør vel stoppe opp nå og da for å spørre seg om dette er den måten de vil/må leve på. Noen ganger er svaret ja, noen ganger nei.

[Nenne]

Opprinnelig lagt inn av Sitron, her.

Men innimellom har jo alle det litt slitsomt, jeg tenker mer på de som er slitne temmelig ofte eller hele tiden som følge av det å ha barn. Er jobben for krevende? Bør man da vurdere noe annet mens man har ungene små? Er det ting som kan gjøres annerledes? Eller er det viktigst med stort hus og bil slik at man må jobbe masse for å klare hverdagen? Noe må det jo være.

Det jeg blir aller mest sliten av er støynivået. Jeg orker ikke bakgrunnsstøy fra radioer som står og surrer når ingen egentlig hører på, jeg synes bakgrunnsmusikk er slitsomt når jeg skal snakke med noen. I det hele tatt er jeg veldig vâr for lyd. Ungene mine er livlige, pratsomme og støyende fra de står opp til de legger seg. De krangler en del og de liker å lage masse lyd når de leker. Jeg tror det er DET som virkelig gjør at jeg er helt gåen når kvelden kommer. Når alle tre snakker til meg på én gang og krever meg, kan jeg nesten få pustebesvær.

[safran]

Opprinnelig lagt inn av Nenne, her.

Det jeg blir aller mest sliten av er støynivået. Jeg orker ikke bakgrunnsstøy fra radioer som står og surrer når ingen egentlig hører på, jeg synes bakgrunnsmusikk er slitsomt når jeg skal snakke med noen. I det hele tatt er jeg veldig vâr for lyd. Ungene mine er livlige, pratsomme og støyende fra de står opp til de legger seg. De krangler en del og de liker å lage masse lyd når de leker. Jeg tror det er DET som virkelig gjør at jeg er helt gåen når kvelden kommer. Når alle tre snakker til meg på én gang og krever meg, kan jeg nesten få pustebesvær.

Sånn har jeg det også.

[Dronningen]

Sitter her og er sliten nå, men ikke fordi vi har barn. Nå for tiden er jeg sliten fordi jeg sover dårlig om natten. Våkner i 4-5 tida, og ligger delvis våken fra til morgenen. Mangel på søvn gjør meg litt desperat, jeg kan bli irritabel, og lunta er kortere. Forhåpentligvis vil dette gå over etter hvert. Er 16 uker på vei på mandag, og har hatt dette over en måned nå. Men det må bare gå. To barn skal bli til tre. Det i seg selv har jeg ingen bekymringer for.

Vi har vært heldig og fått to enkle barn til nå. Rolige og harmoniske som babyer. Ingen mageproblemer eller slike ting. Begge to er vant til å sove sammen med meg i perioder, og vi har prioritert ro, trygghet og søvn til alle, foran spesielle rutiner og faste soveregler. Storesøster blir 5 i januar, og lillebror er straks 2,5 år. Svært flinke til å leke sammen og aktivisere seg selv. Selvsagt kan de være høylydte og finne på sprell, men som regel er det ganske greit. Vurderer å ha dem hjemme 2 dager i uka når jeg får permisjon, slik at vi får mer tid sammen alle sammen. Ha dem med til byen, gå turer, og bare ha tid sammen.

Vi har heller ikke barnevakt her. Mine foreldre bor 110 mil unna og mannens 220 mil. Men nå og da får vi jo besøk, og da passer de gjerne barna mens vi drar ut på byen. Ellers gjør vi av og til ting hver for oss. Tror jeg var ute 10-12 ganger i fjor (med alkohol inkludert). Det høres jo nesten utrolig ut synes jeg selv. Men besøk i ny og ne, og noen turer nordover, så benyttet vi jo sjansen.

Jeg har også valgt å jobbe 80% store deler av tida mens spesielt lillebror var/er liten. Det gir meg en fleksibel uke, og vi må ikke stresse hver morgen. Kan levere i 9-10 tida, og da får vi en koselig morgenstund først. Stress er ikke min greie. Føler jeg mister så mye da. Vi har vært heldige og fått plass en barnehage 300 meter fra huset. Jeg jobber 15 minutt unna. Jeg kan jobbe hjemme enkelte dager. Mannen pendler, men er ikke avhengig av oss for å reise til/fra.

Økonomisk sett så innebærer det at jeg jobber 80% tap av ca. 4000 i måneden. Vi merker jo det. Totalt tjener vi helt greit, men det er jo alltid ting som skal betales. Men vi innretter oss etter det.

Så nei - i det daglige er det ikke så slitsomt å ha våre barn. I alle fall ikke slik vi bor og jobber. Det som gjør meg sliten kan være andre krav, mangel på søvn (som nå), mye å tenke på, eller når det er mye å gjøre på jobben. Fredager er vi alltid slitne, samme hva. Sykdomsperioder er også hektiske. Da blir alt plutselig snudd om. Heldigvis er det lengre perioder nå mellom dem. Krysser fingre for at vi slipper sånt før jul.

Så får vi se neste år da, hvordan det blir. Er i alle fall ikke skremt på tanken på tre barn. Den som lever får se.

[Erica]

Jeg syns det tidvis kan være slitsomt å ha barn. Vi har 3 av arten, og de er noe spredt i alder, 3- 12. Jeg syns det er mest slitsomt når de er i den alderen at de er avhengig av deg hele tiden. Fra baby til 2 år, ca. Jeg trenger noen pusterom i løpet av dagen, hvor jeg kan gjøre mine ting, ikke behøve å være klar til å serve noen. Det er deilig at den eldste er så stor at hun kan hjelpe til med minstemann når jeg skal lage middag eller gjøre noe annet.
Jeg blir også sliten av å ikke sove natten gjennom, minstemann er eksembarn, og har dårlige sovevaner. Han våkner 1-3 ganger hver natt, og det kjennes.

Vi jobber begge fullt, og mannen har lang reiseveg 3 dager i uken, da er han ikke hjemme før leggetid for minstemann. Disse dagene jobber jeg kort dag på jobb (8.30 - 14.45), også tar jeg det igjen de to dagene mannen har hjememkontor og ansvar for henting/levering.
Dette betyr at det kan bli slitsomme dager for oss voksne, men jobbene våre er sånn, og det er ikke så aktuelt med deltidsstilling for noen av oss (ikke pga økonomi, men pga jobben). Men det går greit, og ettermiddagene blir greie tross endel fritidsaktiviteter for de eldste.
Men jeg syns det må være lov å bli sliten når det går i full fart fra 7 om morgenen til 21 om kvelden.

[Karamell]

Opprinnelig lagt inn av apan, her.

I den grad det er slitsomt er det vel ikke nødvendigvis barna som gjør det slitsomt. Det er hele opplegget rundt hverdagen. Det blir jo unektelig periodevis slitsomt å stå opp halv seks hver dag, jobbe fulle dager og ta jobben frem igjen mange kvelder for eksempel. Vi synes det stort sett går greit, men innimellom er det slitsomt - men det er ikke barna som er så slitsomme i seg selv.

Jeg er ofte en sliten mamma og priser meg lykkelig for at jeg har fått innvilget 20% permisjon. Håper det kan gjøre meg til en mer opplagt mamma for mine barn!