Om å la barn gå til barnehagen alene

[Pebbles]

Opprinnelig lagt inn av Inagh, her.

Et lite tankekors...

Da jeg var fem år begynte jeg på skolen...
Jeg gikk alene til og fra skolen hver dag, langs en bilvei - ca 500 meter, det var fler i min klasse som bodde lenger unna enn som så, de gikk de med, helt alene, eller sammen med venner som bodde langs veien.

Men så vokste jeg opp i steinalderen også, da - og verden var vel mer naiv...

Begynte du på skolen da du var fem? Bodde du i utlandet, eller er du født etter 1990??

Jeg var 7 1/2 da jeg begynte på skolen. Og, ja, jeg gikk alene tvers igjennom byen.
Men det er stor forskjell på en femåring og en sjuåring når det gjelder å orientere seg i trafikken samt å se konsekvenser av egne handlinger.

Men dette med trafikkfarer er jo bare den ene siden av saken. Det er fint med selvstendighetstrening, men førskolebarn skal ikke måtte være overlatt til seg selv. Jeg leser at du kjenner en gutt som var stolt av å gå alene til barnehagen. Sansynligheten er vel likevel ganske stor for at akkurat denne jenta, som ofte må gå alene om morgenen, synes det er stusslig å bli overlatt til seg selv. Ingen mamma/pappa som kan overbringe beskjeder til personalet og gi en god klem som avskjed.

Jeg tolker denne situasjonen til å være slapphet fra foreldrenes side - ikke bevisst selvstendighetstrening. Om det skulle være et slags forsøk på det siste, så bommer de grovt.

For en femåring er det nok av selvstendighetstrening å drive med innenfor trygge rammer - ordne klær og hygiene, smøre mat, rydde rom, vaske opp, hjelpe til med annet praktisk.

Når man er fem år, så kan man kanske mye.
Men man er fortsatt et temmelig lite barn. Og det skal alltid være en trygg voksen innenfor rekkevidde.