Gruffetråden #8

[My]

Jeg skjønner deg godt jeg også Syrinx. Det trenger ikke nødvendigvis være at jeg har så intenst behov for alenetid, men at når jeg vet at de skal bort, så vil jeg bare ikke at prosessen skal drøye så lenge. Jeg vi ha dem UT, og begynne på mine egne planer. Alt står liksom på hold til de har kommet seg ut.

Heldigvis har jeg en samboer som er ekstremt utålmodig når det er noe han skal. Han sier som regel et tidspunkt som han tenker vi skal dra, når vi skal noe, også når det nærmer seg vil han alltid dra en time tidligere, "for det hadde vært litt greit å komme seg avgårde, så det ikke blir alt for seint før vi kommer fram", "vi kommer avgårde før det blir kø", "vi rekker ei tidligere ferge" e.l. Guttungen er helt lik, da han var mindre var han så urolig og hadde slik reisefeber når vi skulle dra noe sted, at han gjerne gikk og satte seg i bilen en time før vi skulle dra. Så når han og mannen skal på fotballtrening (flere ganger i uka - mannen er trener) er det alltid en absurd seanse der mannen maser totalt ubegrunnet på sønnen om at han skal gjøre seg helt klar, som om det noen gang har skjedd at sønnen ikke har vært klar minst en halvtime i forveien. Så drar de litt tidligere, for sikkerhets skyld (det kan jo oppstå noe på veien), også blir de stående og sparke ball et kvarter før de andre kommer.

Storesøster er selvsagt stikk motsatt, alltid for sent ute, samtidig som hun er livredd for å komme for sent, en kombinasjon som resulterer i at hun alltid løper rundt i vill panikk og leter etter ting akkurat i det hun skal dra. Frustrasjonsnivået er skyhøyt, banneordene hagler, det trampes og det slamres, bager tømmes og ting flyr gjennom lufta, resten av familien lister seg rundt på tå og holder pusten, til hun har styrtet ut gjennom døra og slengt den igjen så hardt at huset rister. Hun kommer aldri for sent da, det skal hun ha. Men herlighet for et styr.