Forakten for de uføre (spinnoff?)

[oslo78]

Opprinnelig lagt inn av vixen, her.

Jeg har behandlet mange uføresøknader og fulgt mange mennesker i prosessen dit. Bare i løpet av de fem årene jeg jobbet i NAV. Det er ikke lett altså. Noen saker er rett frem og helt soleklar, men veldig ofte så er problemene veldig sammensatt og det er vanskelig å vurdere årsakene til tapt arbeidsevne. Jeg har vært med på å innvilge uførepensjon til unge mennesker der de medisinske funnene ikke er entydige, men det sammensatte bildet viser allikevel at personen ikke har noen muligheter i dagens arbeidsmarked. I en del tilfeller så er motivasjon og lysten til å kjempe/prøve veldig lav,men det er vanskelig å vurdere om det er en del av sykdomsbildet det også. Det føles ofte sånn at man kommer alt for sent i gang med hjelp og tiltak. Styrking av barnevern, oppfølging i skolen, ungdomspsykiatri osv tror jeg i en del tilfeller kunne bidratt til å hindre at de kommer dithen. Mange unge føler på et vis at det er for sent og de har aldri opplevd mestring og har havnet utenfor for mange år siden. Har møtt alt for mange som aldri egentlig har fullført grunnskolen og det er trist. Når det kommer uforklarlige vondter og utmattelse så har jeg møtt hele spekteret. Alt fra mennesker som har fungert fullt til de plutselig blir syk og med stor sorg og tårer må innse at de såvidt klarer å fungere i hverdagen til de som har vokst opp med denne tankegangen og bruker det som "unnskyldning" for at de ikke fikser livet. Men uavhengig av årsak så er jo resultatet det samme. Tap av arbeidsevne er det lik fullt og det er vanskelig å finne behandling som kan fungere. Jeg har møtt mennesker som ønsker seg uførepensjon, men for de aller fleste så er det et stort tap. Det koster både økonomisk og psykisk å være utenfor skole og arbeid for den enkelte og for samfunnet. Når det gjelder bolig så er det veldig vanskelig og jeg synes at man burde hatt en mer aktiv sosial boligpolitikk. Det er ingen menneskerett å eie egen bolig, men det finnes veldig få alternativ. Det er veldig dyrt å leie og det finnes for få egnede boliger. Har man barn så er det også veldig uforutsigbart å leie og det er stor belastning fra før å vokse opp i en fattig familie om man ikke må flytte hyppig. Utnytting av restarbeidsevne er veldig vanskelig for det er få arbeidsgivere som ønsker å ansette de som krever såpass mye og som i mange tilfeller er veldig uforutsigbar. Jeg har møtt disse som har mistet den "kostejobben" de har hatt i mange år og som aldri vil få seg en ny sånn jobb i dag for de jobbene finnes ikke lenger. Folk er heller ikke så glad i kollegaer som ikke yter fullt og man faller fort utenfor arbeidsfellesskapet. Økningen i uføre er overdrevet og ser man på tallene så er ikke økningen så stor sammelignet med sysselsetting og befolkningsvekst. Jeg synes uføre og sosialklienter får mye tyn i media,men jeg har møtt flere på dagpenger og på sykepenger der jeg heller tenker at det burde vært strammet inn. Folk som man er rimelig sikker på jobber svart mens man mottar stønad og som utnytter sykemeldingsperiodene og folk på dagpenger som plutselig får seg jobb når det er igjen to uker av dagpengeperioden. Jeg vet ikke helt hvorfor det er lettere å "ta" de svakeste, men kanskje har det noe med at man distanserer seg fra gruppen og lettere å angripe det enn om det er mennesker man identifiserer seg med. Enig i at endringer må komme, men jeg synes personlig at man starter i litt feil ende når uføre med barn skal få mindre å rutte med.

Bør leses en gang til.