"Jeg er ikke ute etter noen, jeg er ute etter noe"

[nokon]

Opprinnelig lagt inn av 007, her.

Jeg kan ikke dokumentere dette, men jeg har elever der foreldrene er uføre og de har full peiling på trygderettighetene sine. Så pass full peiling at de stiller på NAV etter endt grunnskole og forteller hva de har rett på. Og det stemmer. Og målet er ung uførhet.
De har blitt oppdratt til å kreve sine rettigheter og overse sine plikter. Godt mulig det ikke kan kalles arv, men hva kalles det da?

Det som står i artikkelen frå FHI, som eg har lenka til over, er eit større prosjekt med tvillingstudier avkrefter at det dreier seg om sosial læring, men om genetiske faktorar, både knytta til helse og knytta til smertetoleranse og diverse andre faktorar. Eg har limt inn sitat tidlegare i tråden.

Det finst sikkert einskildpersonar som er veldig opptatt av å kreve rettar og som ikkje ønsker å jobbe. Men eg reagerer på at samfunnsdebatten generelt stadig får det til å verke som om dette er majoriteten av trygdemottakarar. Eg trur det er enormt mykje meir å hente, om det blir fokusert på aktivitetskrav, fysisk aktivitet ved sjukemelding (Luftslottet seier mykje klokt der) og fokus på korleis arbeidslivet kan tilpassast folk som ikkje har helse til å gi jernet kvar dag på jobb. Og ventelister - det tar utruleg lang tid for folk med diffuse symptombilete å få riktig behandling. Mitt poeng er at ein får ikkje ein seriøs debatt om ein tar for gitt at alle trygdemottakarar er late og utspekulerte. Eller at trygdemottakarar blir uføre fordi det er så koselig å henge på bakeriet. Og det er så mange som kjem med udokumenterte påstandar av denne typen, i samfunnsdebatten generelt.

Eg trur det å sette inn ressurser på folk som går rett på AAP etter vidaregåande er kjempeviktig! Det er ei gruppe det går an å jobbe med, for å forebygge slike svigermødre som aldri har blitt stilt krav til. Men då går det an å snakke om denne gruppa, ikkje generalisere så veldig.

Men eg er så lei denne mistenkeleggjeringa av sjuke. Og eg blir litt oppgitt av at det er heilt legitimt å slenge rundt seg med fordomsfulle eksempler på stereotyper, men at så snart det dukker opp ei personleg erfaring eller sjukdomshistorie, så knebler ein debatten.