"Jeg er ikke ute etter noen, jeg er ute etter noe"

[Katta]

Det jeg ikke liker med diskusjoner som omhandler sykepenger er den mistenkeliggjøringen som alltid ligger under. Dette med å ikke ta seg sammen nok, prøve nok, ha god nok grunn, skikkelig nok diagnose. Vi vet alle at folk har ulike jobber, ulike livsfaser og ulik mestringsstrategi. Og ulik selvinnsikt. Jeg får av og til på dette forumet inntrykk av et verdensbilde som er alt for enkelt, alt for sorthvitt. Alle som har jobbet som fastleger vet at folk ikke kommer med en feil som må fikses som på et bilverksted, de kommer med hele livet sitt. Arbeidstakere er hele mennesker, noen med større belastning enn andre. Dermed kan det for noen være den skuldra som velter lasset, mens det for andre (kanskje til og med til arbeidsgivers og kollegaers forargelse) er jobben som blir ekstra viktig når alt annet butter. Og jeg synes jeg ser den fastlegen som kaster sykmeldinger etter folk i dag, de finnes sikkert, men de kan umulig være i flertall. Og det finnes definitivt veiledere og prosedyrer i bøtter og spann som skal følges, mangel på sådan er ikke greia her. Når man skal se på virkemidler må man gjøre det med utgangspunkt i at man ønsker å holde folk i jobb/få folk fort tilbake, ikke å skille mellom de verdige og de uverdige.

På systemnivå er dette likevel et kjempeproblem. Og økonomiske virkemidler kommer til å tvinge seg frem. Både overfor ansatte og arbeidsgiver. Det kan til og med i en del tilfeller være medisinsk lurt å ha et større press på tidlig avklaring, behandling og aktivitet, ikke minst fordi man vet at sannsynligheten for å komme tilbake reduseres når man er lenge uten kontakt med jobb. Men jeg tror vi er tjent med å komme langt bort fra fikse-problem-tankengangen når det gjelder sykmeldinger. Jeg er enig med Esme i at mye av dette bør ut av legekontorene og inn i forholdet mellom arbeidsgiver og arbeidstaker. Fordi sykmeldinger kan fungere umyndiggjørende og ansvarsfraskrivende slik de brukes i dag.