Rødpenntyranniet

[Libra]

Jeg blir litt av hele diskusjonen. Når noen kommer med kritikk av noe slag så ender diskusjonen så altfor ofte som kritikk av den som kritiserer, at det kritiseres og hvordan kritikken er formulert og kommunisert. Det vil alltid være noen som føler seg støtt og såret eller indignert på vegne av andre. Er ikke det også et lite sidepoenget i kronikken? Vi våger ikke kritisere eller korrigere, det er bare ikke slik man gjør. Noen kan bli såret. (Men kritikkere må selvsagt tåle å bli høvlet ned. Noe det virker som Saromaa faktisk gjør.)