Betaling vs. overtaling ut av helsekø. Et dobbeltmoralistisk etikkdilemma

[m^2]

Hva skal man gjøre da, holde kjeft?
Skrive dårlige søknader med vilje?
Passe på å ta sånne møter når man er sliten så hodet ikke funker så godt som det pleier?
Jeg kan jo ikke noe for at jeg er meg liksom…
Og man sitter jo ikke der og sier at "jeg synes mitt barn har større behov en slik og sånt barn" - det har man jo ingen mulighet til å forutsi der man sitter. Det er jo den som sitter på andre siden og vurderer behovene som må ta den avgjørelsen.

I mitt tilfelle er det ikke sånn at vi får et fnugg mer enn vi har krav på - det er jeg supernøye på, men det lillegutt har krav på - det argumenterer jeg for at han skal få. Om det så betyr at fylkesmannen må til, kommunen må omprioritere og finne midlene et sted, eller vi får dekket utgiftene til å gjøre noe privat istedet. Selv om andre barn ikke får det de har krav på, det er jo uansett ikke noe jeg har styring på. Men det at lillegutt FÅR det han har krav på og trenger betyr jo ikke nødvendigvis at det stakkars andre barnet nedi gata her ikke får det heller, det blir jo ikke sånn det funker. Det er jo en systemsvikt og ressursmangel høyere opp som utgjør problemet.

Det hjelper jo ikke systemet om man ikke flagger at problemet og ressursmangelen finnes heller?

Men samtidig - og som sagt - jeg ser jo at både jeg og lillegutt får godt uttelling på at jeg har den bakgrunnen og erfaringen jeg har. Og at andre uten den samme bakgunnen kan ende med dårligere resultat. Jeg ser jo det.