Er det suspekt å ønske seg 3 eller flere barn?

[Sitron]

Det er jo sant, det er jo ikke noe som tilsier at det skal skje igjen. Men jeg har full forståelse for at det finnes enkelte risker man rett og slett ikke ønsker å ta.

[Kate]

Opprinnelig lagt inn av Sitron, her.

Det er jo sant, det er jo ikke noe som tilsier at det skal skje igjen. Men jeg har full forståelse for at det finnes enkelte risker man rett og slett ikke ønsker å ta.

Jepp. Og det er der jeg mener at det ikke angår noen andre enn de involverte. Jeg bryr meg da katten om vennenne mine velger å få ett eller fem barn liksom. Man er jaggu forskjellige.

[Pebbles]

Opprinnelig lagt inn av lykkeliten02, her.

Dette synes jeg er rart, virker som det er flere og flere som velger flere enn to barn som var det "normale" før. Trodde det var status og trendy å få tre barn nå for tiden, jeg. Ihvertfall i visse kretser.

Det er mulig jeg ikke er i "visse kretser"!

Opprinnelig lagt inn av Madam Mim, her.

Jeg skulle egentlig ønske folk holdt munn og passet sine egne saker litt mer. Det er utrolig upassende og privat å blande seg in andres familieplanlegging, er det ikke?

Fullstendig enig.

Jeg blir irritert over kommentarer om at man må slutte å "ta alt opp i verste mening", og "det er sikkert ikke vondt ment".
Hvorfor kan ikke heller folk utvikle en akseptabel grad av sosial intelligens?

[Skremmern]

Nei, det er ikke suspekt. Jeg har inntrykk av at det er tre barn som er greia nå, ikke for det, stopper man med to er det helt akseptabelt også. Jeg innbiller meg at det ikke er lett for mange å tenke utenfor boksen - enn å få flere barn enn to og tre, da. :sjåkk: Jeg ønsker meg flere enn tre barn, og ville ikke hatt noe problem med å følge opp disse. Det blir litt dumt å være skeptisk til alle som velger flere enn tre barn, hvert fall hvis man begrunner skepsisen med manglende egenkapasitet, "jammen jeg klarer jo bare å ta meg av to..." . I noen tilfeller kan jeg bli overrasket over at andre tenker helt annerledes enn meg selv, som "oj, mener du virkelig det?" eller "oj, tenker du virkelig sånn", men når det gjelder antall barn, hva man ønsker seg og hvordan man velger å "organisere" det hele, handler det utelukkende om den enkeltes kapasitet, noe vi sjelden har noen forutsetninger for å vite om andre.

[Olympia]

Opprinnelig lagt inn av Zoë, her.

Det er mulig jeg ikke er i "visse kretser"!



Fullstendig enig.

Jeg blir irritert over kommentarer om at man må slutte å "ta alt opp i verste mening", og "det er sikkert ikke vondt ment".
Hvorfor kan ikke heller folk utvikle en akseptabel grad av sosial intelligens?

Da får du i så fall bare være irritert. Men jeg synes virkelig det er å ta det opp i verste mening når man blir irritert over at noen sier at 1-2-3 barn holder fordi man skal også følge de opp. Dette er noe jeg har sagt ganske ofte, og det jeg mener når jeg sier det er jo selvfølgelig at JEG/VI skal følge de opp, og da holder det med to. At noen har kapasitet til å følge opp fem-seks-åtte barn er jeg ikke i tvil om. Men jeg snakker altså ganske så sjelden om alle mulig andre familiekonstellasjoner når jeg sier at det holder med mine to. Og det gjør sikkert andre også.

[Skremmern]

Opprinnelig lagt inn av Olympia, her.

Da får du i så fall bare være irritert. Men jeg synes virkelig det er å ta det opp i verste mening når man blir irritert over at noen sier at 1-2-3 barn holder fordi man skal også følge de opp. Dette er noe jeg har sagt ganske ofte, og det jeg mener når jeg sier det er jo selvfølgelig at JEG/VI skal følge de opp, og da holder det med to. At noen har kapasitet til å følge opp fem-seks-åtte barn er jeg ikke i tvil om. Men jeg snakker altså ganske så sjelden om alle mulig andre familiekonstellasjoner når jeg sier at det holder med mine to. Og det gjør sikkert andre også.

Det kommer litt an på hvordan man sier det.

Hvis jeg er i dialog med et menneske og uttrykker mitt ønske om fire barn, og vedkommende svarer "oj, hjelp!, nei det holder med to - man skal jo følge dem opp også..." høres det mer ut som man bør stoppe med to barn, da det ikke er mulig å følge opp flere på en ordentlig måte. Og tro meg, noen mener faktisk det.

Svarer man for sitt behov, er det naturlig å vinkle det sånn. "Fire, sier du? Jeg ønsker meg ikke flere enn to, for jeg skal jo følge dem opp også".

[Olympia]

Opprinnelig lagt inn av Skremmern, her.

Det kommer litt an på hvordan man sier det.

Hvis jeg er i dialog med et menneske og uttrykker mitt ønske om fire barn, og vedkommende svarer "oj, hjelp!, nei det holder med to - man skal jo følge dem opp også..." høres det mer ut som man bør stoppe med to barn, da det ikke er mulig å følge opp flere på en ordentlig måte. Og tro meg, noen mener faktisk det.

Svarer man for sitt behov, er det naturlig å vinkle det sånn. "Fire, sier du? Jeg ønsker meg ikke flere enn to, for jeg skal jo følge dem opp også".

Det har du selvsagt helt rett i. Jeg har stort sett sagt at det holder med to når jeg snakket om min egen familieplanlegging, til noen som har flere barn. Da har jeg syntes det var irriterende at noen tar seg nær av sånt. Det blir litt som når man sier at man ønsker seg ett barn av et spesielt kjønn og den man snakker med blir dødelig fornærmet fordi vedkommendes barn er av det andre kjønnet. Det er derfor jeg sa det, liksom...

[banana]

Opprinnelig lagt inn av Madam Mim, her.

Jeg skulle egentlig ønske folk holdt munn og passet sine egne saker litt mer. Det er utrolig upassende og privat å blande seg in andres familieplanlegging, er det ikke?

Jeg synes en viss grad av interesse er hyggelig, jeg. Jeg mener, vi spør om alle andre ting i livet, f.eks. hva man har tenkt å gjøre etter studiene, eller når firmaet nedbemmanner. Det er dette med barn som er så utrolig følsomt at man knapt har en sjanse til å ikke trå feil. Jeg har selv vært der, poden ble eldre og eldre og en gammel tante sa "Det blir vel på tide med en til? Må'kke vente til toget har gått, vet du". Så jeg har hørt det jeg også. Men ærlig talt, tror du ikke de fleste heller bare er interessert framfor å ville fortelle hva man skal gjøre?

Opprinnelig lagt inn av Zoë, her.

Hvorfor kan ikke heller folk utvikle en akseptabel grad av sosial intelligens?

Jeg synes dette er interessant. Det kan vel være at begge parter bør gå litt i seg selv? Er det helt opplagt at det utelukkende er de som viser interesse som bør begrense seg? Kanskje de som føler seg tråkket på også kan utvide toleransen litt. Med referanse til mitt forrige innlegg så synes jeg det er skremmende vanskelig å gjøre ting riktig når det kommer til interesse for andres barn.

[Polyanna]

Jeg kom forresten på en litt morsom situasjon der jeg og et vennepar var i Frognerparken i sommer, med til sammen 5 barn. Venninnen min var litt til og fra, så jeg og han pappaen satt der en del alene (og løp frem og tilbake til lekeplassen) med 5-åring (ser ut som han er 6), 3-åring, 2-åring og 2 jevnstore babyer. Det var utrolig mange mennesker som stoppet opp og niglodde, og det var helt tydelig at de regnet som gale oppi hodet sitt. Og flere kom faktisk og spurte sjokkert om alle var våre!