"Jeg er ikke ute etter noen, jeg er ute etter noe"

[Nenne]

Opprinnelig lagt inn av Niobe, her.

Det varierer jo også hvordan det regnes sykefravær (egenmeldinger). På mannen min sin arbeidsplass har de 8 egenmeldingsdager, og de har lov å føre enkelttimer, halve dager osv. Det gjelder også for sykt barn. Erfaringen er at det ikke fører til mer fravær, men mindre.

Det er IA-avtalen og da virker den etter hensikten. Det var hele poenget at folk bare skulle ta ut det som var nødvendig.

For noen var det sånn at når man først hadde tatt en tredagers kunne man like godt bli hjemme alle tre dagene selv om man bare trengte to, for da var tredagersen brukt opp allikevel. Men de som tenker/tenkte sånn bruker kanskje opp alle 24 dagene nå?

[nokon]

Opprinnelig lagt inn av Billa, her.

Jeg har 15 år med sykmeldingsoppfølging, handlingsplaner for lavere sykefravær, tett samarbeid med NAV, aktiv bruk av BHT og forsøk på å virkelig være en inkluderende arbeidsgiver bak meg.One size does virkelig NOT fit all, og det blir svært ofte til at jeg føler vi sitter og lager planer og strategier RUNDT elefanten i rommet når vi snakker generelt og legger strategi.

Folk er svært ulike, og motivasjonen for å være på jobb er ikke jevn fordelt. Noen kommer på jobb når det rusker litt, andre ikke. For meg er egentlig langtidsfravær det enkleste å forholde meg til og det som sliter minst på kollegaer - egenmeldinger og kort fravær er det tøffeste i hverdagen.

Det er veldig sant. Og her vil eg tru det er ei ekstra utfordring at ein ikkje kan snakke om sjukemeldingsårsak på samarbeidsmøter, utan samtykke frå pasienten. Var det ikkje ein eller annan her, som i ein liknande diskusjon fortalde om arbeidstakar som var sjukemeldt på grunn av vondt kne, medan det eigentleg handla om psykisk sjukdom?

Opprinnelig lagt inn av Charlie, her.

Helt enig med det flere skriver, fysisk aktivitet og sosialisering er veldig viktig for både muskel/skjelett og lette depresjoner. Det burde foreskrives, og ikke være opp til den enkelte. Har man hatt det dårlig lenge, trenger man hjelp med initiativet. Man blir ikke intiativrik av å være på et dårlig sted i livet.

Det der er viktig! Mi erfaring er at dei som følgjer opp på DPS jobber mykje med dette. Men det er jo først etter at ein er ferdig med ventelistene at ein kjem dit.

Sjølv om eg trur min personlege sjukdom handler om tyngre ting enn det det vises til i diskusjonar om lettare psykisk sjukdom, er rutiner avgjerande. Og eg trur mennesker treng rutinar. Folk som går på jobb får det automatisk. Og når ting er kaotiske på innsida er ytre struktur endå viktigare. Mi erfaring er at det fokuseres mykje på søvn, kosthold, fysisk aktivitet og å gjere andre ting enn å bare vere pasient, over heile linja, både i førstelinjetenesten og hos spesialister.

Likevel er det viktig å halde fram at sjølv om mange blir betre av dette, er det ikkje slik at ein nødvendigvis blir frisk kun av rutiner.

Opprinnelig lagt inn av -ea-, her.

Interessant diskusjon.

Jeg er for kortere ventetid. Var sykmeldt en gang for lenge siden, og etter fire mndr var jeg så lei av å være hjemme at jeg trasset meg på jobb igjen - fremdeles i behandlingskø. Det skjedde nada på de fire månedene.

Har vært noen år i arbeidslivet og ser at det er ulike grenser hos folk. Noen er borte pga bad hairday så å si, mens andre spyr av migrene om morran og kommer på jobb etter lunsj. Det har noe med ansvarsfølelse for oppgavene sine å gjøre også, tror jeg.

Ventelister utgjer utruleg mykje. Eg har nesten brukt opp ein heil AAP-periode på ventelister og utredningar og flytting til nye ventelister. Behandlaren min sa noko om det i sommar, at ho såg føre seg eit treårig løp, men at eg nå hittil har brukt mykje tid før eg kom i gang med retta og strukturert behandling nå i vår, så at det var rimeleg å snakke om to- tre år frå nå.

Dette trur eg handler om organisering i helsetenesten. Viss ein er henvist til ein reumatolog og det ikkje er nokre funn der, blir det ny runde for å komme til fys.med. Det burde vere meir samarbeid på tvers av avdelingar og moglegheit for å få sjekke ein ting hos fleire samtidig. Magesmerter er jo ein av dei tinga der ein må ut og inn mellom indremedisin og urologi og gynekologi, i staden for effektiv utredning av eit problem som kan ha fleire forklaringer.

[nokon]

Opprinnelig lagt inn av -ea-, her.

Uthever dette, for det er helt forjævlig at det er sånn. Går jo ut over deg økonomisk at "staten" eller hvem det nå er som har ansvar, somler sånn at du bruker opp 100% lønn-perioden din og må over på stønad på lavere sats uten at du er kommet særlig videre når det gjelder behandling.

AAP-perioden er dei 4 åra med 66% lønn, altså. Eg kom i gang med retta behandling i mai i år, etter eit år med sjukemelding og tre år på AAP. Eg skal i møte med NAV og håper på forlenging, så eg håper jo det ordner seg. Men når utredning og henvisninger og ventelister tar fleire år, er det ikkje bare pasienten og holdningene det handler om, altså.

[Karamell]

Opprinnelig lagt inn av nokon, her.

AAP-perioden er dei 4 åra med 66% lønn, altså. Eg kom i gang med retta behandling i mai i år, etter eit år med sjukemelding og tre år på AAP. Eg skal i møte med NAV og håper på forlenging, så eg håper jo det ordner seg. Men når utredning og henvisninger og ventelister tar fleire år, er det ikkje bare pasienten og holdningene det handler om, altså.

For meg går det også ut over lønn at denne NAV-ventingen tar så himla lang tid. Jeg vil jo gjerne ut av AAP og inn i min vanlige lønn snart. Men så var NAV og jeg enige om at litt myk start var lurt. Men nå angrer jeg egentlig. Dette er dritkjedelig å vente på. Jeg er jo frisk! Bare ikke helt sikker på hvordan medisinbivirkninger fungerer i en hel dag på jobb. Det er noe annet å være frisk hjemme enn i en jobb med hele dager. Derfor litt tiltak i oppstarten.