Hvilket kjønn ønsket du helst?

[Guava]

Opprinnelig lagt inn av Røverdatter, her.

For mitt tilfelle spilte det ingen rolle hvem besteforeldren var mor til iallefall.

Det har det heller ikke hos oss.
Jeg har tenkt en del på det og jeg har hørt kommentarer som går på det med forskjellen på det å være mormor og farmor.Jeg lurer på om det kan ha med litt symbiotiske mor/datter-forhold som enkelte har, men som jeg kjenner meg veldig fjernt i fra.

Uten denne symbiosen virker tanken ganske fjern i alle fall.
Hvis man er vant til at mamma er venninne, viktigste samtalepartner og den man deler alt med så tenker man kanskje at også skal ha sterkere bånd til barna enn det en fjernere svigermor har som man ikke deler hele livet sitt med.

[Polyanna]

Charlie: Det kommer jo an på hvordan du oppdrar eventuelle sønner, da!

Jeg håper da inderlig jeg oppdrar dem med gut nok til å selv ta ansvar for sine egne familierelasjoner!

[Skremmern]

Jeg driver jo med min egen forskning på området, og ifølge MegSelv behandles svigersønner "bedre" enn svigerdøtre, det stilles mer krav til kvinner og svigermødre er mer kritiske til sine svigerdøtre enn det svigermødre er til sine svigersønner.

Moren min likte alle mine kjærester, den ene var til og med for snill for meg, mens hun var kritisk til alle kjærestene min bror hadde.

[My]

Opprinnelig lagt inn av noen, her.

På vår skole ble ballbingen reservet jentene en fast dag i uken for "guttene var så voldsomme". Jeg lurte også på når de rolige guttene skulle få være der. Idioti.

Ellers synes jeg det er helt vilt at 145 FPere synes det er relevant for seg å svare i denne undersøkelsen. At så mange kan svare på spørsmålet "Hvilket kjønn ønsker/ønsket du helst?" og har hatt en preferanse om det ene foran det andre (av 1000 ulike grunner så klart), synes jeg er veldig rart.

Hehe, vel, for min del må du ikke ta det så veldig seriøst, jeg ville jo ikke for mitt bare liv tørre å innrømme da jeg var gravid at jeg ønsket meg det ene eller det andre, det viktigste var jo friskt barn etc ... Det er ikke snakk om noe sterkt ønske, og jeg hadde ikke blitt skuffet om jeg hadde fått det motsatte heller. Så det stikker ikke så djupt akkurat. Det er vel mer hva jeg så for meg at jeg skulle få.

Men det er vel derfor det er så risikabelt å innrømme det, fordi folk legger alt for mye i det, og tror at man går rundt og blir lei seg eller at barnet ikke er ønsket om man ikke får et bestemt kjønn. Men det er jo ikke det det handler om. Jeg tror det er mye vanligere å ønske seg et bestemt kjønn enn hva det ser ut som, og jeg tror det er helt naturlig. Det "riktige" svaret er jo selvsagt at man blir like glad uansett, så det er det de fleste svarer, selv om de innerst inne håpet på det ene.

[Skremmern]

Det der mormor - farmor-opplegget virker helt fjernt for meg også.

[Røverdatter]

[******************

[Guava]

Opprinnelig lagt inn av Charlie, her.

Har bare jenter og ønsket meg jenter. Fordi det som regel er kvinnen i forholdet som "bestemmer" hvordan familiære ting skal være (jadda, masse unntak)..

Og jeg kjenner litt på at jeg ikke håper at sønnene mine roter seg borti ei jente som er sosialisert inn i at kvinnen er den som bestemmer hvordan familiære ting skal være.
De er i alle fall oppdratt til at dette er noe man som ektepar er sammen om. Håper det også vil bety noe når de skal finne seg partnere, om partneren skulle være kvinne.

[Guava]

Opprinnelig lagt inn av Røverdatter, her.

Jeg kan bare underskrive dette.

Og legge til at dette nok er ganske tabu og noe man helst ikke bør fortelle til noen (eller andre).

Ja akkurat det med kjønnspreferanse er en ting jeg godt synes kan være litt tabu å snakke åpent om.

Hvis jeg hadde ønsket meg veldig ei jente som nummer tre hadde jeg nok holdt det veldig for meg selv. Hvis jeg hadde fortalt det rundt til slekt og venner kunne ungene saktens ha snappet det opp.
Selv om man da sier til nummer tre gang på gang at man er så glad i ham som man bare kan bli så tror jeg likevel det lett kan bli sårt å vite at mamma egentlig gikk og ønska seg en jente.. eller motsatt.

[Polyanna]

Liten digresjon, men: Hvert år kjøper jeg en samle-julepynt til hver av barna, nå har de en hel liten samling etter hvert. Kjære ting de pakker frem hvert år. Som selvsagt reflekterer min smak, og antagelig vil forme slik de ser på hvordan "jul skal se ut" når de blir voksne. Slik min smak er preget av mitt barndoms juletre.

Og hvert år når jeg står og pakker ned eskene igjen så sukker jeg og håper at gutta ikke skal finne seg damer som nekter dem å bruke pynten de har med seg hjemmefra, fordi det ikke passer inn i den stilen DE har med seg og vil ha, og som insisterer på at deres smak skal "vinne"... (Det kan selvsagt også skje at gutta mine bare vil ha sølv og lilla eller noe, men det ser jeg liksom på som mindre sannsynlig )

[Skremmern]

Jeg tror du legger for mye i det, Guava. Det at man ser for seg et bestemt kjønn, eller svarer "gutt" eller "jente" når spurt om hva man håper det blir, betyr ikke at man blir skuffet, lei seg eller ulykkelig over å få det motsatte.

Jeg ønsket meg gutt som nr. 2, men det var jo før jeg fikk Mellomsøs, nå som jeg har henne betyr jo kjønn nada og niks, det er jo personen og individet jeg har og elsker, men da hun bare var en tanke og to streker på en test, var jo saken en helt annen.

[Polyanna]

Opprinnelig lagt inn av Guava, her.

Ja akkurat det med kjønnspreferanse er en ting jeg godt synes kan være litt tabu å snakke åpent om.

Hvis jeg hadde ønsket meg veldig ei jente som nummer tre hadde jeg nok holdt det veldig for meg selv. Hvis jeg hadde fortalt det rundt til slekt og venner kunne ungene saktens ha snappet det opp.
Selv om man da sier til nummer tre gang på gang at man er så glad i ham som man bare kan bli så tror jeg likevel det lett kan bli sårt å vite at mamma egentlig gikk og ønska seg en jente.. eller motsatt.

Min mor vokste opp til stadige gjenfortellinger om historien om da hun ble født: Hvordan morfar kom hjem til kårhuset til moren sin og brøt ut i storgråt. "Hva ER det?!!" utbrøt oldemor, redd for at noe hadde gått galt. "Det ble en JENTE!" hulket morfar. Tett fulgt av historien om at hun var så stygg at de i tillegg trodde hun var "idiot".

Verden har virkelig gått fremover!

[Skremmern]

Mtp hvor upopulære jenter er mange steder i verden plager det meg ikke nevneverdig at mange ønsker seg jenter i Norge. Men klart, kommentarer lik de katta og Fjonka har fått, gjør meg innmari sint!

Poly:

[Che]

Opprinnelig lagt inn av Lille*My, her.

Jeg har jo sett innlegg på foreldreforum også (usikker på om det var dette eller et annet) fra mødre som har bare gutter, og som er såååå lei seg for at de aldri kommer til å bli mormor. Farmor er liksom ikke det samme ... Så den innstillingen er det tydeligvis folk som har i lange tider før de kommer så langt.

Ungene mine har et klart nærmere forhold til farmor/farfar enn til mormor/morfar. Det har med engasjement å gjøre, helt klart. Mine foreldre er langt fra like engasjerte som svigers. Dvs de er det, men på avstand. De har aldri stilt opp på samme måten.

MIne barn har og et nært forhold til farmora si - Hun på sin side ser ut til å være redd for å "trenge seg på" hjemme hos oss. De har et nært forhold til min mor også, men da mest kjæresten hennes - som er det nærmeste gutta kommer til en bestefar (og han gjør en sjeldent god jobb på området)

Selv har jeg og vært mest knyttet til min farmor.

[Røverdatter]

Opprinnelig lagt inn av Skremmern, her.

Jeg tror du legger for mye i det, Guava. Det at man ser for seg et bestemt kjønn, eller svarer "gutt" eller "jente" når spurt om hva man håper det blir, betyr ikke at man blir skuffet, lei seg eller ulykkelig over å få det motsatte.

Jeg ønsket meg gutt som nr. 2, men det var jo før jeg fikk Mellomsøs, nå som jeg har henne betyr jo kjønn nada og niks, det er jo personen og individet jeg har og elsker, men da hun bare var en tanke og to streker på en test, var jo saken en helt annen.

Nettopp.

[My]

Opprinnelig lagt inn av Charlie, her.

Har bare jenter og ønsket meg jenter. Fordi det som regel er kvinnen i forholdet som "bestemmer" hvordan familiære ting skal være (jadda, masse unntak). Satt akkurat og snakkket med en farmor som sa nettopp at hun ikke syns hun kunne si noe om ting knyttet til barnebarna, fordi det var svigerdøtrene som pleide å bestemme sånne ting (og det er jo faktisk det, mener jeg. Det er statistisk sett ganske liten sjanse for at far skal trumfe mor på hvor mye klær ungen skal ha på seg, hva som gjelder for mat osv.).

Her har ikke min mor noe mer hun skulle ha sagt enn svigermor, når det gjelder "å si noen ting knyttet til barnebarna", hvor mye klær ungene skal ha på seg og hva som gjelder for mat osv. Det er vi foreldrene som styrer, og vi lar ikke mødrene våre blande seg borti, så der er det helt likegyldig hvem som trumfer hvem av meg og mannen. Ikke at mødrene våre har noe ønske om det heller, det er jo ikke det det går ut på å være bestemor. At man skal samarbeide med datter/svigerdatter, eventuelt sønn, om barneoppdragelse og være med på å bestemme hvordan ting skal være. Svigermor er både farmor og mormor (mannens søster har også tre barn), og svigermor blander seg da ikke noe mer borti hvordan datteren gjør ting med sine barn, enn hvordan vi gjør ting med våre. Hun er bestemor for alle barnebarna sine, på lik linje.

Jeg har heller ikke tenkt til å legge meg borti hvordan mine døtre gjør ting med sine barn, noe mer enn jeg vil gjøre med en svigerdatter, selv om det skulle være slik at kvinnene i forholdet bestemmer mest.

[Pelle]

Opprinnelig lagt inn av Guava, her.

Jeg lurer på om det kan ha med litt symbiotiske mor/datter-forhold som enkelte har, men som jeg kjenner meg veldig fjernt i fra.

Jeg har et godt forhold til min mor, men ringer henne aldri/sjelden - og aldri for å skravle. Svigermor tror vi er der hele tiden, men det er feil. (Hun syter en del om dette). Syting er imidlertid ikke sett på som en sjarmerende egenskap hos oss. Barna har aldri hørt meg ytre et eneste nagativt ord om svigermor - kun ros og kjærlighet. Og derfor blir jeg så sint når hun kommer med ette farmor/mormor-opplegget - når det er HUN som størst grad trekker seg unna, ikke orker, eller klager på at hun er sliten etter å ha vært barnevakt.

[Lenam]

Å ønske seg et bestemt kjønn basert på hvor nært forhold mn får til dem senere i livet er litt fjernt for meg. Jeg tenker at dersom jeg investerer godt i barna mine, skaper en sunn og god relasjon med dem, og når den tid kommer, mine svigerbarn så tror jeg ikke det har noe som helst å si.

Jeg har svart at jeg ønsket meg gutt, ønsket mitt kom nok av at jeg vokste opp som storesøster til to gutter. To gutter som jeg gikk gjennom ld og vatten for, vi hadde en særdeles tett relasjon. Jeg lekte også mest sammen med gutter som barn. Mulig at min mormors sterke ønske om en jente og gjorde at et gikk en liten faen i meg. Når man vel ligger der i fødsel og det hele blir virkelig, så gir man jo blanke F i kjønn. Jeg sjekket ikke kjønnet før det var gått en god del minutter. Jeg var bare så oppslukt i om han virket frisk og hvor særdeles pen jeg syntes han var (nåja, så pen som en blodig, rynket liten alien kan være). Kjønn var ganske urelevant, helt til den ene barnepleieren kom inn og lurte på hva det ble.

[noen]

Opprinnelig lagt inn av Lille*My, her.

Hehe, vel, for min del må du ikke ta det så veldig seriøst, jeg ville jo ikke for mitt bare liv tørre å innrømme da jeg var gravid at jeg ønsket meg det ene eller det andre, det viktigste var jo friskt barn etc ... Det er ikke snakk om noe sterkt ønske, og jeg hadde ikke blitt skuffet om jeg hadde fått det motsatte heller. Så det stikker ikke så djupt akkurat. Det er vel mer hva jeg så for meg at jeg skulle få.

Men det er vel derfor det er så risikabelt å innrømme det, fordi folk legger alt for mye i det, og tror at man går rundt og blir lei seg eller at barnet ikke er ønsket om man ikke får et bestemt kjønn. Men det er jo ikke det det handler om. Jeg tror det er mye vanligere å ønske seg et bestemt kjønn enn hva det ser ut som, og jeg tror det er helt naturlig. Det "riktige" svaret er jo selvsagt at man blir like glad uansett, så det er det de fleste svarer, selv om de innerst inne håpet på det ene.

Jeg legger ikke så mye i hva den enkelte har svart, siden det er mange grunner og grader av å ønske seg jente eller gutt. Flere har jo også skrevet at de ser annerledes på det nå enn da de hadde disse tankene. Og at de ikke har blitt lei seg om for at det ikke ble det man ønsket.

Det jeg synes er litt leit er at det må jo ligge noe for meg misforstått bak at så mange ønsker seg det ene eller det andre. At man forestiller seg noe om jenter som gruppe eller gutter som gruppe som gjør at man ønsker seg det ene foran det andre. Barn er små mennesker som må få sjansen til å forme seg selv i større grad enn det som er tilfelle i dag, mener jeg. Og da burde vi være flinkere til å undertrykke og utslette tanker som "jeg ønsker meg jente fordi jeg som kvinne skjønner jenter bedre enn gutter" eller "jeg ønsker meg en gutt for å slippe jenteintriger og drama" eller "jeg ønsker meg en av hver". I 99 % av tilfellene der man har tenkt at man ønsker seg det ene framfor det andre må det jo skyldes at man har noen kjønnsstereotypier inne i hodet sitt som man burde gjøre alt for å kvitte seg med.

Og jeg sier ikke at jeg alltid klarer å løsrive meg dette selv, men jeg har fra jeg var ganske ung prøvd å gjøre det, og det tror jeg de to barna mine har hatt nytte av i forhold til hvordan jeg ser på dem og behandler dem.

[My]

Så du tror altså at de som har ønsket seg det ene eller det andre, ut fra forestillinger om hvordan det ville bli, behandler barna sine i forhold til dette, og lar dem ikke forme sin personlighet uavhengig av dette?

Ja, da tror jeg du legger VELDIG mye mer i det enn hva som er realiteten. De fleste vil vel, som du sier, oppleve at ting er helt annerledes enn de trodde, ikke bare i forhold til om det er gutt eller jente, men det å ha barn i det hele tatt. Hva man prøvde å fortrenge eller ikke av tanker man hadde i svangerskapet tror jeg har minimalt å si gitt.

[Røverdatter]

*****************