Er det suspekt å ønske seg 3 eller flere barn?

[Sitron]

Det er da ikke det samme å si at man ikke ønsker seg flere barn som å si at man ikke ønsker seg flere graviditeter og fødsler.

[Pastill]

Opprinnelig lagt inn av Sitron, her.

Det er da ikke det samme å si at man ikke ønsker seg flere barn som å si at man ikke ønsker seg flere graviditeter og fødsler.

Her er det begge deler. He he. Liker frihet også. Det at å få barnevakt er null problem, det at han kan få hele oppmerksomheten, det at jeg slipper å tenke på rettferdig behandling i fht søsken osv.

[Skilpadda]

Jeg tror folk veldig ofte vurderer andres valg ut fra seg selv, og har en tendens til å forlange begrunnelser for hvorfor andre velger noe de selv ikke vil ha. Siden de selv ikke kunne tenke seg flere enn to barn, mener de at de er i sin fulle rett til å få vite hvorfor andre har valgt noe annet. (Det er de naturligvis ikke, men det er en annen sak.)

Og så tror jeg ofte (men ikke fullt så ofte) folk oppfatter andres valg som en slags "statement" om hvordan ting bør gjøres, og kan havne i en posisjon der de føler at de må forsvare sitt eget valg. Slik at om man har bare ett eller to barn selv, føler man at en syvbarnsfamilie er en krass kritikk av ens eget valg, og blir provosert og føler for å forsvare det. (Det kan også skje hvis situasjonen er omvendt, selvsagt, men det virker som om folk blir mer provosert over andres valg hvis deres eget valg er det mest vanlige og "normale".)

Og dessuten er det en del ting som det er lett for at man tar som personlig kritikk, selv om det kanskje bare er en beskrivelse av egen situasjon. Som Kirsebær sier: man kan si at man selv ønsker bare ett barn fordi man føler at man bare greier å følge opp dette ene, uten at man dermed mener at alle som får flere enn ett barn ikke følger opp sine barn. Og omvendt er det jo mange som sier at de ikke kunne tenke seg å ha bare ett barn, for tenk så forferdelig trist for dette barnet å ikke ha søsken, og det kunne jo jeg velge å ta som en slem og personlig kritikk av oss (det gjør jeg vanligvis ikke, for jeg synes ikke situasjonen er trist, men jeg kan godt forstå det om andre ettbarnsforeldre føler seg kritisert/angrepet av slikt).

Jeg synes ellers ikke det er det minste "suspekt" å ønske seg tre barn, selv om jeg ikke ønsker det selv.

[Kirsebær]

Opprinnelig lagt inn av Sitron, her.

Jeg syns det er rart at man ønsker seg kun ett barn.

Det er nok mange som syns det er rart. De fleste i min omgangskrets og familie i hvertfall.

For meg er det helt naturlig. Jeg vurdererte i 2 øyeblikk å få et barn til for Podens skyld, men la det i fra meg.
Hvis jeg skulle satt Poden først i alt jeg tenker og gjør hadde han nok fått søsken. Jeg setter ham ikke først i ett og alt, så det er for min del at han ikke får søsken. Og da inndirekte for hans del.
Jeg har egentlig ikke noen problemer med at jeg tenker sånn, men det er en del andre som har det.

[Pepper Lemon]

Jeg kjenner meg ikke igjen i hovedinnleggers hjertesukk her jeg. I min verden så er det status å ha tre barn. De vellykkede familiene som har stålkontroll på alt har gjerne tre barn. Det tyder på god helse, god økonomi, overskudd, familielykke osv osv. Foreldre med tre barn blir omtalt utelukkende positivt i mine kretser, det er helt klart.

For oss er tre barn uaktuelt, for så vellykkede er nemlig ikke vi.

[mammamia]

Opprinnelig lagt inn av Monsoon, her.

Jeg kjenner meg ikke igjen i hovedinnleggers hjertesukk her jeg. I min verden så er det status å ha tre barn. De vellykkede familiene som har stålkontroll på alt har gjerne tre barn. Det tyder på god helse, god økonomi, overskudd, familielykke osv osv. Foreldre med tre barn blir omtalt utelukkende positivt i mine kretser, det er helt klart.

For oss er tre barn uaktuelt, for så vellykkede er nemlig ikke vi.

Jeg har også inntrykk av at for mange er det staus og ha mange barn.

[Selma]

Opprinnelig lagt inn av Monsoon, her.

Jeg kjenner meg ikke igjen i hovedinnleggers hjertesukk her jeg. I min verden så er det status å ha tre barn. De vellykkede familiene som har stålkontroll på alt har gjerne tre barn. Det tyder på god helse, god økonomi, overskudd, familielykke osv osv. Foreldre med tre barn blir omtalt utelukkende positivt i mine kretser, det er helt klart.

For oss er tre barn uaktuelt, for så vellykkede er nemlig ikke vi.

Signerer denne jeg

[Sansa]

Opprinnelig lagt inn av Kirsebær, her.

Det er nok mange som syns det er rart. De fleste i min omgangskrets og familie i hvertfall.

For meg er det helt naturlig. Jeg vurdererte i 2 øyeblikk å få et barn til for Podens skyld, men la det i fra meg.
Hvis jeg skulle satt Poden først i alt jeg tenker og gjør hadde han nok fått søsken. Jeg setter ham ikke først i ett og alt, så det er for min del at han ikke får søsken. Og da inndirekte for hans del.
Jeg har egentlig ikke noen problemer med at jeg tenker sånn, men det er en del andre som har det.

Ser i signaturen at du har en stedatter og da har han vel et søsken?

Jeg skjønner godt at det for noen kan være nok med et barn.

[Olympia]

Opprinnelig lagt inn av Skilpadda, her.

Jeg tror folk veldig ofte vurderer andres valg ut fra seg selv, og har en tendens til å forlange begrunnelser for hvorfor andre velger noe de selv ikke vil ha. Siden de selv ikke kunne tenke seg flere enn to barn, mener de at de er i sin fulle rett til å få vite hvorfor andre har valgt noe annet. (Det er de naturligvis ikke, men det er en annen sak.)

Og så tror jeg ofte (men ikke fullt så ofte) folk oppfatter andres valg som en slags "statement" om hvordan ting bør gjøres, og kan havne i en posisjon der de føler at de må forsvare sitt eget valg. Slik at om man har bare ett eller to barn selv, føler man at en syvbarnsfamilie er en krass kritikk av ens eget valg, og blir provosert og føler for å forsvare det. (Det kan også skje hvis situasjonen er omvendt, selvsagt, men det virker som om folk blir mer provosert over andres valg hvis deres eget valg er det mest vanlige og "normale".)

Og dessuten er det en del ting som det er lett for at man tar som personlig kritikk, selv om det kanskje bare er en beskrivelse av egen situasjon. Som Kirsebær sier: man kan si at man selv ønsker bare ett barn fordi man føler at man bare greier å følge opp dette ene, uten at man dermed mener at alle som får flere enn ett barn ikke følger opp sine barn. Og omvendt er det jo mange som sier at de ikke kunne tenke seg å ha bare ett barn, for tenk så forferdelig trist for dette barnet å ikke ha søsken, og det kunne jo jeg velge å ta som en slem og personlig kritikk av oss (det gjør jeg vanligvis ikke, for jeg synes ikke situasjonen er trist, men jeg kan godt forstå det om andre ettbarnsforeldre føler seg kritisert/angrepet av slikt).

Jeg synes ellers ikke det er det minste "suspekt" å ønske seg tre barn, selv om jeg ikke ønsker det selv.

Skilpadda sier det som det er, som vanlig.

Jeg har opplevd flere enn en gang at foreldre med to+ barn blir provosert når jeg sier at vi ikke føler vi har overskudd/tid/økonomi osv. til flere enn to barn. Jeg synes det er ganske frustrerende at noen velger å ta alt som en personlig kritikk av deres valg. Jeg kan godt finne på å si at jeg ikke synes vi har økonomi til å få flere barn, f.eks. til en arbeidskollega som har omtrent samme økonomi som oss. Og vips er piggene ute- "Synes du vi har for lite penger til å ha fire barn"?

Når det gjelder antall barn, og ønsket om hvilket kjønn barna er, så er det visst veldig lett å tråkke noen på tærne.

[Harriet Vane]

Opprinnelig lagt inn av Skilpadda, her.

Jeg tror folk veldig ofte vurderer andres valg ut fra seg selv, og har en tendens til å forlange begrunnelser for hvorfor andre velger noe de selv ikke vil ha. Siden de selv ikke kunne tenke seg flere enn to barn, mener de at de er i sin fulle rett til å få vite hvorfor andre har valgt noe annet. (Det er de naturligvis ikke, men det er en annen sak.)

Ja. jeg er ufrivillig ettbarnsmor. Dvs, jeg er veldig glad for hun jeg har, men jeg vil altså ha fler og får ikke til. Ettersom vi ikke er særlig åpne på at vi sliter og nå har et enebarn på 5, er det ingen grenser for hvilke kommentarer vi får. Mine favoritter er blant de som skal minne oss på å prøve å få fler. -Dere har ikke tenkt på en til, da? Hva skulle responsen være? -Å, ja, det var godt du sa! Jeg VISSTE det var noe jeg hadde glemt!

Hadde jeg vært frivillig ettbarnsmor, ville nok tilbakemeldingene føltes mer irriterende enn sårende, tror jeg. For mange er det å stoppe med ett helt utenkelig, og de blir helt tullete av tanken på at noen kan være fornøyde med ett barn.

Min mor har vært og er i andre enden av skalaen, som seksbarnsmor. Alle ønsket og de aller fleste planlagt. Hun og min far har mange ganger måttet forsvare det å ha fått så mange. Men vi har fått mer tid, mer kjærlighet og mer oppfølging enn mange enebarn og unger med bare ett søsken jeg vet om. Så det er ikke antallet, men vilje og evne, vil jeg tro.

Jeg skulle egentlig ønske folk holdt munn og passet sine egne saker litt mer. Det er utrolig upassende og privat å blande seg in andres familieplanlegging, er det ikke?

[Aminta]

Opprinnelig lagt inn av Madam Mim, her.

Jeg skulle egentlig ønske folk holdt munn og passet sine egne saker litt mer. Det er utrolig upassende og privat å blande seg in andres familieplanlegging, er det ikke?

Fullstendig enig.

De som kjenner meg kan få lov å spørre om jeg har lyst på flere barn, en gang. Men så må de også respektere svaret, uansett hva det skulle være (fremmede synes jeg dog kan ungå det spm.).
Men jeg finner det ikke ufint å spørre folk jeg kjenner med et, to, fem eller sju unger om de har lyst på/ønsker seg flere barn, en eller annen gang.
Det blir jo nesten som å spørre de jeg kjenner om de har lyst å ta mer utdannelse eller bytte jobb en gang i fremtiden liksom.

Jeg ønsker meg i utgangspunktet mange barn, gjerne 4-5, vi får se hva det blir til med tiden. Men dog har jeg fått mange rare kommentarer/utbrudd når jeg har nevnt det for folk ja

[banana]

Jeg synes generelt folk er altfor hårsåre når det gjelder andres meninger om graviditet, fødsel og barn. Man skal jaggu passe seg for hva man sier. Det blir som å gå gjennom en salatåker; umulig å unngå å tråkke i salaten uansett hvor forsiktig man trår. :filosofisk:

Det er galt å spørre for mye om en graviditet, eller - gud forby - uttrykke noen mening som ikke er helt på linje med den gravides mening. Det er galt å ikke bry seg om noens graviditet. Det er galt å kommentere at noen har blitt stor (gravidmagen), eller at magen er liten. Det er galt å spørre om noen har lyst på jente hvis de har 2 gutter, men hele meninga med å spørre er jo å delta i graviditeten, vise interesse, prate om det. Og om man ikke deltar i en venninnes graviditet er det jaggu feil det også.

Det er galt å ønske seg en fødsel uten smertelindring, og begrunne dette medisinsk, dersom den man snakker med har hatt epidural ved sist fødsel.

Det er galt å mene noe om barneoppdragelse dersom man er uenig med den man snakker med.

Les på NM og barnimagen og snart mamma og whatever; det bugner at innlegg der folk er pissed / forbanna / lei seg/ sint / fornærmet over hva en eller annen har sagt eller gjort i anledning deres graviditet eller rolle som småbarnsmor. Det er et sytekor uten like, kan man ikke bare senke guarden litt, legge bort forfølgelsesvanviddet og bare tenke at folk er forskjellige, og det meste er godt ment?

: oppgiret:

Om jeg sier at jeg ønsker meg ikke flere barn fordi "jeg skal jo klare å følge dem opp også" så vil brorparten av mødre ta det som en kommentar på at de ikke vil være i stand til å følge opp flere barn enn det jeg har. Det jeg mener er at jeg skal klare å følge opp barna, det er jeg som har et kapasitetsproblem hvis jeg får flere barn. Andres kapasitet får de bedømme sjøl.

Opprinnelig lagt inn av Sitron, her.

Det er da ikke det samme å si at man ikke ønsker seg flere barn som å si at man ikke ønsker seg flere graviditeter og fødsler.

Jeg godtar at jeg ikke skal få flere fødsler fordi jeg ikke ønsker meg flere barn. Selv om jeg gjerne ville oppleve mirakelet å sette et barn til verden en gang til.

[Kirsebær]

Opprinnelig lagt inn av banana, her.

Jeg synes generelt folk er altfor hårsåre når det gjelder andres meninger om graviditet, fødsel og barn. Man skal jaggu passe seg for hva man sier. Det blir som å gå gjennom en salatåker; umulig å unngå å tråkke i salaten uansett hvor forsiktig man trår. :filosofisk:

Det er galt å spørre for mye om en graviditet, eller - gud forby - uttrykke noen mening som ikke er helt på linje med den gravides mening. Det er galt å ikke bry seg om noens graviditet. Det er galt å kommentere at noen har blitt stor (gravidmagen), eller at magen er liten. Det er galt å spørre om noen har lyst på jente hvis de har 2 gutter, men hele meninga med å spørre er jo å delta i graviditeten, vise interesse, prate om det. Og om man ikke deltar i en venninnes graviditet er det jaggu feil det også.

Det er galt å ønske seg en fødsel uten smertelindring, og begrunne dette medisinsk, dersom den man snakker med har hatt epidural ved sist fødsel.

Det er galt å mene noe om barneoppdragelse dersom man er uenig med den man snakker med.

Les på NM og barnimagen og snart mamma og whatever; det bugner at innlegg der folk er pissed / forbanna / lei seg/ sint / fornærmet over hva en eller annen har sagt eller gjort i anledning deres graviditet eller rolle som småbarnsmor. Det er et sytekor uten like, kan man ikke bare senke guarden litt, legge bort forfølgelsesvanviddet og bare tenke at folk er forskjellige, og det meste er godt ment?

Signerer opp og ned og i mente.

Folk tar veldig mye som et personlig angrep.

[Libra]

Jeg tror at vi ofte tar kommentarer og spørsmål fra andre som angrep på de valgene vi har tatt. Jeg får ofte spørsmål om jeg ikke ønsker meg eller skal ha flere barn og jeg føler ikke behov for å svare noe som helst annet enn "Nei". Får jeg spørsmål om hvorfor så forklarer jeg det gladelig, men jeg tar ikke spørsmålet som et angrep. Den andre personen forstår ikke mitt valg og dermed spør de fordi de lurer.

Jeg tror ikke man skal legge så mange bakenforliggende meninger bak spørsmål og kommentarer fra andre.