Følelsen av fattigdom

[Pøblis]

Opprinnelig lagt inn av Guava, her.

Merkepress henger veldig sammen med mulighetene man har. Det er ikke alltid selve merke det handler om, men det å være blant dem som har muligheter. Merke blir gjerne bare symboler på noe mye større.

Jeg tror min barndomskompis vil hevde at det ikke fantes merkepress i vår ungdomstid. Han gikk i arveklær, men kom fra en familie med veldig solid økonomi og hvor han fikk muligheter på veldig mange andre områder.
Jeg kjente merkepress, men var i en situasjon hvor jeg visste noe om hvorfor foreldrene mine prioriterte som de gjorde. Vi hadde virkelig ikke god økonomi, men de hadde hatt mulighet til å kutte på masse fine ting for å gi meg Levisbukser og Ballgensere om de ville. At de hadde denne muligheten tror jeg var viktig for at jeg ikke skulle føle meg alt for utenfor. De fikk meg til å forstå prioriteringene og prioriteringene gikk ikke på nød, men på prioritering av fine ting.
Det var annerledes med dem som virkelig ikke kunne foreta disse prioriteringene i det hele tatt. Det gjaldt noen det også. Der handlet det om at man var utenfor på absolutt alle områder. Klærne de gikk med skilte seg ikke fra dem jeg og han andre kompisen gikk med, men merkepresset opplevdes nok likevel tøffere fordi klær da symboliserte mye sterkere at de falt ut på det meste.

Vi bor nå i et ganske sammensatt nabolag, men har merket at det også her i kommunen "ghettoiseres" mer enn før, noe jeg synes er uheldig. Jeg liker heller ikke holdninger om at man "bare" kan flytte. En del av dem som ikke flytter selv om det tyner økonomien har gjerne tenkt gjennom akkurat den muligheten. Det finnes ofte svært gode grunner til å bli boende når alle hensyn til familien skal tas.

Jeg har sett en del hvordan det har gått med dem som har det aller trangest blir presset ut av bystrøk og skal etablere seg i bygd som er helt ukjent. De kan lettere betale husleia ja, men man kan ofte spørre seg om de har vunnet noe egentlig.

Dette synes jeg er utrolig viktig. Hvor mange av oss kan med hånden på hjertet si at vi selvsagt ville flyttet langt vekk fra venner, besteforeldre, annen familie og ofte jobb - for å få det romsligere? Klart det er et alternativ, men det er ikke en enkel sak å flytte fra alt av kontaktnett, heller.

Da jeg var eneforsørger med utrolig stram økonomi, vurderte jeg alvorlig å dra langt ut i distriktene for å etablere meg der. men jeg hadde et lite barn og en utdannelse som nok ville sikre meg jobb nesten hvor som helst på den ytterste nøgne ø eller inne på vidda og de fleste steder imellom. Men ville også måtte jobbe turnus - og hadde et lite barn som trengte pass også utenom barnehagetid. Ergo gjorde jeg aldri alvor av det. Og etter hvert etablerte jeg meg med ny partner og fikk litt mer økonomisk spillerom.


(men jeg drømmer fortsatt om å bo i havgapet. )