Sykmelder kvinner seg for å "forebygge" sykdom?

[Apple]

Men her er jo utgangspunktet at folk sykmeldt seg før de "dundrer i veggen". Altså at sykmelding brukes som buffer og for å hente seg inn og ikke bli sliten.

[Cuyahoga]

Opprinnelig lagt inn av Heilo, her.

Min erfaring og mitt inntrykk er at folk ikke er i stand til eller villige til å se faresignaler før de har dundret i veggen. Jeg lurer på hva man, i betydningen fastlege, arbeidsgiver eller staten, egentlig kan gjøre i praksis for å unngå at folk påtar seg for mye, prøver for hardt og styrer for mye.

Kort sagt lurer jeg på om disse sykemeldingene rett og slett er et symptom på en tidsånd.

Det er jo ikke utenkelig at tidsånden ville endre seg, dersom man selv måtte ta en del av den økonomiske belastningen ved å pakke livet sitt for fullt.

[Lisa]

Opprinnelig lagt inn av Apple, her.

Men her er jo utgangspunktet at folk sykmeldt seg før de "dundrer i veggen". Altså at sykmelding brukes som buffer og for å hente seg inn og ikke bli sliten.

Ja, dette utsagnet gir jo nettopp indikasjoner på det. "Flere menn og kvinner kommer nå med bestilling om at de «trenger en pause», skriver legen".

[Teofelia]

Opprinnelig lagt inn av Cuyahoga, her.

Det er jo ikke utenkelig at tidsånden ville endre seg, dersom man selv måtte ta en del av den økonomiske belastningen ved å pakke livet sitt for fullt.

Og da må man jo bare spørre seg: i et samfunnsøkonomisk aspekt: Hva er mest lønnsomt? At begge foreldre jobber, med den risikoen man da har for at en av dem (eller begge, for den del) går på en smell før eller siden og er borte fra jobb i noen uker eller måneder? Eller at en av dem er hjemmeværende over flere år?

Jeg kjenner mange (både menn og kvinner) som har vært sykemeldt 3–12 måneder på grunn av utbrenthet eller "møtt veggen". Alle sammen har kommet tilbake i full jobb og fortsatt å være stort sett like produktive som de var før. Hvis det er prisen vi betaler for å ha hele folket i arbeid, så er det kanskje ikke så ille en statistikk, tenker jeg. For gudene skal vite at det er mye som ville vært enklere i hverdagen, hvis den ene foreldren var hjemmeværende, men mer økonomisk ville det neppe vært, og trolig ikke sunnere i det lange løp heller.

[Heilo]

Opprinnelig lagt inn av Lisa, her.

Jeg er egentlig ikke for karantenesager da jeg synes det blir fryktelig urettferdig mellom arbeidstakere som kan stenge seg inne på eget kontor og de som må ta hensyn til andre, og dermed ikke gå på jobb ved sykdom.

Det og smittehensyn. Og karantene hjelper jo ikke på langtidssykemeldingene.

[Heilo]

Opprinnelig lagt inn av Teofelia, her.

Og da må man jo bare spørre seg: i et samfunnsøkonomisk aspekt: Hva er mest lønnsomt? At begge foreldre jobber, med den risikoen man da har for at en av dem (eller begge, for den del) går på en smell før eller siden og er borte fra jobb i noen uker eller måneder? Eller at en av dem er hjemmeværende over flere år?

Jeg kjenner mange (både menn og kvinner) som har vært sykemeldt 3–12 måneder på grunn av utbrenthet eller "møtt veggen". Alle sammen har kommet tilbake i full jobb og fortsatt å være stort sett like produktive som de var før. Hvis det er prisen vi betaler for å ha hele folket i arbeid, så er det kanskje ikke så ille en statistikk, tenker jeg. For gudene skal vite at det er mye som ville vært enklere i hverdagen, hvis den ene foreldren var hjemmeværende, men mer økonomisk ville det neppe vært, og trolig ikke sunnere i det lange løp heller.

Godt poeng, Teofilia.

[Heilo]

Opprinnelig lagt inn av Heilo, her.

Godt poeng, Teofilia.

Teofeeeelia, mener jeg så klart.

[Cuyahoga]

Opprinnelig lagt inn av Teofelia, her.

Og da må man jo bare spørre seg: i et samfunnsøkonomisk aspekt: Hva er mest lønnsomt? At begge foreldre jobber, med den risikoen man da har for at en av dem (eller begge, for den del) går på en smell før eller siden og er borte fra jobb i noen uker eller måneder? Eller at en av dem er hjemmeværende over flere år?

Jeg kjenner mange (både menn og kvinner) som har vært sykemeldt 3–12 måneder på grunn av utbrenthet eller "møtt veggen". Alle sammen har kommet tilbake i full jobb og fortsatt å være stort sett like produktive som de var før. Hvis det er prisen vi betaler for å ha hele folket i arbeid, så er det kanskje ikke så ille en statistikk, tenker jeg. For gudene skal vite at det er mye som ville vært enklere og sunnere i hverdagen, hvis den ene foreldren var hjemmeværende, men mer økonomisk ville det neppe vært, og trolig ikke sunnere i det lange løp heller.

Men er det så ofte at det er jobb og kjerneaktivitetene av familieoppfølging som velter lasset da? Nå synser jeg, men jeg har en oppfatning av det å følge opp en familie nå har så mange flere "krav" enn for tyve år siden. Foreldre skal være med på et utall cup-er, kamper, renn, løp og konserter, de skal gjerne sitte på tribunen under trening, det arrangeres dugnader og grillkvelder og møter i de samme idrettslagene og korpsene, FAU legger opp til fire familiekvelder i året (), alle barna skal i bursdagene til alle de andre på trinnet (uansett om de er sju eller søtti elever), det er foreldrefrokoster i barnehagen, det er foreldrekaffe på SFO, det er vennegrupper flere ganger i året, det skal arrangeres playdates, for gud forby at ungene får sosialisere uten voksen overvåkning av riktig relasjonsbygging og det skal for pokker bakes ett eller annet til to tredjedeler av disse arrangementene. Jeg tror en god del ville vært løst ved at tidsånden gikk over til å la ungene gå litt mer på løsdrift igjen, og at flere foreldre gir beng i familiekvelder for 5A og å se på treningene til poden i 2B.

For 37.5 timers arbeidsuke og basic oppfølging av friske 2.1 barn mener jeg bør være overkommelig for friske voksne.

[Heilo]

Opprinnelig lagt inn av Cuyahoga, her.

Men er det så ofte at det er jobb og kjerneaktivitetene av familieoppfølging som velter lasset da? Nå synser jeg, men jeg har en oppfatning av det å følge opp en familie nå har så mange flere "krav" enn for tyve år siden. Foreldre skal være med på et utall cup-er, kamper, renn, løp og konserter, de skal gjerne sitte på tribunen under trening, det arrangeres dugnader og grillkvelder og møter i de samme idrettslagene og korpsene, FAU legger opp til fire familiekvelder i året (), alle barna skal i bursdagene til alle de andre på trinnet (uansett om de er sju eller søtti elever), det er foreldrefrokoster i barnehagen, det er foreldrekaffe på SFO, det er vennegrupper flere ganger i året, det skal arrangeres playdates, for gud forby at ungene får sosialisere uten voksen overvåkning av riktig relasjonsbygging og det skal for pokker bakes ett eller annet til to tredjedeler av disse arrangementene. Jeg tror en god del ville vært løst ved at tidsånden gikk over til å la ungene gå litt mer på løsdrift igjen, og at flere foreldre gir beng i familiekvelder for 5A og å se på treningene til poden i 2B.

For 37.5 timers arbeidsuke og basic oppfølging av friske 2.1 barn mener jeg bør være overkommelig for friske voksne.

Ja og amen til mindre foreldreoverstyrt barndom. Men det er jammen ikke enkelt å omsette i praksis, for dette er også en spiral der ingen sier stopp før de må. Og da er det liksom for seint.

Likevel tror jeg ikke det er dette som er hele saken. Men en liten del av den tror jeg det er.

[Cuyahoga]

Opprinnelig lagt inn av Heilo, her.

Ja og amen til mindre foreldreoverstyrt barndom. Men det er jammen ikke enkelt å omsette i praksis, for dette er også en spiral der ingen sier stopp før de må. Og da er det liksom for seint.

Likevel tror jeg ikke det er dette som er hele saken. Men en liten del av den tror jeg det er.

Jeg tror heller ikke det er hele saken. Men jeg tror det flere faktisk ville sagt stopp til noe av dette, og andre ting, slik som at småbarnsmødre skal trene på seg six-pack, dersom det å legge lista så høyt for seg selv at man ikke kommer over faktisk hadde en økonomisk kostnad.

[Teofelia]

Opprinnelig lagt inn av Cuyahoga, her.

For 37.5 timers arbeidsuke og basic oppfølging av friske 2.1 barn mener jeg bør være overkommelig for friske voksne.

De jeg kjenner som har gått i veggen har typisk enten ikke jobbet 37,5 t i uken, eller de har hatt ekstraordinære belastninger på hjemmebane som ikke har hatt noe med selvpålagte krav om pøntemuffins å gjøre. Men så klart, nå omgås jo jeg stort sett smarte folk da. Kanskje det er vanligere å gå på veggen av den slags årsaker enn jeg tror. (På seg selv kjenner man tross alt bare seg selv, og alt slikt.)

Jeg er ellers veldig enig med deg, og har vel sagt det samme selv: vanlig 37,5-timersuke og en gjennomsnittlig ungeflokk bør de fleste friske mennesker ha plass til i livet sitt uten å bli syk av det.

[Teofelia]

Jeg har for øvrig sagt stopp til nesten alt slikt for mange, mange måneder siden, og det er overraskende hvor enkelt det har vært å bare kutte ut mange av de tingene jeg trodde var forventet og påkrevd. Anbefales.

[Heilo]

Opprinnelig lagt inn av Cuyahoga, her.

Jeg tror heller ikke det er hele saken. Men jeg tror det flere faktisk ville sagt stopp til noe av dette, og andre ting, slik som at småbarnsmødre skal trene på seg six-pack, dersom det å legge lista så høyt for seg selv at man ikke kommer over faktisk hadde en økonomisk kostnad.

Hm. Ja. For noen ville det nok ha hatt den effekten. Men så er det jo de som strever med å komme over lista av andre årsaker enn at de vil trene på seg six-pack, og som virkelig ville ha blitt skadelidende hvis de i tillegg til å genuint streve livet av seg også ble økonomisk straffet for at det til slutt ikke gikk.

Et av problemene med sykelønna er jo at det også der er sånn at det lønner seg å være rik fra før. Kanskje man kunne ha behovsprøvd redusert sykelønn? Dvs, vi har jo det på en måte i dag, ettersom det bare dekkes opp til et visst antall G. Over der er det vel tariff som gjelder, og arbeidsgiver som dekker mellomlegget. Men man kan senke normen slik at full sykelønn kun utbetales inntil et lavere antall G. Cirka tilsvarende 300.000 eller noe sånt? Jeg tenker høyt her.

[Lisa]

Opprinnelig lagt inn av Cuyahoga, her.

Men er det så ofte at det er jobb og kjerneaktivitetene av familieoppfølging som velter lasset da? Nå synser jeg, men jeg har en oppfatning av det å følge opp en familie nå har så mange flere "krav" enn for tyve år siden. Foreldre skal være med på et utall cup-er, kamper, renn, løp og konserter, de skal gjerne sitte på tribunen under trening, det arrangeres dugnader og grillkvelder og møter i de samme idrettslagene og korpsene, FAU legger opp til fire familiekvelder i året (), alle barna skal i bursdagene til alle de andre på trinnet (uansett om de er sju eller søtti elever), det er foreldrefrokoster i barnehagen, det er foreldrekaffe på SFO, det er vennegrupper flere ganger i året, det skal arrangeres playdates, for gud forby at ungene får sosialisere uten voksen overvåkning av riktig relasjonsbygging og det skal for pokker bakes ett eller annet til to tredjedeler av disse arrangementene. Jeg tror en god del ville vært løst ved at tidsånden gikk over til å la ungene gå litt mer på løsdrift igjen, og at flere foreldre gir beng i familiekvelder for 5A og å se på treningene til poden i 2B.

For 37.5 timers arbeidsuke og basic oppfølging av friske 2.1 barn mener jeg bør være overkommelig for friske voksne.

Jeg repeterer meg selv til det kjedsommelige og det beklager jeg. Men jeg tror også dette ville være overkommelig hvis de to friske voksne vi snakker om var mer likestilte i forhold til ansvar for barn og hjemmet. Det tror jeg ikke på før den dagen jeg ser like mange menn som kvinner på FAU-møter, forum hvor menn planlegger alt styr med jula i september, den dagen barnehage og skole automatisk ringer far ved sykdom, kirken ber menn sy i knapper i konfirmasjons-drakter osv.

Litt flåsete eksempler men dere skjønner hva jeg mener. For hvis legen har rett i at folk mer om time-out i større grad en før, og statistikken sier det er mest kvinner som er sykemeldte, så skjønner jeg det veldig godt.

[Polyanna]

Opprinnelig lagt inn av Heilo, her.

Godt poeng, Teofilia.

Teofilia.

Uvanlig stor begeistring for Teo-er.

:diagnostisert:

[Pelle]

Opprinnelig lagt inn av Heilo, her.

Et av problemene med sykelønna er jo at det også der er sånn at det lønner seg å være rik fra før. Kanskje man kunne ha behovsprøvd redusert sykelønn? Dvs, vi har jo det på en måte i dag, ettersom det bare dekkes opp til et visst antall G. Over der er det vel tariff som gjelder, og arbeidsgiver som dekker mellomlegget. Men man kan senke normen slik at full sykelønn kun utbetales inntil et lavere antall G. Cirka tilsvarende 300.000 eller noe sånt? Jeg tenker høyt her.

Hvorfor det? De med lønn over 300.000 har jo feks studielån og en boligder man har tatt inntekten med i betrakntning. Hva hvis man får kreft eller annen langvarig sykdom? Skal plenty av folk da måtte selge huset midt oppi all elendigheten? Er det samfunnsøkonomisk lurt?

[Polyanna]

Opprinnelig lagt inn av Pelle, her.

Hvorfor det? De med lønn over 300.000 har jo feks studielån og en boligder man har tatt inntekten med i betrakntning. Hva hvis man får kreft eller annen langvarig sykdom? Skal plenty av folk da måtte selge huset midt oppi all elendigheten? Er det samfunnsøkonomisk lurt?

Over tid vil det vel medføre at folk ikke låner mer enn de kan risikere å måtte betjene selv med avkortet sykelønn (eventuelt med en midlertidig endring i nedbetalingstiden)?

[Niobe]

Opprinnelig lagt inn av Lisa, her.

Ja, dette utsagnet gir jo nettopp indikasjoner på det. "Flere menn og kvinner kommer nå med bestilling om at de «trenger en pause», skriver legen".

Jeg noterte meg "menn og kvinner".

[Gaia]

Hvis det handler om å få bukt med de som tar en "tredagers" fordi de har "krav på det", så er karensdag ikke så dumt. Hvis det handler om å finne årsaka til og få kontroll med langtidsfravær som ikke handler om "vondt i vilja", så er løser man ikke det med en karensdag eller to. Poenget et at den gode sykelønnsordningen i Norge misbrukes av noen og det er kjipt for resten av fellesskapet og spesielt de som er syke og ikke trenger å bli mistrodd på toppen av den belastningen det er å være syk.

[him]

Opprinnelig lagt inn av Cuyahoga, her.

Men er det så ofte at det er jobb og kjerneaktivitetene av familieoppfølging som velter lasset da?

Mulig jeg har en noe begrenset bekjentskapskrets, men alle jeg vet om som er/har vært langtidssykemeldte har hatt "noe". Noen har kroniske sykdommer og andre har syke barn. Jeg kjenner noen som nesten har arbeidet seg i hjel, men der heller har det ikke vært for å bake muffins og se ungene trene. (De har hatt økonomiske problemer og blitt mer eller mindre utnyttet på jobb, eller hatt en jobb som har vært problematisk å "stoppe toget på")

Nå er det selvfølgelig slik at de jeg kjenner ikke er noen fasit overhode.